Å jul med din glede

Jeg tror ikke at jeg kommer til å blogge så mye før jul. Egentlig så tror jeg ikke at jeg kommer til å få skrevet så mye generelt sett. Det er ikke det at jeg har så fryktelig mye å gjøre. Jeg er bare litt skrivetørr. Jeg leser ikke så mye heller fortiden. Bare artikler som gjør meg sint og irritert. Det er ikke så hyggelig. Jeg skal derfor prøve å fokusere mer på julen.

Jeg har alltid elsket julen. Til de grader, men jeg vet ikke, noen år har jeg slitt litt med å komme i julestemning. I år plager det meg ikke egentlig at jeg ikke er helt der. Det blir hyggelig uansett. Jeg kommer til å gi folk kule gaver, og får sikkert noen bra tilbake også.

Så nå skal jeg høre på julemusikk, pakke inn gaver, og kanskje besøke favorittjulefortellingene mine.

Det er alltid veldig hyggelig.

Jeg må se noen julefilmer, finne noen julesanger, og litt sånt hyggelige greier.

Jeg pleier å se Love Actually hvert år. Jeg sympatiserer virkelig med Colin Firth i den scenen der han mister manuset til boka si. Det er en skrekkfilm det. Ellers så ser jeg vel Hjemme Alene. Kanskje jeg skal se Frozen. Jeg hadde en utrolig hyggelig opplevelse med den i fjor jul sammen med moren og søstrene mine. Så tror jeg at jeg skal se The Winter Witch som også er basert på H.C Andersens Snedronningen. Snedronningen var favorittfilmen min da jeg var liten. En sånn dansk tegnefilm som jeg så hver gang jeg feiret jul i Danmark, og det var fantastisk. Jeg skulle ønske jeg fikk se den igjen. Selv om det nå sikkert ville vært en traumatisk opplevelse. Så blir det de vanlige filmene på julaften. Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen.

Jeg føler jeg har glemt noen filmer så kom gjerne med tips.

Ellers så skal jeg høre julesanger. Da jeg gikk på dramalinjen sang vi Hallelujah fra Händels Messias så den varmer alltid mitt hjerte, og så elsker jeg også For unto us a child is born av Händel. Ellers så blir det de vanlige klassikerne også.

Kanskje skal jeg velge meg en sang og bruke den som prompt for å prøve og skrive en julehistorie. (Jeg har alltid drømt om å skrive en god julehistorie!)

Eller så kan man jo kose seg med noen som er skrevet:

Snekker Andersen av Alf Prøysen, er en av mine personlige favoritter.

A Christmas Carol av Dickens, jeg leste alltid Disney-versjonen av denne som barn og det var fantastisk.

Ta gjerne en tur gjennom Snedronningen av H.C Andersen om du får lyst.

Og om du heller vil ha noe litt mer hardcore så har man Jenta med svovelstikkene og “Karens jul”. Noe for enhver smak altså. Jeg skal ikke lese dem. Det var traumatisk nok som barn.

God jul, mine kjære venner, og så forhåpentligvis kommer skrivetrangen tilbake!

12386765_10153991090996677_787145091_n

Ja, jeg har blitt kunstblogger nå… Neida… eller… skriving er jo kunst… Dette er et bilde av et merkelig reinsdyr. Si hallo til det, og kom med forslag til navn.

Novelle: pappvinger

Jeg bestemte meg for å poste noe som jeg har skrevet. Det er en liten novelle kalt “Pappvinger”. Jeg håper at dere kommer til å like den, det er den første novellen jeg har skrevet på ca 4 år.

Pappvinger

Sollys trengte seg inn gjennom det blå glanspapiret som var festet mot vinduet og la seg over tegningen hennes. Hun hadde forsøkt seg på tegningen flere ganger, både på framsiden og baksiden av arket, uten at det ble fint nok. Den ene siden ble alltid større enn den andre. Hun stirret bort på engelen foran henne. Den hadde perfekte vinger.

Hun stirret på engelen med voksende motvilje. Hun kom aldri til å lage en like pen engel. Hun tenkte på moren hennes som hadde sagt at alt hun ønsket seg var en engel, og nå kunne ikke hun lage en som var pen nok til henne.

Blyanten hennes knaket hardt mens hun presset den mot pappen, blyanten ga fra seg noen svarte fnugg mens hun dro den langs vingekanten, nå hadde hun bestemt seg for å bruke vingene til engelen som stod foran henne. Hun tegnet rundt dem. Hun håpet at det ikke ville være juks.

Hun ble ganske fornøyd med de vingene, de så riktige ut. Like store på begge sider. Så tok hun tak i saksen og satt i gang med klippingen. Håndtaket presset seg hardt inn i hånden hennes og hun strevde med å få den til å kutte i pappen. Hun måtte ha en bedre saks.

Hun listet seg bort til døren og åpnet den forsiktig, så listet hun seg over gangen sånn at moren ikke skulle høre henne. Hun gikk bort til kjøkkenet og dro forsiktig bort en stol sånn at hun kunne rekke saksen. Det var en lukt av pepperkaker i hele rommet, og hun strakte hånden oppi boksen som stod åpen på disken. Hun spiste den raskt og var forsiktig så hun ikke sølte for mye. Så holdt hardt rundt det kalde blanke stålet av saksen. Moren hennes hadde sagt at hun alltid måtte holde der sånn at hun ikke kunne skade seg om hun falt.

Hun lukket døra forsiktig bak seg, om moren skulle våkne så ville hun rekke å gjemme gave-engelen om moren skulle komme for å lete etter ham. Det var helt stille. Det måtte det være mens moren hvilte, og det minnet henne om tidlig julemorgen mens man gleder seg til en koselig dag.

Med den skarpe saksen klarte hun å klippe ut vingene til engelen. Hun så på den pene pappvingen og var ganske fornøyd. Hun fant en limstift og strøk den over pappvingen. Så strødde hun glitter over den. Nå trengte hun bare å vente til den var helt tørr så kunne hun liste seg inn til moren sin og gi den fra seg.

Hun satt og ventet tålmodig, og når hun var sikker på at glitteret måtte ha tørket tok hun pappvingen med seg og listet seg over gangen, hun gikk inn på morens soverom. Gardinene var trukket for og ikke en lysglimt kom inn i rommet. Bare lyset fra gangen gjorde det mulig å se noe som helst der inne. Hun lot døra stå åpen mens hun gikk forsiktig over det kalde gulvet.

Moren hennes så ut som en engel der hun lå blant hvite sengetrekk. Huden hennes var blek og øynene hennes var lukket.

“Mamma.” hvisket hun og ventet på at øynene til moren skulle åpne seg. Hun hadde sagt det for lavt så hun sa det på ny. “Mamma.” denne gangen sa hun det litt høyere. Moren hennes våknet ikke. “Mamma. Du må våkne.” sa hun enda litt høyere.

“Mamma, du må våkne.” Hun skubbet litt i morens side. “Jeg har med en julegave til deg.” sa hun og så ned på gaven. Nå i halvmørket så den ikke så fin ut lenger og hun lurte på om det ikke var en god nok julegave til henne. Hun skubbet borti moren igjen. “Mamma, våkn opp.” sa hun og skubbet hardt i henne. Morens hånd kom til syne og hun grep rundt den. Den var iskald og hun grep hardere rundt den. “Mamma, våkn opp!” sa hun hardere og dyttet litt i henne igjen.

Moren våknet ikke. Hun så litt på henne og på gaven sin. Moren var syk og trengte mye hvile. Faren hennes hadde sagt at hun måtte ta godt vare på moren hennes mens han var på arbeid. Hun la fra seg vingene et øyeblikk. Så gikk hun ut av rommet en stund og kom tilbake med et par med votter som bestemor hadde strikket. Hun dro den ene på morens kalde hånd.

Hun krøp opp i senga og så på moren sin en stund. Hun tok moren sin telefon og ringte til faren og sa at moren ikke ville våkne. Faren ba henne legge telefonen mot morens øre og det gjorde hun. Hun kunne høre at faren snakket til moren, men hun hørte ikke helt hva han sa.

“Pappa, hun vil ikke våkne.” sa hun og ventet på at faren skulle si hva hun skulle gjøre.

“Kan du se om magen til mamma beveger seg?” spurte han.

Hun så opp på morens mage. Der lå det et par med glitrende vinger. Moren så ut som en engel. Hun håpet at moren kom til å bli glad for engelen, for nå når hun så den ligge der så innså hun at det var den perfekte gave og hun var veldig fornøyd med pappvingene.

Hun ventet, men visste ikke helt på hva. Hun trodde at moren kom til å åpne øynene, eller at det ville komme lyder fra ytterdøra, at faren kom til å komme hjem og vekke moren. Hun lurte på om han ville like vingene. Etter en stund begynte hun å bli mer urolig. Magen hennes kriblet ubehagelig og det var ingen andre lyder i rommet enn hennes egen pust. Hun ventet mens kjente at øynene begynte å svi og en tåre rant nedover kinnet hennes.

Utenfor kunne hun etter en stund høre et kor av klingende ambulanser. Samtidig begynte tårene å renne nedover kinnet hennes og hun forsøkte seg på ny.

“Mamma, vær så snill og våkne.” ba hun svakt.

Psykologi og skriving

Jeg har de siste syv ukene gått på et kurs i depresjonsmestring, aka KiD-kurs. Det er et veldig interessant kurs, og selv om jeg ikke var sikker på om det var noe for meg så føler jeg at det hjelper. Jeg har egentlig ganske bra tro på kognitiv-terapi, men at jeg følte det var litt som placebo. At det hjelper for mange andre, men at jeg ikke tror det ville hjelpe for meg.

Jeg er deprimert fremdeles, men at det går bedre, og jeg hadde ikke så veldig høyt utslag på testen, selv om jeg gråt en god del i går og klagde hardt over problemene mine til venninnene mine. Det er litt for mye som foregår nå for tiden så det er litt vanskelig for meg å ha kontrollen, og jeg sliter med å miste kontroll.

Uansett, det var en liten innledning til det dette innlegget i dag skal handle om.

I dag tenkte jeg at jeg skulle sammenligne litt om kurset og skrivingen. Jeg har gått inn i en slags skrivemodus, så jeg tenker store deler av tiden: “Hvordan kan jeg bruke dette i skrivingen min?” Det gjelder i de fleste situasjoner. Om jeg går en trapp, leser en bok, ser TV, spiser epler: ofte altså.

En del av kurset handler om at man skal ta tak og oppdage hvilke negative automatiske tanker man har. Ikke bare hvilke følelser. Jeg har ofte slitt i samtaler med psykologene mine for det har vært den klassiske psykologtimen. “Hva føler du?” “Jeg er veldig trist, alt er håpløst.” “Hvorfor?” “Fordi jeg suger!” Så går man over til å snakke om situasjoner, og så spør psykologen: “Men hva tenkte du?” “Hva? Hører du ikke hva jeg sier? Jeg tenker ikke, jeg er bare full av mange følelser!” Dette har hendt meg MANGE ganger, og så sier psykologen min at man ikke føler noe før man har hatt en tanke. Dette har jeg kranglet vi mye om, men jeg har nå etter kurset innsett at hun hadde rett.

Nå kommer vi inn på skrivingen og der er det noe jeg synes er veldig er interessant. Du har kanskje hørt om ‘show don’t tell‘. Om du ikke har det så skal jeg gi et lite eksempel her:

Fortelle: Moren hadde bakt. Det luktet jul på kjøkkenet.

Vise: Duften av kanel, brent sukker og nellik stryker gjennom nesen hans. Varmen fra peisen luner det ellers så trekkfulle kjøkkenet. – Vil du smake?, spør mor og rekker fram fatet

Akkurat dette eksempelet fant jeg her: http://skrivelyst.com/show-dont-tell-eksempler/

Vi jobber jo litt annerledes med det i kurset. Der sier vi ting som: “Jeg føler at ingen liker meg” og sånt, så må vi utdype med: “Jeg gikk på byen og traff en venninne, men hun hadde ikke tid til å snakke med meg, hun har heller ikke svart meg på noen meldinger de siste ukene, dette gjør meg veldig trist og skuffet, jeg føler meg avvist.” Så må man spe på med tanker: “Har jeg gjort noe galt? Liker hun ikke meg? Jeg har ingen venner, jeg er en dårlig person. Ingen liker meg, jeg er ikke morsom.” Og raskt baller det på seg. Det neste punktet i modellen er at man skal finne en alternativ tolkning som skyver bort/minsker de negative tankene, men det skal jeg ikke gå inn på nå.

Det jeg syntes var veldig interessant er at man i skrivingen helst ikke skal for mye av skrive: “Hun var sint” “Han var deprimert” og lignende, for det blir litt latskap og fortellende. Helst skal man vise dette med setninger. “Hendene hennes skalv og hun kjente en varme spre seg gjennom hele henne. Hun bet tennene så hardt sammen at Kaktus og Baktius måtte virkelig føle at hjemmene deres fikk sprekker, hun var sikker på at hun kom til å eksplodere.” OG “Han satt sammen med tankene om hvor håpløs tiden foran han var. Han hadde en hard klump i halsen, det virket som håpløsheten og tristheten trykket ham mot sitt bryst. Han måtte blunke ofte for å prøve å unngå at tårer skulle renne.”

Jeg har merket en stor forskjell på virkeligheten og skrivingen. Når man skriver og dikter så er det mye enklere å skrive de negative tankene til karakteren og hva den tolker enn å skrive hvordan følelsene kjennes ut, noe som er veldig motsatt av hvordan det er i virkeligheten. I det minste for meg. Jeg er ikke flink til å samle mine egne tanker, og jeg er heller ikke spesielt flink til beskrivelser, så jeg ber om unnskyldning for eksemplene over. Jeg prøvde i det minste, og jeg kan si at jeg får noen negative tanker om det. “Nå kommer alle til å synes at jeg er en dårlig skriver, og blablabla.” Men vet du hva? Jeg øver, jeg blir bedre og en dag skal jeg skrive en beskrivelse som får folk til å gråte!

Dette var ikke et så veldig viktig innlegg, det er bare noe jeg har tenkt på i det siste.

Tørr

Hånden min er som et gammelt hus

Et privat hjem for de skjulte hemmeligheter

Mye vold har hendt i denne hånden

Men også litt kjærlighet

Et fast håndtrykk

Fingrene dine mildt mot mine

Nå er hånden forlatt

Innvendig er den fuktig og flekkete, minner om råte

Utsiden er tørr og dekorert av sprekker

Langt ned i fundamentet, i selve sjelen, lekende rundt granittskjelettet

Et århundre av fuktighetskrem vil ikke redde denne hånden

En sag er løsningen

Og et lag med ny farge

Dette lille diktet ble skrevet av meg på rundt tre minutter nå når jeg skulle skrive en liten metafor for starten av dette innlegget.

Sånn så forresten hånden min ut i går:

12351143_10153977746686677_378155462_n

ja, jeg fikk drugs. I det scifi/dystopiske samfunnet jeg lever i så får alle kommende forfattere det, så blir de satt inn i tankebokser og så skal de fantasere fram en historie. Bare at det ikke blir en bok. Det blir en slags film, med bildene jeg dikter og kreative musikere setter seg ned og komponerer bakgrunnsmusikk til dette. Noen ganger er det en bra ting. Man slipper å beskrive ting. Andre steder så kan man tenke seg til lange fine setninger, og de blir lagt til. Innlest av en skuespiller. (NB: budsjettet her er TRANGT, så man bør være en vel ansett forfatter for å få en Dominic Franter til å lese inn. Han er som Morgan Freeman bare Morgan Freeman er ikke i dette samfunnet fordi det enten eksisterer i en parallell verden eller en mystisk framtid) Nå lurer kanskje du på hvorfor man ikke kaller dette samfunnet for et utopisk samfunn. Alt dette høres veldig bra ut, sant? (Bortsett fra det med Morgan Freeman) Men nei, vi får ikke lønn for arbeidet, og vi er statlig eid. Snart kommer vi til å bli erstattet av roboter, men etter den andre robotkrigen så har de vært i mangel, men som vi alle vet, vi kan ikke stoppe roboter og framdrift)

Dette tullet kom også nå på sparket. Sprøytebildet er virkelig av meg, og lagt ut her fordi jeg er oppmerksomhetssyk, men kommer til å svare på kommentarer med kryptiske meldinger sånn: “Åh, jeg kan ikke snakke om det her, send meg en privatmelding så kan vi ta det der” og sånt. Kort sagt, det går altså bra med meg. Jeg tok en undersøkelse, jeg er kronisk syk så det må til tider gjøres. Jeg kommer ikke til å dø… ennå.

Det har forresten vært flom i byen min. Jeg druknet ikke, og ingenting jeg eier ble skadet. Så over til andre nyheter.

Over til saken

I går kommenterte en av venninnene mine at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe på bloggen min. Hun sa det med en passende bedrøvet stemme som fikk meg til å tro at hun savner at jeg skriver innlegg her. Det at vi ikke har sett hverandre på to måneder kommenterte hun ikke… men… jeg får bare tolke det på verste måte.

Jeg har vært tørr. Ikke bare på hendene, men på andre steder også. (Omg, Gi dere Gresskar, Lisa og Ingebror, det er ingenting å fnise av, vitsene mine er ikke så tørre)

Jeg har på en måte lidd litt av litt skrivetørke. Som kanskje virker litt merkelig, når man leser det tullet over. Kanskje løsningen var blogging? Grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund er fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive om. Dette er hovedsakelig en skriveblogg. Hadde det vært en hverdagsblogg så kunne jeg skrevet om legetimen min og alt som har hendt med familien min i det siste, og hvem som får kulest julegave av meg, men akk, nei.

Jeg skriver om skriving.

Jeg har ikke klart å lese noe spesielt heller den siste tiden, men jeg trenger kanskje litt pause. Jeg har sett litt reality TV da, som restaurant-greie, supersize vs superskinny, og Masterchef, så det er jo noe det også.

Jeg har siden sist jeg blogget, havnet to dager bak på skriveadventskalenderen min. Jeg har skrev to noveller med grei comebacks fra skrivevennene mine (Nå vet jo ikke jeg om de lyver til meg) Jeg har tenkt å poste en av dem her, etter en liten redigering, men den andre er litt utenfor komfortsonen min, så jeg tror den skal ligge i banken en stund.

Jeg liker begge novellene jeg har skrevet da. Den ene ble inspirert fra en annen novellestittel. Som var på svensk og jeg trodde det svenske ordet var min tittel på norsk… jeg husker ikke hva det svenske ordet var nå, men min novelle heter altså “Pappvinger.” Dette er den jeg tenker på å legge ut.

Den andre heter “Snabelmaske.” Den er inspirert av byen min, og andre ting som har opptatt meg i det siste: som gladiatorkamper, katter vs rotter, dystopia, skamløse forsøk på å imponere Gresskar og Lisa som er nevnt tidligere i innlegget, bordeller, at jeg hadde et uhell og havnet inn på en gaypornoside på tumblr, og at søsteren min sendte meg denne listen av sexleketøy og spurte om det var noe jeg ønsket meg til jul: http://www.nrj.no/story.aspx?id=639183 (Hun er forresten seksten år og megaskjønn… men vi, jeg og de to søstrene mine, har blitt ganske grove mot hverandre… jeg er glad vi ikke har blitt sendt til spesialister)

Jeg har forresten også kommet ut av skapet til familien som aseksuell, noe som jeg ikke er helt fornøyd med kategoriseringen… for jeg er i gråsonen, men stefaren min sa at han skjønte seg bedre på meg nå, trodde at flere han kjente var det bare at de ikke visste det fantes noe ord for det, og beklaget faktisk for at han har presset på at jeg burde få meg kjæreste og sånt, her har han faktisk sagt kjæreste for han tror jeg er hella gay. Det var fint å få høre at han aksepterte det da. Er ikke alltid at familien har akseptert helt ting i livet mitt, så det var ekstra hyggelig. Mor var mer skeptisk. Hun tror på Disney og Mr. Right. Jeg tror ikke engang på Mr. Right Now.

Okei, nå har jeg delt mye mer enn jeg hadde planer om. Både personlig og om den andre novellen, så jeg kan kanskje legge den også ut, med en liten advarsel på toppen kanskje. Jeg vet ikke. Jeg venter litt.

Ellers så har jeg planer om å nå jobbe litt med noveller, dikt, og til neste år vurderer jeg om jeg skal prøve meg på noen artikler. Noe jeg er sykt skeptisk til. Jeg savner også å jobbe med teater, så kanskje jeg prøver meg litt som dramatiker igjen.

Ellers så har jeg noen som leser NaNo-prosjektet. Jeg gleder meg til å lese gjennom det selv i Januar. Og i Februar håper jeg at litt andre av min vennekrets kommer til å lese det. Jeg husker ikke engang hva det handler om. Joda, jeg gjør det. Til min egen skrekk og gru.

Langt innlegg. Tror jeg fikk sagt det jeg ville si. Har du lyst til å lese en av novellene mine?

Mål og noveller

Klein stemme: God dag, bloggen.

Vi er nå i Desember, bare for de som ikke har fått det med seg. Det er ganske koselig, selv om livet mitt har vært litt fullt av kaos i det siste, mye som har skjedd i familie og such, og ikke så skriverelatert så jeg skal heller skrive om det i dagboka mi enn her.

Jeg har klart å holde fingrene fra NaNo-prosjektet selv om jeg gleder meg til å fikse opp i det.

Nå har jeg i det siste tenkt litt på hva som skal være det neste skrivemålet mitt og det jeg har kommet fram til er at jeg skal prøve å skrive fire noveller i Desember, noe som ikke er min sjanger i det hele, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne en gang, men det blir utfordrende og gøy. Nesten mer utfordrende enn å skrive 50 000 ord på 30 dager. (Jeg mente faktisk det seriøst)

Ellers så har jeg og venninna mi avtalt at vi skal ha en skrive-julekalender der vi skal skrive en tekst på rundt 300 ord hver dag fram til jul, og så dele med hverandre. Dette er egentlig bare mitt sleipe forsøk på å gi henne bedre skrivevaner. Ingen kan si at jeg ikke er en god venn!

Ellers så føler jeg meg ganske tom etter å ha skrevet over 2000 ord hver dag i 30 dager, og nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal starte på skrivingen. Jeg liker jo egentlig kjempegodt historien jeg jobbet med før NaNo, men jeg føler meg litt demotivert. Likevel så tror jeg det blir bedre etter å ha koseskrevet litt i rundt en måned, så skal jeg sette meg flere konkrete skrivemål til Januar og for 2016.

Om du har noen tips til hvordan skrive en god novelle, eller om du vil fortelle meg dine skrivemål så kjør på! 😀