Kopper: en felles skrivechallenge

I dag inviterte jeg folkene i NaNo-chatten til å skrive et mord med kopper. Dette fordi jeg foreslo kopper som en god måte å drepe et spøkelse (jeg tenkte egentlig på kobber, men typos <3 )

Så truet jeg dem til å skrive og erklærte at jeg kom til å publisere dem her, på min blogg. Det var tross alt jeg som hadde skyld i elendigheten.

Kopper… kunne vært kopper som sykdommen… men det ble kopp-kopper. Noe som også er en hyggelig måte å drepe noen på…

Her kan dere lese det som ble til av min lille utfordring:

Et mord med en kopp (…?)

Kine

@sukkerslott på Twitter

Det raslet i stemmen hennes. Det var en merkelig blanding av en kvinnestemme med makt – men det hørtes også ut som at hun enten hadde røyket alt for mange sigaretter i sitt liv, eller at hun hadde operert inn en greie på stemmebåndet sitt så hun skulle høres ca 20% ut som en robot når hun snakket. Jeg aner ikke hva hun forsøkte å formidle ved denne merkverdige stemmen, men jeg forsto at hun var sint. Rasende for at vi hadde kommet inn på hennes territorie, klare for å gjøre opprør.

Deretter kom et hyl ulikt noe annet. En hyiene eller robot – eller rettere sagt; en god blanding av dette sammen med den sinte damestemmen hennes. Hun bykset deretter mot Signe. Signe som fortsatt sto og nappet ledninger ut av de store serverene mens de beige pokémonmennene fortsatt lå på bakken etter å ha fått noen heftige støt fra strømpistolen Signe nå hadde mellom tennene, for å kunne nappe ut ledninger fortest mulig.

Jeg så denne sinte damen bykse mot Signe i en forrykende fart. Lange steg, som at hun fløt bortover gulvene. Hun hadde en kopp i hånda. En superstor kopp, typisk tekopp. Som hun sikkert sitter og slurper i seg gammel, sur kamomillete med ti suketter for mye. Hun så ut som en sånn dame med det firfisleaktige, blonde håret med unaturlige striper i et spekter fra platinablondt til en rusten orangefarge. Hun kastet hånden bakover, løftet den opp i en slags vindmølleaktig bevegelse før hun knuste koppen mot Signes hode. Signe hadde ikke rukket å reagere, og idét koppen traff hodet hennes bet hun tennene sammen i reaksjon. For beskyttelse. Det hun ikke klarte å tenke på samtidig som hun ble slått av en stor tekopp av en dame hun ikke ante hvem var, var at hun hadde en pistollignende ting i munnen som skøt ut strøm til nærmeste levende objekt. Hun bet altså i en høyteknologisk strømpistol, samtidig som hun fikk et kutt innover i hodeskallen av den store tekoppen med tykke vegger som skulle isolere mot teen. Nå er det ingen isolasjon igjen i koppen, og ingen funksjon igjen i kroppen. Signe lå nå livløs på gulvet, som en planlagt kunstformasjon bestående av to overvektige datanerder, og Signe, den solbrune jenta med de livlige øynene. Livet forsvant sakte ut av henne, i takt med blodet som samlet seg opp på gulvet. Snart hadde hun mer blod utenfor kroppen enn inni. Det var en rar tanke, hvordan strøm, glass og menneskelige handlinger kunne endre en så stor del av hverdagen på bare noen sekunder.

Jeg måpte, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sto i et rom med tre mer eller mindre (for det meste mindre) levende personer, og en sint og skummel dame som nettopp hadde drept en av mine beste venner. Hva gjorde man i disse situasjonene? Jeg tror hjernen min ble fylt med sirup og bomull, en herlig blanding som førte til at alt jeg foretok meg var å titte opp på Carl som hang over vinduet og tittet ned på oss. Øynene hans var fulle av tårer.

Jeg bet i meg sinnet, sorgen, frykten. Jeg måtte foreta meg noe før dette onde kvinnemennesket fant enda en ny kopp hun kunne bruke. Heldigvis har jeg ingen strømpistol i munnen. Men! Strømpistolen. Jeg kom brått til meg selv igjen, og kastet meg etter strømpistolen. Kanskje den kunne slå ut den tynne, skranglete robotheksa lenge nok til at jeg kunne komme på neste steg i denne slagplanen som virkelig ikke fungerte.

Valiance myrde et spøkelse med ein kobberkopp.

Valiance was growing bored. She had tried to Create things to kill the stupid ghost for hours. The sun had set and the cold was starting to creep in on her. She had already Created a small campfire to fend of the worst of the cold. She was tempted to give it up. To go and kill other Shapers while she thought the problem over. But that wasn’t an heroic thing to do. She tried once more. Created a cobber cup. She threw it towards the ghost, not expecting it to do anything. The ghost was knocked sideways by the blow. Valiance perched up. She had found it! She picked the cup up and went to work, beating down on it. She beat it with all her pent-up anger, letting her frustration wash out with every beat. She loved it. Suddenly the ghost stopped moving and faded away. Valiance let the cup disappear and sat down in the sand, with a content smile on her face.

-nawtrio/ nawthor

(https://ponaw.deviantart.com/)

 

Dracudian (homelyprison.com – selv om det ikke er mye skrivestuff der atm)

Katie pounced on the stumbling cultist. She knocked him over and landed on top of him. He looked confused, and gasped for air after being tackled into the hard stone floor. Katie grabbed the tin cup he’d dropped a few moments earlier, and swiftly swung it square into the man’s jaw. Nick could hear a crunch and a sickening wet squelch, the sound of metal colliding violently with bone and flesh. The cultist spat in Katie’s face, a mixture of blood and saliva that stuck to her hair and dribbled down her cheeks. Nick could see a tooth or two in there as well.

The cultist grunted, then raised his arms to break Katie’s next swing, but she was fierce and struck hard. She bashed his hands, breaking several fingers, then as he moved them away, she went for the face again. This time she didn’t swing the cup, but she brought it straight down on him, forcefully bashing the metal into his face. She did it once, then again, and then kept repeating the motion over and over for what seemed to be several minutes. She panted and cried out in anger and exhaustion, but kept mashing the cup into his face. Blood spurted, bone shattered and soon there was nothing left but a soggy red pulp where the cultist’s face used to be.

 

Villemy (Monica Iselin Evang, annemonicasblogspot.no)

Mord med kopp

Blodårene i øynene hennes var sterkt røde og pupillene var store som basketballer. Koppen… Den forferdelige koppen… Hun vred hodet sitt til siden, men det ble brutalt vridd tilbake. Tilbake mot koppen. Hun knep øynene sammen og bet tennene til det smakte blod rundt i hele munnen, men koppen var ustoppelig. Hun kunne kjenne den kalde, harde porselenen presse seg mot munnen hennes, og harde hender med plasthansker stakk fingrene inn for å skille leppene hennes. Hun holdt i mot det hun kunne, men til slutt ble munnen hennes åpnet, og koppen ble presset inn. Tennene stoppet den, men et skruhjern på hver side jekket opp kjeven hennes. Hun forsøkte å skrike, men koppen ble presset hardere og hardere innover i munnen, helt klart for stor til å passe, men skruhjernene brakk kjeven opp til koppen var godt inne i munnen. Robotarmen presset koppen lengre inn og hun kunne kjenne hvordan den traff svelget, og hvordan den helt klart var alt for stor til å passere. Bakhodet hennes ble presset hardt, hardt ned mot puten, og koppen trengte seg igjennom svelget og håpnet det opp og så var munnen full av blod. Hennes eget blod. Hun hostet, skrek, men det var umulig. koppen ble trykket lengre ned igjennom halsen, og ned i spiserøret. Det var ikke mulig å puste. Om det var blodet, eller kvelningen, eller presset, tenkte hun ikke over. Og så ble alt svart.

 

eekageek

To their chagrin, the bandit had lied. Of course, he had been a bandit, so it shouldn’t really have come as a surprise, but it was annoying all the same.

The camp was chock full of bandits. At least twelve more, in addition to the previous thirteen. They all looked up as the group came walking over the hillside, in the snowshoes they had stolen from the other group of bandits. The living bandits stopped and stared at them.

“Hello!” said Theren, waving. He walked briskly across the hard snow and entered the camp. “I’m Theren. How are you all?”

The bandits in front of him stared at him with open mouths, blinking slowly as his words sank in. One of them was holding a tin cup with steaming coffee, and on the fire was a fresh pot.

“Oh, you have coffee? Brilliant. It’s quite cold here, you know, warm drinks are a must,” he said and misty stepped over to the bandit with the cup. “Mind if I have some?”

He grinned, grabbed the coffee cup, and focusing his pact magic he sharpened its edges and slammed it into the bandit’s face. The cup smashed his nose so that blood spurted everywhere, and sliced into one eye, lodging in the skull. The bandit screamed, angry red burns spreading over his skin. He fell to the ground, body shaking in a few spasms, then going still.

Theren ducked as a second bandit roared and swung at him. He hit one of his other mates in the face instead, and this one fell to the ground, an axe lodged in his skull.

Theren misty stepped away, pulling the cup out of the dead bandit’s face as he did so.

“Just asked for coffee! But we have already killed your other friends, so might as well take down you lot as well.”

 

Elisabeth Iskrem P (www.sammenurium.net)

Det første jeg gjorde, var å lage frokost til ham. Han skulle alltid ha egg og bacon til frokost, skylt ned med en kopp svart kaffe. Jeg sto med ryggen til å ventet på at han skulle komme ut fra rommet sitt, mens han klødde seg på magen og gikk inn på badet. Der hørte jeg ham tisse, prompe, la være å spyle ned og la være vaske hendene. Han kom inn på kjøkkenet og satt seg ned ved spisebordet for å få servert maten sin. Jeg husker at jeg lurte på hvordan kunne denne mannen være faren min, denne overvektige mannen som ikke brydde seg om andre enn seg selv. Jeg lurte på hvorfor jeg lagde frokost til ham hver dag, når jeg visste at han kom til å si at eggene var stekt for lite, baconet var for brent. Bønnene var for lunkne.

Framgangsmåten var den samme; halvparten av det som var på vei inn i munnen, havnet et sted på ansiktet eller på bordet. Han lukket aldri munnen når han spiste, og jeg hadde en mistanke om at dette var grunnen til at jeg hadde et komplisert forhold til mat. Og så kom kommentaren om at kaffen ikke var på plass, at han måtte ha kaffen rett foran seg, slik at han kunne lukte den og ha den tilgjengelig. Ja, pappa, beklager pappa. Så jeg sto med ryggen til, og helte kaffe i koppen hans mens jeg hørte hver eneste lyd han lagde. All maten jeg lagde var elendig, sa han. Han kunne gjøre det mye bedre selv. Og så prompet han igjen, rapet og når jeg snudde meg tørket han munnen med håndflaten sin.

Her, den er ganske varm, sa jeg og holdt den mot ham. Det var da han så raskt på meg, irritert over at jeg eksisterte eller noe. Han holdt ut sin urindekkede arm, og jeg husker at alt stoppet opp der og da. For en gang skyld ville jeg lage noe annet til frokost i morgen. Jeg trakk kaffekoppen til meg og løftet den over hodet hans. Så helte jeg hele innholdet over ham, og før han rakk å gjøre noe som helst, knuste jeg koppen i bordplaten. Med en rask bevegelse tok jeg det nå ødelagte håndtaket og brukte all kraften jeg hadde til å mose det mot strupen hans.

Plutselig lå pappa liggende over frokosten sin, med egg i øyet og bacon i håret. Med litt blod på siden. Jeg vasket opp etter meg og tenkte at pappa ville sagt at blodet ikke rant raskt nok.

 

Jeg sparte min egen til slutt: 

Mord med kopp av OglendH

Den kinesiske porselenskoppen ble presset mer og mer inn i munnen. Den hadde for lengst blitt tømt for te. Earl Grey for å være spesifikt, nå var også koppen på vei til samme sted. Jeg hadde planer om å ta meg god tid, men så innså jeg at det var en liten hastesak for meg, og ville helst få det oversått. Jeg tvang munnen opp i et større gap, som om jeg var tannlegen i ferd med å fylle et ivrig hull. Jeg presset koppen dypere og dypere inn.

“Dette burde ikke være et problem for deg. Du som er så svær i kjeften.” sa jeg og dyttet i vei. Jeg grep hardete tak i håret.

“Jeg vet av erfaring at du har hatt større ting i kjeften.” trøstet jeg da de vide øynene slapp fra seg noen tårer og munnen kom med surring og spytt som rant nedover haken.

“Ikke gjør dette vanskeligere en det allerede er.” sa jeg da jeg hørte de mumlende lydene. Det kom noen rykninger og jeg grep hardere om håret og presset mer på koppen. Det kom et kling da porselenet kolliderte med tennene. Så bestemte jeg meg for at det var nok lek og jeg skjøv koppen med all den styrken jeg har ned i strupen. Det kom masse spratling, men jeg var i overposisjonen. Om jeg ville kunne jeg legge fingrene rundt hanken på tekoppen og dra den opp igjen, men jeg var ikke helt sikker på om jeg hadde tid til det. Det var jo en fin kopp, og etter en runde ville den sikkert være god som ny. Det ringte på døra akkurat før jeg fikk bestemt meg. Jeg gikk dit for å åpne.

“Jeg håper jeg ikke er for sen.”

“Åneida, jeg har nettopp kokt vannet til teen. Stig på, det står klar i stuen.” svarte jeg elskverdig.

2 thoughts on “Kopper: en felles skrivechallenge”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *