Skrivetips

I dag tenkte jeg å dele et par skrivetips.

Det er ganske enkelt: skriv.

Skriv litt hver dag. Start med at du skal skrive tre setninger. Det er kjempeenkelt og det klarer alle. Faktisk så vil jeg at du skal kommentere dette innlegget med tre setninger som kunne vært begynnelsen på en historie.

Det som er veldig viktig når du vil bli forfatter er å skrive. (DUH). Og vet du hva? Det skal være vanskelig. Om det hadde vært lett så ville ALLE ha gjort det. Bare ikke skyt deg selv i foten og selv huden din til en sci-fi labb for å få fregnete hud før du begynner… Jeg mener: Ikke tenk at det skal være bra. Bare tenk at du skal skrive. Bra kan det bli etterpå. Nå er det viktig å gjøre litt dirty work.

Neste trinn: Finn fram alarmen på mobilen. Sett på ti min og skriv så mye du klarer. Jeg gir deg en writing prompt her i tilfelle du ikke vet hva du skal skrive om: Hun hadde aldri hørt så mange stemmer i mørket før

Du trenger ikke skrive noe om det… men at det kanskje sparker noe.

Ti min fra nå… en to tre.

Okei. Jeg bare gjetter at du ikke egentlig gjorde det. Men la oss si at du gjorde det. Sjekk hvor mange ord du fikk. Jeg pleier å få rundt 300 ord på en ti minuttersspurt. Noe som ikke er spesielt mye, men det er gjennomsnittslig det jeg skriver på ti min.

Du er kanskje en sånn person som begynner å rette skrivefeil eller tenke mens du skriver… Det er vel og bra, men det beste er å ha en liten plan før du begynner å skrive og bare la det komme av seg selv. (Det er iallfall det beste for meg) En annen ting som er helt genialt er å bruke ilys. Denne siden lar deg velge hvor mange ord du skal skrive, og du får ikke lov å se dem underveis, derfor tvinger den deg til å fullføre. Så kan du heller rette skrivefeil etterpå. JA, det går ikke an å rette underveis. En timer og ilys gjør at du skriver i en knakende fei.

Hvorfor skulle du time deg på den prompten? Jo, nå vil jeg at du skal sette deg et skrivemål hver dag. Tre setninger er for lite, men det er en fin start. Kanskje du velger det du kan skrive på 10 min. Kanskje tar du 500 ord. Kanskje et kapittel. Jeg prøver å skrive et kapittel hver dag, men målet mitt er et 1000 ord. Vanligvis skriver jeg kapitlene mine på rundt 2000 ord, så dette gjør at jeg kan ta meg fri noen dager fra skrivingen, og fremdeles ha en gjennomsnittlig wordcount på 1000 ord.

1000 ord er fremdeles 667 ord mindre enn det som er dagsmålet i NaNoWriMo. Som betyr at dette er en oppvarming. Hvor mange ord skrev du på ti min? Jeg skriver som sagt rundt 300. Noe som betyr at når NaNoWriMo kommer så vet jeg at jeg må sette av minst en time til skrivingen hver dag. MINST. Jeg vet at jeg mest sannsynlig kommer til å bruke rundt 3 timer, men det er greit å være klar over det. Nå kommer det neste tipset: Stå opp, og la det første du gjør være at du skriver målet ditt. (Altså du får lov å kle deg og stelle deg, og det der. Men så skal du skrive målet ditt.) Er ikke det flott? Etterpå kan du nesten kalle deg selv produktiv!

Her har jeg bestemt meg for at jeg skal dele teksten min med dere:

Hun hadde aldri hørt så mange stemmer i mørket før. Aldri vært så omringet av mørket og lydene. Vanligvis var den dype brønnen tom. Vanligvis var det bare hennes pust hun kunne høre, hennes egen stemme som sa at alt ville bli bra. Hennes stemme som nynnet svakt på en melodi hun ikke visste om brønnvannet hadde lært henne, eller om den kom fra de menneskene som til tider kom og senket bøttene sine ned mot henne. Ned i det mørke dypet. Nå knitret stemmene mot steinveggene. Hun forsøkte å tyde dem. Hva sa de? Hvisket de eller gråt de? Var det mennesker eller ånder? Det var flere stemmer. Noen kalde som veggene rundt henne. Noen lange som tunnelveggen som førte bort fra henne.  Det var der stemmene kom fra. Fra tunnelgangene. Hun satt alene i brønnen. Der var det litt lys. Men det stanset langt over henne. Krasjet mot veggen. Når månen stod rett over henne kunne hun se alt rundt henne. Om dagen pleide hun å gjemme seg så vidt i kanten av tunnelgangen, sånn at ingen som hentet vann kunne se henne. Om natten behøvde hun ikke det. Først hadde hun trodd at det kanskje bare var en stemme og resten var ekkoet. Men så skjønte hun at det var flere. Noen mørke, noen lyse. Noen hviskende. Noen skar litt for høyt. Hvor var de nå? Alt hun visste var at de nærmet seg henne. Hun hadde aldri utforsket tunnelene. De var mørke selv om dagen, og hun gikk aldri langt fra dagslyset. Hun følte en liten trygghet fra det, men den var svak. “Denne veien eller?” Hun skvatt til da hun hørte ordene. Fryktet at hun snart ville kunne lukte noen, føle noen mot seg. Hun visste de kom. Stemmene i mørket var på vei, og de var mange. Stemmene var på vei, og de kjente tunnelene. “Det må være denne veien. Hun må være et sted her nede.” sa en annen grov stemme som fikk henne til å ønske at hun kunne bevege seg. Hun måtte være helt stille. Ikke lage en lyd. Ikke bevege seg. Hun måtte unngå at vannet skvulpet og avslørte henne. “Hun er her et sted. Hun er her.” sa en ny stemme. Hun skalv. Hun fryktet at den de lette etter var henne.

9 thoughts on “Skrivetips”

  1. “Den første natten etter at krigen var tapt og okkupasjonen var et faktum, kom et lite opprør fra kvinnene som ridderne våre hadde etterlatt seg. Men folket i de sorte kappene var nådeløse, og vi så deres sanne ansikt da øynene deres forvandlet seg til sorte hull i de stivfrosne ansiktene, og de bekjempet all motstand uten engang å anstrenge seg. Det ga liv til de gamle sagnene, som vi alle bare trodde var historier, om den mørke forbannelsen som gjorde menn til monstre, og det var da vi skjønte at vi var fanget.”

  2. Men jeg prøvde litt av den fri-style-skrivingen din før jeg sovnet i går, for å tømme hodet med så mye rart(:

    “Sjj…”
    “Sjjh!”
    Jeg gløttet så vidt på det ene øyet. I dørkarmen poppet små barnehoder frem som små froskehoder over vannflaten.
    “Tror du han sover?” hvisket en stemme.
    “Hæ?”
    “Tror du han sover”, sa stemmen igjen, litt høyere.
    Det ene hodet snudde seg. “Hæ!?”
    Så la en annen fingeren foran leppene og hysjet skarpt på søsknene.
    For å overbevise dem, strakk jeg litt på meg, gjespet med lang tunge og klødde meg under armhulen. Det fikk et dempet knis til å stige opp fra barnestrupene. “Han er så dum assa, som en svær kjempe.”
    ‘Å jasså’, tenkte jeg. Så rullet jeg meg over på ryggen med et høyt snork som fikk knisingen og “sjj”-ene til å stige i et kakofoni oppunder taket.
    Det knitret og vislet fra små tassende føtter som nærmet seg. Innvendig telte jeg sakte fem snork, så slo jeg opp et øye. Et tjuetalls barnekropper stivnet som en gjeng gnagere i ulike steder på gulvet, stirret på meg med forskrekkede øyne.
    Jeg laget et grynt i dypet av strupehodet, sniffet ut i luften: “Lukter jeg noen små frekke tasseføtter her? Hører jeg noen små frekke tasseføtter?” Så rullet jeg meg opp på beina og brølte: “Søvn har gjort abaya sulten! Abaya må spise noen deilige småunger!”
    Med hvinende hyl stormet de ut av dørkarmen.

  3. Veien ned fra tempelet var bratt og farlig, med glatte trinn hugget inn i fjellsiden. Fra tid til annen var det en plante man kunne gripe tak i, men for det meste var nedstigningen en øvelse i balanse og konsentrasjon, og historien fortalte om mang en overmodig yngling som hadde tatt et uforsiktig skritt i sin iver etter å komme tilbake til landsbyen etter Ai Hama og hadde blitt knust mot de duggvåte steinene og kastet ned i dalen under, som lå i endeløst mørke.
    Det var ingen som sa noe, ingen som var hovmodige nok til å prate mens de sakte, svært sakte satte neste fot foran seg. Bestefar gikk foran og hadde en hånd på fjellet bak seg, og de senete hendene spredt ut som røtter. Han hadde gått den livsfarlige veien hundrevis av ganger, og han hadde mistet venner og familie der, og han hadde respekt for fjellet og tempelveien. For ham var faren en viktig del av pilgrimsferden til tempelet. Jyplinger som Amu hadde foreslått å bygge en ny vei, en med tauer og treplankler, en stige som ikke ville ta livet av den som satte foten feil. Men bestefar mente det måtte være sånn, at døden som fulgte de som ikke respekterte veien til tempelet var akkurat slik dalen ville ha det, og det var ikke opp til noen i landsbyen å forsøke å omgå dalens vilje.
    Dalens vilje var alltid vag, og skjelden god. Dalen virket for Amu i sitt dype mørke mer som et olmt beist under dem enn en guddom som fortjente noe respekt. Om han og guttene klatret ned stien ved brønnen, så langt de turte kunne de høre lyden av skapninger som løp omkring og ropte der nede, men mørket var fullstendig og de kunne ikke se noen ting.

    1. Åh! Jeg likte dette kjempegodt! Veldig spennende! Jeg håper jeg får lese mer av deg senere, og at du skriver videre på denne begynnelsen!

  4. Jeg elsker at du lager innlegg med slik en engasjerende tone, det er motiverende å lese! 😀

    Øh. Tre setninger, det kan jeg klare.

    “Heidi våknet. I dag var dagen. Endelig skulle hun ta fatt på og fullføre sin enestående fortelling.”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *