Jeg taper

Hvem sier at et tap skal gjøre vondt? Kanskje er smerten ved tap definisjonen på at du virkelig har tapt, du har mistet noe av verdi.

Det er sant at jeg i år ikke hadde de største ambisjonene for NaNoWriMo, planen var å skrive på camp NaNo-prosjektet mitt fra juli og gjøre det ferdig. Men slik har det ikke blitt. Jeg visste at jeg hadde mange planer i november så jeg bestemte meg allerede på forhånd at jeg ikke kom til å gi alt. Det var nok den største feilen.

Om man vil vinne NaNo så må man prioritere det og man må jobbe hardt. Slik er det bare.

Det har ikke jeg gjort i år og jeg har bare meg selv å takke.

Hvorfor gjør det meg likevel ikke trist?

Jeg pleide å lide av en alvorlig grad av prestasjonsangst som til tider var selvdestruktiv. En stund var det så alvorlig at jeg nektet å gjøre ting med mindre jeg var helt sikker på at det kom til å bli perfekt. Jeg pleide også å være rimelig sjalu, og ble sint på folk som presterte bedre enn meg.

Nå unner jeg faktisk folk å gjøre det bedre enn meg. Jeg blir stolt av vennene mine for deres prestasjoner.

Jeg har tenkt mye på hva målet mitt rundt skrivingen er, og har jobbet med å finne ut hva det er jeg egentlig vil.

Jeg prøver å ikke la meg bli overveldet av andres talent, og tenke det at jeg også har noe å gi folk.

Jeg er ikke lei meg for at jeg ikke taper. Jeg skrev en bok i fjor som jeg jobber med nå og har masse håp for, jeg har skrevet masse i år som er grunnlag for framtidige ting, jeg har skrevet et teaterstykke som har fått gode tilbakemeldinger. Jeg føler virkelig ikke at jeg har tapt. Jeg føler nesten mer at jeg har vunnet.

Winter is coming

Winter is coming og alt det der. Høsten er her, og det er snart ny runde med NaNoWriMo. Jeg er ikke like forberedt eller motivert som i fjor, men gleder meg likevel, blir spennende å se om jeg klarer å få ut 50 000 ord. Jeg håper på at det skal bli en ferdig historie selv om jeg i år ikke vet helt hvor historien skal, men som sagt, det blir gøy!

Ellers har jeg også begynt å blogge såvidt på skriv.it siden! Les der også!

 

Navn

Navn

Bokhyllene omringer meg og damen foran meg lukter av en kjent parfyme. Jeg forsøker å identifisere den, og så er det noen som snakker til meg:

“Hvor langt er du på vei?”

Jeg ser forvirret på henne. Hun ser da at jeg står i køen og kommer ingen vei. Hun nikker mot boken jeg holder. Den har en tittel som minner om “Hva skal barnet hete?” “Åh,” sier jeg, “Jeg er ikke gravid.” Vi rødmer litt begge to, og damen finner plutselig ut at hun er interessert i fugler og går mot faktaseksjonen. Jeg rødmer fremdeles litt, og betaler for boken.

Den egentlige grunnen til jeg kjøpte den er ganske enkelt. Jeg skaper mennesker, noen dager skaper jeg opptil fire-fem stykker og disse trenger navn. Så jeg er alltid på jakt etter nye.

What’s in a name? that which we call a rose

By any other name would smell as sweet;

(Romeo and Juliet, William Shakespeare)

Som skriver vil jeg si at noe av det jeg er dårligst til er å dikte opp navn. Stedsnavn er nok det verste for meg. En venninne forsøkte å trøste meg ved å sende meg denne:

Bilderesultat for tolkien made up languages but named it Mount doom

Det hun ikke tenkte på er at det er karakterene til Tolkien som har navngitt Mount Doom og derfor er det enda mer genialt.

Så derfor er det viktig å tenke: “Hva ville man kalt en mørk og skummel skog?” Der er Svartskogen et bra svar. Og så videre.

Jeg skal snakke litt om egennavn og navn på karakterer. Litteraturen er full av fantastiske navn, og jeg har den grusomme vanen at jeg kaller opp karakterer etter andre karakterer… eller også etter folk jeg kjenner! Noe som kan være litt problematisk. Jeg bruker mye tid på rettferdiggjøre det for meg selv.

Kan ikke min playboy rich bitch hete Laertes, liksom. Navnet er så bra at Shakespeare selv har brukt det! Og der kommer problemet… Jeg forsøker å si til meg selv at det er greit. Rowling tok Hermione fra Shakespeare, kan da ikke jeg bruke et navn som både Shakespeare og Goethe har brukt?

Rowling er fantastisk til å navngi karakterer, og hun må ha brukt evigheter på å finne alle navnene. Jeg vil gi et råd til skrivere: Ikke vent med å skrive en historie til du har de perfekte navnene, man kan endre slikt senere, og må mest sannsynlig gjennom noen gode runder redigering.

Disney har også mange flotte navn. Jeg digger det. Det er viktig at karakterer har et bra navn, det skal være som et varemerke!

Et godt navn er mer verd enn stor rikdom

(Salomons ordspråk 22,1 Bibelen)

Dette er et tips og oppfordring til skrivere: Sett av tid til navnleting og lignende, og sett av tid til skriving, det er viktig at man skriver oftere og mer enn man researcher, for helt ærlig: hva er det man egentlig vil være flinkest til.

De fleste navn har en eller annen spesiell betydning. Jeg har alltid vært glad i navn og fullt opp flere notatbøker med navn. Det er nesten som en liten hobby. En av favoritt navnesidene mine er denne: http://www.behindthename.com/

Her er det mulig å se fakta om navn og også se hvor de stammer fra gjennom et stamtre, og vær så god nå har du noe å gjøre i helga.

De aller fleste har et navn. De fleste har kjøpt en nøkkelring eller en kopp med sitt eget navn og kanskje meningen av det. Jeg har for eksempel selv bygget opp min personlighet rundt mitt navn: “Heidi” som betyr Lys, og Jesus sa han var verdens lys, og da er jeg minst like god som Jesus. (eller noe sånn)

Navnestudie kalles onomastics. (Så om noen lurer på hva jeg skal studere når jeg blir voksen så har jeg funnet det ut nå.) Dette feltet går innom: historie, antropologi, psykologi, sosiologi og mer.

Hvorfor har vi navn? Hvorfor har vi navn? Hva betyr de for oss? Har de noe å si for hvordan vi blir?

Vi har navn for at man skal kunne snakke om hverandre når man ikke er tilstede selv. For å kunne peke ut folk for hverandre. Altså har man hatt beskrivende navn, som Rask, Bjørn, Rød og slik. 

Tenk deg:

En verden uten navn

En verden med kun beskrivende navn

En verden der alle heter et nummer

Hvordan velger man navn til karakterer?

 

Oioioi! Oktober!

Vi er i oktober! Det betyr at det bare er en måned igjen til NaNoWriMo.

NaNoWriMo– National Novel Writing Month– består av en måned der det gjelder å skrive 50 000 ord i løpet av en måned.

Det er et internasjonalt fenomen, og det er utrolig gøy. I fjor hjalp det meg å fullføre min første bok, (Jeg jobber fremdeles med redigeringen av denne).

I år skal jeg også delta! Det er en fantastisk utfordring, og det finnes et utrolig bra miljø rundt NaNoWriMo, vi har til og med hatt en hyttetur sammen. Jeg har virkelig fått noen utrolige venner.

Om du vil ta skrivingen seriøst så er det å bli med på NaNoWriMo en flott måte å gjøre det på!

Lurer du på hvordan du skal forberede deg? Ta en kikk innom NaNoWriMos egen forberedelse side.

Skriveren!

I går møtte jeg en av lærerne som jeg hadde på barneskolen. Hun smilte til meg og sa: “Det jeg tenker på er de tekstene du pleide å skrive. Hva gjør du nå?” Og jeg fortalte om boken.

Denne boken som jeg har skrevet. Et merkverdig lite uhyre som har trengt og revet seg løs for meg. Som snart har ligget og kokt i meg et år. Jeg trodde at det vanskeligste var over, men det er fordi jeg ikke innså at det var arbeid det jeg holder på med.

Men jeg har innsett det nå. Jeg har innsett at det er dette jeg er. Jeg er en skriver, og pokker heller, det betyr at jeg skal skrive.

noe nytt?

Jeg har enda en gang måttet tvinge meg selv til å jobbe meg gjennom en vanskelig skriveperiode. Det har nettopp blitt en ny måned og jeg føler at jeg burde jobbe med et nytt prosjekt, selv om jeg har rundt tre prosjekter som jeg jobber med.

Neste uke skal det bli bedre. Denne uken er det oppussing. Bokstavlig talt.