November i gif

Jeg har bestemt meg for å oppsummere NaNoWriMo og November generelt i noen passende gifs, jeg ble så inspirert av at gresskar gjorde det i sitt innlegg, så nå måtte også jeg gjøre det.

Dette blir litt basert på min egen erfaring da 🙂

Et godt råd til før November starter:

Når noen av vennene dine fra det virkelige livet spør om du vil finne på noe sosialt:

Når du prøver å oppsummere historien din:

Når helten i historien din skal beskrive seg selv:

Når du tar deg en hvilepause selv om du ikke har nådd dagsmålet:

Når du strever med å nå dagsmålet:

the it crowd tv tumblr night late nighttv movies tumblr night late night

tv movies tumblr night late nighttv tumblr night late night obsessed

tv celebrities tumblr night late night

Når du strever med å finne det riktige ordet:

Når du vurderer å skifte sjanger til krim bare for å bli kvitt irriterende karakterer:

Når plottet ditt ikke blir som du hadde planlagt:

Når du endelig skriver en bra setning:

Når du går inn i redigeringsmodus:

Når du henger i chatten med andre fantastiske skrivefolk:

Når du skal beskrive chat-vennene dine til ikke-chat vennene dine:

Når noen foreslår en hydra:

Når du har lidd deg gjennom en hydra eller en intens ordkrig og du blir heldig med en tilfeldig sammensetning av bokstaver:

Når noen andre forteller om sin egen bok i chatten:

Når det plutselig blir drama i chatten:

Når du diskuterer plottet ditt med noen andre og de kommer med et godt innspill:

 

 

Når du eller noen andre endelig når dagsmålet:

Når du prøver å forklare en av karakterene dine til noen andre:

Når du prøver å bli enig med karakterene dine og plottet:

Når du får feedback:

Når du prøver å snakke med vennene dine om noe annet enn skriving:

Når du prøver å snakke med karakterene dine:

Når karakterene dine prøver å ta egne valg:

Når du holder på med litt uskyldig karakterutvikling:

Når noen på ny spør om du vil finne på noe sosialt i November:

Når noen spør deg hva du synes om det du har skrevet selv (det du har lyst til å svare):

Det du faktisk svarer:

Mens du fremdeles tenker:

Når noen skryter av det du har gjort:

Når du endelig er ferdig med utkastet ditt og lurer på hva du skal gjøre nå:

Når du sitter stille for deg selv og tenker igjennom historien din:

Og du må si til deg selv:

(nå fikk jeg lyst å skrive en bok om gay dragons)

Når noen spør hva du har tenkt å gjøre med boken din nå:

Når du endelig er klar for å være sosial igjen og å komme deg ut i frisk luft:

Og når du innser at du har skrevet et langt og rotete blogginnlegg:

Nå skal jeg belønne meg selv med julebrus, chips og IT-crowd <3

FØRSTEUTKASTET

Jeg ble ferdig med førsteutkastet i går, sånn ca rundt 23.00 så da sendte jeg ut en del skryte meldinger, men fant ut at det var greit å skrive det også her.

Utkastet ble på 110 sider, 26 kapitler, som altså ble til 62884 ord. På 26 dager. Noe som ikke er dårlig. Det er også relativt kronologisk, noe som er bra jobbet for meg, ettersom jeg suger til å skrive kronologisk.

Er jeg fornøyd? Godt spørsmål. Tja… njai.. hmm… Jeg vet ikke helt. Jeg rushet det litt. Så jeg vet det er en del som mangler, noen plasser har jeg bare lagt inn en kommentar til meg selv som sier: “Research”.

Jeg hadde også en ide om hvordan historien skulle være. Jeg skulle prøve å ha en litt poetisk stemning, men den er for det meste ganske klein. Likevel er det noen deler av historien som jeg trodde jeg ikke kom til å klare å skrive som jeg syntes ble relativt bra.

Hva er planen videre?

Jo, i Desember så håper jeg at jeg får et par testlesere til å lese gjennom det. I Januar skal jeg skrive andreutkastet. I Februar skal jeg la noen av venninnene mine lese det, og så tar jeg vel og hiver meg på et tredje utkast.

Nå tror jeg ikke egentlig at det kommer til å bli utgitt. Det føles ikke ut som det er bra nok for det, men jeg har likevel tenkt å jobbe videre med det, ettersom jeg føler jeg fremdeles har mye som jeg kan lære av prosjektet.

Heil Hydra

I dag vil jeg fortelle om en skrivelek jeg deltok på i går kalt: the fifty headed hydra.

Om du  er usikker på hva en hydra er så skal jeg først vise deg bilde av en her.

Her i Disney-versjon, men ser ganske skremmende ut likevel

Målet med leken er at man skal skrive Fem hundre ord på fem minutter. Ettersom jeg sliter med å skrive 500 ord på 10 minutter så visste jeg at dette kom til å bli en skikkelig utfordring.

Dette var det jeg følte FØR jeg satt i gang.

Og så begynte moroa:

Tiden gikk. Svetten rant nedover ryggen min. Fingrene strittet i mot og hjernen forvandlet seg til grøt for hvert eneste ord jeg skrev.

Sånn følte jeg meg underveis:

Og etterpå følte jeg meg sånn:

Jeg endte opp med 323 ord. Selv om jeg ikke er sikker på at de egentlig kan kalles for ord. Her er en av setningene jeg skrev:

“brt out i gåri han la nopå  ny atmener frundt meg og detnne gange jjenmpert jeg meg ikke lps megn iol dlot han bare hokde rundt meg”

Den kan jo tolkes på flere måter… Nå prøver jeg å finne ut hva det egentlig er jeg har skrevet, jeg er ganske usikker… men jeg må kanskje dikte noe nytt, så det kan diskuteres hvor effektivt hydraen var.

Nå vil jeg utfordre deg til å delta i en femti-hodet hydra! (Må gjøres på eget ansvar ettersom den er belastende på både psyke og fingre.)

50 000 ord

Jeg har skrevet 50 000 ord i November. Faktisk så har jeg skrevet mer enn det også, men noen av ordene er på et annet prosjekt så de blir ikke regnet med.

Historien er IKKE FERDIG. Noe som betyr at jeg ikke får fri nå, jeg må fortsette å skrive. Neste mål blir at jeg skal ha historien ferdig i løpet av November.

Men nå vil jeg sove.

Jeg kom bare inn for å skryte av mine prestasjoner.

Fem tusen igjen

Jeg mangler fem tusen ord nå. Historien blir nok ikke ferdig på de neste fem tusen ordene, men jeg skal prøve og så kan jeg legge inn scener senere. Nå vil jeg bare nå 50 000 ord sånn at jeg kan skrive på noe annet. Ta en liten pause et par dager og så skrive inn scenene som mangler.

I dag skal jeg prøve å skrive slutten for så å finne ut hva jeg burde ha med i kapitlene i forveien. Jeg gleder meg til å bli ferdig. Jeg hater ikke alt i historien lenger, men vet at den trenger mye jobbing fremdeles.

Jeg håper at jeg skal klare å skrive 5000 ord i løpet av de neste dagene. Jeg vil bli ferdig før søndag. Ønsk meg lykke til.

Hvordan går det med din skriving?

Noen har spurt meg om jeg ville legge ut et utdrag, men jeg vil ikke kjede noen med mindre folk vil lese det. (Jeg burde gi opp bloggingen med en gang)

40 000

Nå mangler jeg bare 10 000 ord for å nå målet mitt på 50 000 ord i november. Selv om hovedmålet mitt er at jeg skal klare å fullføre historien i november så har jeg innsett at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å klare det på de neste 10 000 ordene, men det gjør ikke noe. Nå er planen egentlig å bare skrive de scenene jeg vet jeg må ha med, så skal jeg gå tilbake og fikse overganger og flyt etterpå.

Jeg er utrolig glad, selv om det ikke var før i går at jeg følte jeg begynte å skrive noe bra. Eller på mandag var jeg også fornøyd med en setning etter å ha skrevet 62 sider. Jaja, dette kommer til å bli bra!

Hvordan går det med deg og skrivingen? 

Kopper: en felles skrivechallenge

I dag inviterte jeg folkene i NaNo-chatten til å skrive et mord med kopper. Dette fordi jeg foreslo kopper som en god måte å drepe et spøkelse (jeg tenkte egentlig på kobber, men typos <3 )

Så truet jeg dem til å skrive og erklærte at jeg kom til å publisere dem her, på min blogg. Det var tross alt jeg som hadde skyld i elendigheten.

Kopper… kunne vært kopper som sykdommen… men det ble kopp-kopper. Noe som også er en hyggelig måte å drepe noen på…

Her kan dere lese det som ble til av min lille utfordring:

Et mord med en kopp (…?)

Kine

@sukkerslott på Twitter

Det raslet i stemmen hennes. Det var en merkelig blanding av en kvinnestemme med makt – men det hørtes også ut som at hun enten hadde røyket alt for mange sigaretter i sitt liv, eller at hun hadde operert inn en greie på stemmebåndet sitt så hun skulle høres ca 20% ut som en robot når hun snakket. Jeg aner ikke hva hun forsøkte å formidle ved denne merkverdige stemmen, men jeg forsto at hun var sint. Rasende for at vi hadde kommet inn på hennes territorie, klare for å gjøre opprør.

Deretter kom et hyl ulikt noe annet. En hyiene eller robot – eller rettere sagt; en god blanding av dette sammen med den sinte damestemmen hennes. Hun bykset deretter mot Signe. Signe som fortsatt sto og nappet ledninger ut av de store serverene mens de beige pokémonmennene fortsatt lå på bakken etter å ha fått noen heftige støt fra strømpistolen Signe nå hadde mellom tennene, for å kunne nappe ut ledninger fortest mulig.

Jeg så denne sinte damen bykse mot Signe i en forrykende fart. Lange steg, som at hun fløt bortover gulvene. Hun hadde en kopp i hånda. En superstor kopp, typisk tekopp. Som hun sikkert sitter og slurper i seg gammel, sur kamomillete med ti suketter for mye. Hun så ut som en sånn dame med det firfisleaktige, blonde håret med unaturlige striper i et spekter fra platinablondt til en rusten orangefarge. Hun kastet hånden bakover, løftet den opp i en slags vindmølleaktig bevegelse før hun knuste koppen mot Signes hode. Signe hadde ikke rukket å reagere, og idét koppen traff hodet hennes bet hun tennene sammen i reaksjon. For beskyttelse. Det hun ikke klarte å tenke på samtidig som hun ble slått av en stor tekopp av en dame hun ikke ante hvem var, var at hun hadde en pistollignende ting i munnen som skøt ut strøm til nærmeste levende objekt. Hun bet altså i en høyteknologisk strømpistol, samtidig som hun fikk et kutt innover i hodeskallen av den store tekoppen med tykke vegger som skulle isolere mot teen. Nå er det ingen isolasjon igjen i koppen, og ingen funksjon igjen i kroppen. Signe lå nå livløs på gulvet, som en planlagt kunstformasjon bestående av to overvektige datanerder, og Signe, den solbrune jenta med de livlige øynene. Livet forsvant sakte ut av henne, i takt med blodet som samlet seg opp på gulvet. Snart hadde hun mer blod utenfor kroppen enn inni. Det var en rar tanke, hvordan strøm, glass og menneskelige handlinger kunne endre en så stor del av hverdagen på bare noen sekunder.

Jeg måpte, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sto i et rom med tre mer eller mindre (for det meste mindre) levende personer, og en sint og skummel dame som nettopp hadde drept en av mine beste venner. Hva gjorde man i disse situasjonene? Jeg tror hjernen min ble fylt med sirup og bomull, en herlig blanding som førte til at alt jeg foretok meg var å titte opp på Carl som hang over vinduet og tittet ned på oss. Øynene hans var fulle av tårer.

Jeg bet i meg sinnet, sorgen, frykten. Jeg måtte foreta meg noe før dette onde kvinnemennesket fant enda en ny kopp hun kunne bruke. Heldigvis har jeg ingen strømpistol i munnen. Men! Strømpistolen. Jeg kom brått til meg selv igjen, og kastet meg etter strømpistolen. Kanskje den kunne slå ut den tynne, skranglete robotheksa lenge nok til at jeg kunne komme på neste steg i denne slagplanen som virkelig ikke fungerte.

Valiance myrde et spøkelse med ein kobberkopp.

Valiance was growing bored. She had tried to Create things to kill the stupid ghost for hours. The sun had set and the cold was starting to creep in on her. She had already Created a small campfire to fend of the worst of the cold. She was tempted to give it up. To go and kill other Shapers while she thought the problem over. But that wasn’t an heroic thing to do. She tried once more. Created a cobber cup. She threw it towards the ghost, not expecting it to do anything. The ghost was knocked sideways by the blow. Valiance perched up. She had found it! She picked the cup up and went to work, beating down on it. She beat it with all her pent-up anger, letting her frustration wash out with every beat. She loved it. Suddenly the ghost stopped moving and faded away. Valiance let the cup disappear and sat down in the sand, with a content smile on her face.

-nawtrio/ nawthor

(https://ponaw.deviantart.com/)

 

Dracudian (homelyprison.com – selv om det ikke er mye skrivestuff der atm)

Katie pounced on the stumbling cultist. She knocked him over and landed on top of him. He looked confused, and gasped for air after being tackled into the hard stone floor. Katie grabbed the tin cup he’d dropped a few moments earlier, and swiftly swung it square into the man’s jaw. Nick could hear a crunch and a sickening wet squelch, the sound of metal colliding violently with bone and flesh. The cultist spat in Katie’s face, a mixture of blood and saliva that stuck to her hair and dribbled down her cheeks. Nick could see a tooth or two in there as well.

The cultist grunted, then raised his arms to break Katie’s next swing, but she was fierce and struck hard. She bashed his hands, breaking several fingers, then as he moved them away, she went for the face again. This time she didn’t swing the cup, but she brought it straight down on him, forcefully bashing the metal into his face. She did it once, then again, and then kept repeating the motion over and over for what seemed to be several minutes. She panted and cried out in anger and exhaustion, but kept mashing the cup into his face. Blood spurted, bone shattered and soon there was nothing left but a soggy red pulp where the cultist’s face used to be.

 

Villemy (Monica Iselin Evang, annemonicasblogspot.no)

Mord med kopp

Blodårene i øynene hennes var sterkt røde og pupillene var store som basketballer. Koppen… Den forferdelige koppen… Hun vred hodet sitt til siden, men det ble brutalt vridd tilbake. Tilbake mot koppen. Hun knep øynene sammen og bet tennene til det smakte blod rundt i hele munnen, men koppen var ustoppelig. Hun kunne kjenne den kalde, harde porselenen presse seg mot munnen hennes, og harde hender med plasthansker stakk fingrene inn for å skille leppene hennes. Hun holdt i mot det hun kunne, men til slutt ble munnen hennes åpnet, og koppen ble presset inn. Tennene stoppet den, men et skruhjern på hver side jekket opp kjeven hennes. Hun forsøkte å skrike, men koppen ble presset hardere og hardere innover i munnen, helt klart for stor til å passe, men skruhjernene brakk kjeven opp til koppen var godt inne i munnen. Robotarmen presset koppen lengre inn og hun kunne kjenne hvordan den traff svelget, og hvordan den helt klart var alt for stor til å passere. Bakhodet hennes ble presset hardt, hardt ned mot puten, og koppen trengte seg igjennom svelget og håpnet det opp og så var munnen full av blod. Hennes eget blod. Hun hostet, skrek, men det var umulig. koppen ble trykket lengre ned igjennom halsen, og ned i spiserøret. Det var ikke mulig å puste. Om det var blodet, eller kvelningen, eller presset, tenkte hun ikke over. Og så ble alt svart.

 

eekageek

To their chagrin, the bandit had lied. Of course, he had been a bandit, so it shouldn’t really have come as a surprise, but it was annoying all the same.

The camp was chock full of bandits. At least twelve more, in addition to the previous thirteen. They all looked up as the group came walking over the hillside, in the snowshoes they had stolen from the other group of bandits. The living bandits stopped and stared at them.

“Hello!” said Theren, waving. He walked briskly across the hard snow and entered the camp. “I’m Theren. How are you all?”

The bandits in front of him stared at him with open mouths, blinking slowly as his words sank in. One of them was holding a tin cup with steaming coffee, and on the fire was a fresh pot.

“Oh, you have coffee? Brilliant. It’s quite cold here, you know, warm drinks are a must,” he said and misty stepped over to the bandit with the cup. “Mind if I have some?”

He grinned, grabbed the coffee cup, and focusing his pact magic he sharpened its edges and slammed it into the bandit’s face. The cup smashed his nose so that blood spurted everywhere, and sliced into one eye, lodging in the skull. The bandit screamed, angry red burns spreading over his skin. He fell to the ground, body shaking in a few spasms, then going still.

Theren ducked as a second bandit roared and swung at him. He hit one of his other mates in the face instead, and this one fell to the ground, an axe lodged in his skull.

Theren misty stepped away, pulling the cup out of the dead bandit’s face as he did so.

“Just asked for coffee! But we have already killed your other friends, so might as well take down you lot as well.”

 

Elisabeth Iskrem P (www.sammenurium.net)

Det første jeg gjorde, var å lage frokost til ham. Han skulle alltid ha egg og bacon til frokost, skylt ned med en kopp svart kaffe. Jeg sto med ryggen til å ventet på at han skulle komme ut fra rommet sitt, mens han klødde seg på magen og gikk inn på badet. Der hørte jeg ham tisse, prompe, la være å spyle ned og la være vaske hendene. Han kom inn på kjøkkenet og satt seg ned ved spisebordet for å få servert maten sin. Jeg husker at jeg lurte på hvordan kunne denne mannen være faren min, denne overvektige mannen som ikke brydde seg om andre enn seg selv. Jeg lurte på hvorfor jeg lagde frokost til ham hver dag, når jeg visste at han kom til å si at eggene var stekt for lite, baconet var for brent. Bønnene var for lunkne.

Framgangsmåten var den samme; halvparten av det som var på vei inn i munnen, havnet et sted på ansiktet eller på bordet. Han lukket aldri munnen når han spiste, og jeg hadde en mistanke om at dette var grunnen til at jeg hadde et komplisert forhold til mat. Og så kom kommentaren om at kaffen ikke var på plass, at han måtte ha kaffen rett foran seg, slik at han kunne lukte den og ha den tilgjengelig. Ja, pappa, beklager pappa. Så jeg sto med ryggen til, og helte kaffe i koppen hans mens jeg hørte hver eneste lyd han lagde. All maten jeg lagde var elendig, sa han. Han kunne gjøre det mye bedre selv. Og så prompet han igjen, rapet og når jeg snudde meg tørket han munnen med håndflaten sin.

Her, den er ganske varm, sa jeg og holdt den mot ham. Det var da han så raskt på meg, irritert over at jeg eksisterte eller noe. Han holdt ut sin urindekkede arm, og jeg husker at alt stoppet opp der og da. For en gang skyld ville jeg lage noe annet til frokost i morgen. Jeg trakk kaffekoppen til meg og løftet den over hodet hans. Så helte jeg hele innholdet over ham, og før han rakk å gjøre noe som helst, knuste jeg koppen i bordplaten. Med en rask bevegelse tok jeg det nå ødelagte håndtaket og brukte all kraften jeg hadde til å mose det mot strupen hans.

Plutselig lå pappa liggende over frokosten sin, med egg i øyet og bacon i håret. Med litt blod på siden. Jeg vasket opp etter meg og tenkte at pappa ville sagt at blodet ikke rant raskt nok.

 

Jeg sparte min egen til slutt: 

Mord med kopp av OglendH

Den kinesiske porselenskoppen ble presset mer og mer inn i munnen. Den hadde for lengst blitt tømt for te. Earl Grey for å være spesifikt, nå var også koppen på vei til samme sted. Jeg hadde planer om å ta meg god tid, men så innså jeg at det var en liten hastesak for meg, og ville helst få det oversått. Jeg tvang munnen opp i et større gap, som om jeg var tannlegen i ferd med å fylle et ivrig hull. Jeg presset koppen dypere og dypere inn.

“Dette burde ikke være et problem for deg. Du som er så svær i kjeften.” sa jeg og dyttet i vei. Jeg grep hardete tak i håret.

“Jeg vet av erfaring at du har hatt større ting i kjeften.” trøstet jeg da de vide øynene slapp fra seg noen tårer og munnen kom med surring og spytt som rant nedover haken.

“Ikke gjør dette vanskeligere en det allerede er.” sa jeg da jeg hørte de mumlende lydene. Det kom noen rykninger og jeg grep hardere om håret og presset mer på koppen. Det kom et kling da porselenet kolliderte med tennene. Så bestemte jeg meg for at det var nok lek og jeg skjøv koppen med all den styrken jeg har ned i strupen. Det kom masse spratling, men jeg var i overposisjonen. Om jeg ville kunne jeg legge fingrene rundt hanken på tekoppen og dra den opp igjen, men jeg var ikke helt sikker på om jeg hadde tid til det. Det var jo en fin kopp, og etter en runde ville den sikkert være god som ny. Det ringte på døra akkurat før jeg fikk bestemt meg. Jeg gikk dit for å åpne.

“Jeg håper jeg ikke er for sen.”

“Åneida, jeg har nettopp kokt vannet til teen. Stig på, det står klar i stuen.” svarte jeg elskverdig.

Skriving og musikk

I dag begynte jeg å vurdere å lage meg et skrivesoundtrack. Mange skribenter er avhengige av å ha musikk i bakgrunnen mens de skriver.  Noen foretrekket stillhet.

Noen folk  (kule folk) lager egne spillelister til karakterene sine. De fortjener applaus, for det gidder ikke jeg å gjøre. I gamle dager, da jeg var yngre, pleide jeg å gjøre det. Jeg laget også soundtrack til scener, som om jeg planla en film. Det er viktig å nevne at i de tidene fikk jeg IKKE SKREVET NOE!!!

I går skrev jeg en scene mens jeg hørte på careless whisper på repeat. Det var ikke engang stemningen jeg gikk for… eller jo, kleinhet var jo en del av det.

Jeg innså at jeg kanskje burde lage en spilleliste. Jeg er flittig bruker av denne spillelisten: https://www.youtube.com/playlistlist=PLb1fovwkVO4zG0pG6dNMnJZRMtpRZZK-L

Om du synes det er teit så kan vi ikke være venner… eller joda vi kan vel det, siden du ble så lei deg.

Jeg liker å ha litt støy i bakgrunnen mens jeg gjør ting. Stillheten minner meg om ensomheten som fyller mitt hjerte. ( <- bra setning, den skal brukes senere). Neida, det er bare det at jeg kommer fra en bråkete familie, så det er så fremmed med stillhet.

Derfor er jeg også fan av denne siden: https://mynoise.net/noiseMachines.php

Du må gjerne dele dine spillelister med meg, jeg trenger inspirasjon! 

Jeg er glad i filmmusikk, men det er ikke et krav. Så bare gi meg tips.

Disse artistene har jeg tenkt å ta med på lista mi, si i fra om du anbefaler en sang eller noe. (Det er mye arbeid å lage spilleliste egentlig. Jeg føler at den må ha en flyt og sammenheng, samtidig som jeg ikke skal lage mitt eget soundtrack… hmm.. Spillelisten skal jo ikke ta over livet ditt. Gud, jeg er lat.)

Folkene som skal på lista:

  • Christopher Beck
  • Alan Menken
  • Hans Zimmer
  • Loreena McKennitt
  • Olafur Arnalds
  • Daughter
  • Much ado about nothing – et par sanger fra soundtracket

Jeg søkte forresten på NaNoWriMo på spotify. Kom fram ganske mye spesielt. Kanskje finner jeg noe kult der!

HALVVEIS

JEG HAR SKREVET OVER HALVVEIS! Nå ligger jeg på litt over 27 000 ord, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg sliter meg framover. Jeg begynner å nærme meg det jeg har gledet meg til, selv om jeg er sikker på at jeg snart hopper dit bare ut fra desperasjon.

Jeg kommer definitivt til å gjøre det. Mest sannsynlig i dag. Jeg bør også gjøre det, jeg er tross alt i nærheten av å nå målet mitt, og kapittelet jeg gleder meg til å skrive skal etter planen være sånn ca midt i historien.

Nå må jeg egentlig bare fortsette meg, tiltross for at det er tungt, jeg må bare komme meg videre. En gang kommer jeg til å bli ferdig, om jeg ikke gir opp først!