20 000 ord

Jeg har skrevet 20 000 ord, og jeg lovet meg selv at når jeg nådde 15 000 så skulle jeg få julebrus som premie. Jeg er egentlig avhengig, så jeg burde holde meg unna.

MEN I NOVEMBER ER ALT LOV. Jeg mener alt. Jeg kjøpte 6 pringles bokser den ene dagen, liksom. (Det var egentlig fordi de var på tilbud, men likevel).

Jeg sliter med at jeg er syk. Har hatt en forkjølelsegreie som har hengt hardt i meg i nesten to uker nå. Så en premie for at jeg ligger foran skjema er veldig velkommen.

Nå blogger jeg fordi jeg nettopp fullførte et avgjørende kapittel, og jeg er litt sikker hvor jeg skal starte på ny igjen.

Historien er litt merkelig, men det er vel meningen. Kanskje jeg skal prøve å skrive en steampunk versjon senere, jeg tuller, det hadde vært mye merkeligere. Jeg har innsett at dette aldri kommer til å bli utgitt, men det gjør ikke noe, nå er det viktigere for meg at jeg fullfører noe.

Jeg gleder meg til at andre skal lese gjennom og komme med feedback, for nå tenker jeg litt sånn: “Eeeeeh… what is this?” Jeg liker konseptet mitt, men er usikker på om jeg faktisk holder meg til det. Alt virker veldig rart.

Jeg skal prøve å ikke overanalysere.

Det som er interessant da er at historien har fått et mer psykisk utgangspunkt enn det som var planen, og det er spennende å utforske.

Jeg har nådd 20 000 ord nå, noe som betyr at jeg bare har rundt 30 000 igjen. Sånn handlingsmessig så ligger jeg relativt godt an. Skal begynne på kapittel 10 nå. Jeg nærmer meg antagonisten, som egentlig har blitt presentert, leseren vet det bare ikke. (Evil, I know).

Så nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal begynne resten. Jeg vurderer å bare gå til neste punkt i historien, selv om jeg føler at jeg burde ha noe mellom, men jeg kan bare skrive det og legge inn senere.  Om du ikke fortsetter å svømme så drukner du.

La oss alle be til skrivegudene at jeg kommer meg videre.

Jeg føler meg litt sånn:

10 000 ord

Jeg har skrevet ti tusen ord på prosjektet mitt nå, noe som er kjempegøy. Jeg lærer ting om meg selv hele tiden mens jeg holder på.

Jeg har blitt mer bevisst på hvor utrolig usikker jeg egentlig er på skrivingen min, men hvor gøy jeg synes det er.

Jeg merker at jeg liker godt å skrive noe som jeg vet at andre skal lese, noe jeg har blitt bortskjemt av ved å jobbe på samarbeidsprosjektet. Og nå som det egentlig ikke skal leses så blir jeg utrolig frustrert og usikker. Jeg følte meg faktisk så alene at jeg tvang Maasen til å lese det i går. (Maasen er forresten kjempekul og du finner bloggen hennes her: http://spurveredet.skriv.it/ ) Jeg synes synd på henne som må lide seg gjennom skrivingen min, men ikke såpass synd på henne at jeg lar henne slippe.

Vi hadde en samtale i går i NaNo-chatten (kuleste sted på jord, btw) om det å la andre lese, og feedback. Noe som fikk meg til å innse hvor utrolig heldig jeg er som har disse fantastiske vennene mine som leser det jeg skriver. Jeg har innsett at jeg ikke hadde klart det uten dere, for jeg er utrolig needy. Jeg krever konstant oppmerksomhet, så takk for at dere holder ut <3

Ellers så har jeg som sagt skrevet ti tusen ord. Noe som jeg ikke trodde jeg ville klare på 4 dager på et nytt prosjekt. Egentlig så har jeg skrevet et kapittel på et annet prosjekt også, men de ordene regner jeg ikke med. Nå har jeg nesten skrevet halvparten av det jeg skrev på NaNo-prosjektet mitt i fjor før jeg ga opp, og byttet til et nytt.

Historien har blitt litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Blant annet startet jeg historien 5 kapitler før jeg hadde tenkt, og jeg droppet prologen jeg hadde planlagt. Begge deler føler jeg var gode valg.

Jeg har ikke helt fått stemningen som jeg hadde planer om å ha, og teksten er mye kleinere enn jeg hadde tenkt, men jeg liker det nesten litt. Det er morsomt å skrive kleine ting. Jeg prøver å fylle på med stemning innimellom, og det går ganske greit.

Det er et par personer som jeg håper kommer til å like boken godt, men jeg vet at den ikke er for alle. Det er lov. Jeg syntes egentlig at konseptet mitt var ganske teit da jeg diktet det opp mens jeg og Maasen satt på kafe i Bergen. Egentlig så sa jeg bare ideen min på tull og så fant jeg ut at jeg skulle bruke den.

Jeg har stor tro på at selv en dårlig ide kan bli noe bra så lenge utførelsen er bra. Ideen min er ikke direkte dårlig, og utførelsen er ikke direkte bra, men noe skal det bli av det uansett.

Dette minner meg forresten om en gang jeg og søstera mi bakte cupcakes og hun bare: “Nå ligner det på noe.” og jeg protesterte: “Nei! Det ligner ikke på noe! Det ser ut som et bilde malt av Picasso.” Hun: “Hvem var Picasso?” Jeg: “En fyr som malte bilder av ting som ikke lignet på noe.”

Oppsummering: Jeg sammenlignet meg selv nettopp med Picasso.

Ellers har jeg bare en ting å si: Kan et bilde si mer enn tusen ord? Og kan ti tusen ord si mer enn et bilde?

Tenk litt på den kleinheten, du stolte filosof.

Askepott

It’s started!

I går var jeg veldig spent og nervøs. Egentlig så hadde jeg planer om å ikke gjøre noe hele dagen. Bare vente til midnatt, men så sendte en venninne melding og spurte om vi skulle henge, jeg sa selvfølgelig ja.

Jeg har vært veldig usosial i det siste, noe som til tider hender når man er deppa og syk. Så det var gøy at hun spurte. (Egentlig er vennene mine veldig støttende når jeg er syk, som ikke kan være lett når en person bare sier: “Eh… neeeei… jeg tror ikke denne dagen er en god dag til å henge”)

Som dere sikkert vet var det halloween i går, mange folk festet litt, det gjorde iallfall vennene som snap’et meg.  Jeg sa fra til venninnen min at det ikke kunne bli så sent, jeg måtte hjem før midnatt.

Noe som fikk meg til å innse at Askepott definitivt handler om ei jente som måtte hjem før midnatt fordi hun skulle delta i NaNoWriMo.

Jeg har til nå skrevet 2285 ord. Noe som er over dagsmålet, som er bra. Jeg har skrevet et kapittel, og startet på et nytt. MEN jeg hater det jeg har skrevet. Noe som er…. litt dumt, men jeg regner med at det kommer til å bli bedre etterhvert.

Planen er jo at det ikke skal være perfekt! Jeg skal bare fullføre et førsteutkast, om jeg så skal hate hvert eneste ord!

Jeg skal jo tross alt gjøre noe som ikke ligner meg, og det er at jeg skal fortsette etter det blir hardt. (Pun intended)

Okei, helt ærlig så begynner det å bli litt bedre, jeg hater ikke alt, noe er bare kleint.