10 000 ord

Jeg har skrevet ti tusen ord på prosjektet mitt nå, noe som er kjempegøy. Jeg lærer ting om meg selv hele tiden mens jeg holder på.

Jeg har blitt mer bevisst på hvor utrolig usikker jeg egentlig er på skrivingen min, men hvor gøy jeg synes det er.

Jeg merker at jeg liker godt å skrive noe som jeg vet at andre skal lese, noe jeg har blitt bortskjemt av ved å jobbe på samarbeidsprosjektet. Og nå som det egentlig ikke skal leses så blir jeg utrolig frustrert og usikker. Jeg følte meg faktisk så alene at jeg tvang Maasen til å lese det i går. (Maasen er forresten kjempekul og du finner bloggen hennes her: http://spurveredet.skriv.it/ ) Jeg synes synd på henne som må lide seg gjennom skrivingen min, men ikke såpass synd på henne at jeg lar henne slippe.

Vi hadde en samtale i går i NaNo-chatten (kuleste sted på jord, btw) om det å la andre lese, og feedback. Noe som fikk meg til å innse hvor utrolig heldig jeg er som har disse fantastiske vennene mine som leser det jeg skriver. Jeg har innsett at jeg ikke hadde klart det uten dere, for jeg er utrolig needy. Jeg krever konstant oppmerksomhet, så takk for at dere holder ut <3

Ellers så har jeg som sagt skrevet ti tusen ord. Noe som jeg ikke trodde jeg ville klare på 4 dager på et nytt prosjekt. Egentlig så har jeg skrevet et kapittel på et annet prosjekt også, men de ordene regner jeg ikke med. Nå har jeg nesten skrevet halvparten av det jeg skrev på NaNo-prosjektet mitt i fjor før jeg ga opp, og byttet til et nytt.

Historien har blitt litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Blant annet startet jeg historien 5 kapitler før jeg hadde tenkt, og jeg droppet prologen jeg hadde planlagt. Begge deler føler jeg var gode valg.

Jeg har ikke helt fått stemningen som jeg hadde planer om å ha, og teksten er mye kleinere enn jeg hadde tenkt, men jeg liker det nesten litt. Det er morsomt å skrive kleine ting. Jeg prøver å fylle på med stemning innimellom, og det går ganske greit.

Det er et par personer som jeg håper kommer til å like boken godt, men jeg vet at den ikke er for alle. Det er lov. Jeg syntes egentlig at konseptet mitt var ganske teit da jeg diktet det opp mens jeg og Maasen satt på kafe i Bergen. Egentlig så sa jeg bare ideen min på tull og så fant jeg ut at jeg skulle bruke den.

Jeg har stor tro på at selv en dårlig ide kan bli noe bra så lenge utførelsen er bra. Ideen min er ikke direkte dårlig, og utførelsen er ikke direkte bra, men noe skal det bli av det uansett.

Dette minner meg forresten om en gang jeg og søstera mi bakte cupcakes og hun bare: “Nå ligner det på noe.” og jeg protesterte: “Nei! Det ligner ikke på noe! Det ser ut som et bilde malt av Picasso.” Hun: “Hvem var Picasso?” Jeg: “En fyr som malte bilder av ting som ikke lignet på noe.”

Oppsummering: Jeg sammenlignet meg selv nettopp med Picasso.

Ellers har jeg bare en ting å si: Kan et bilde si mer enn tusen ord? Og kan ti tusen ord si mer enn et bilde?

Tenk litt på den kleinheten, du stolte filosof.

5 thoughts on “10 000 ord”

  1. 10 000 ord er kjempebra! Jeg likte veldig godt det lille jeg har lest av prosjektet ditt til nå! Gleder meg til å lese videre snart ^^

    Jeg er også veldig usikker på min egen skriving (skriver så ufattelig mye dårlig nå – men det må jo ned), men jeg tenker at så lenge man lærer noe så er det håp! 🙂

  2. Åh, det var kult å være sammen med deg da du fikk ideen! *mimre* Dessuten er ikke lesingen så smertefullt som du skal ha det til å være <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *