Psykologi og skriving

Jeg har de siste syv ukene gått på et kurs i depresjonsmestring, aka KiD-kurs. Det er et veldig interessant kurs, og selv om jeg ikke var sikker på om det var noe for meg så føler jeg at det hjelper. Jeg har egentlig ganske bra tro på kognitiv-terapi, men at jeg følte det var litt som placebo. At det hjelper for mange andre, men at jeg ikke tror det ville hjelpe for meg.

Jeg er deprimert fremdeles, men at det går bedre, og jeg hadde ikke så veldig høyt utslag på testen, selv om jeg gråt en god del i går og klagde hardt over problemene mine til venninnene mine. Det er litt for mye som foregår nå for tiden så det er litt vanskelig for meg å ha kontrollen, og jeg sliter med å miste kontroll.

Uansett, det var en liten innledning til det dette innlegget i dag skal handle om.

I dag tenkte jeg at jeg skulle sammenligne litt om kurset og skrivingen. Jeg har gått inn i en slags skrivemodus, så jeg tenker store deler av tiden: “Hvordan kan jeg bruke dette i skrivingen min?” Det gjelder i de fleste situasjoner. Om jeg går en trapp, leser en bok, ser TV, spiser epler: ofte altså.

En del av kurset handler om at man skal ta tak og oppdage hvilke negative automatiske tanker man har. Ikke bare hvilke følelser. Jeg har ofte slitt i samtaler med psykologene mine for det har vært den klassiske psykologtimen. “Hva føler du?” “Jeg er veldig trist, alt er håpløst.” “Hvorfor?” “Fordi jeg suger!” Så går man over til å snakke om situasjoner, og så spør psykologen: “Men hva tenkte du?” “Hva? Hører du ikke hva jeg sier? Jeg tenker ikke, jeg er bare full av mange følelser!” Dette har hendt meg MANGE ganger, og så sier psykologen min at man ikke føler noe før man har hatt en tanke. Dette har jeg kranglet vi mye om, men jeg har nå etter kurset innsett at hun hadde rett.

Nå kommer vi inn på skrivingen og der er det noe jeg synes er veldig er interessant. Du har kanskje hørt om ‘show don’t tell‘. Om du ikke har det så skal jeg gi et lite eksempel her:

Fortelle: Moren hadde bakt. Det luktet jul på kjøkkenet.

Vise: Duften av kanel, brent sukker og nellik stryker gjennom nesen hans. Varmen fra peisen luner det ellers så trekkfulle kjøkkenet. – Vil du smake?, spør mor og rekker fram fatet

Akkurat dette eksempelet fant jeg her: http://skrivelyst.com/show-dont-tell-eksempler/

Vi jobber jo litt annerledes med det i kurset. Der sier vi ting som: “Jeg føler at ingen liker meg” og sånt, så må vi utdype med: “Jeg gikk på byen og traff en venninne, men hun hadde ikke tid til å snakke med meg, hun har heller ikke svart meg på noen meldinger de siste ukene, dette gjør meg veldig trist og skuffet, jeg føler meg avvist.” Så må man spe på med tanker: “Har jeg gjort noe galt? Liker hun ikke meg? Jeg har ingen venner, jeg er en dårlig person. Ingen liker meg, jeg er ikke morsom.” Og raskt baller det på seg. Det neste punktet i modellen er at man skal finne en alternativ tolkning som skyver bort/minsker de negative tankene, men det skal jeg ikke gå inn på nå.

Det jeg syntes var veldig interessant er at man i skrivingen helst ikke skal for mye av skrive: “Hun var sint” “Han var deprimert” og lignende, for det blir litt latskap og fortellende. Helst skal man vise dette med setninger. “Hendene hennes skalv og hun kjente en varme spre seg gjennom hele henne. Hun bet tennene så hardt sammen at Kaktus og Baktius måtte virkelig føle at hjemmene deres fikk sprekker, hun var sikker på at hun kom til å eksplodere.” OG “Han satt sammen med tankene om hvor håpløs tiden foran han var. Han hadde en hard klump i halsen, det virket som håpløsheten og tristheten trykket ham mot sitt bryst. Han måtte blunke ofte for å prøve å unngå at tårer skulle renne.”

Jeg har merket en stor forskjell på virkeligheten og skrivingen. Når man skriver og dikter så er det mye enklere å skrive de negative tankene til karakteren og hva den tolker enn å skrive hvordan følelsene kjennes ut, noe som er veldig motsatt av hvordan det er i virkeligheten. I det minste for meg. Jeg er ikke flink til å samle mine egne tanker, og jeg er heller ikke spesielt flink til beskrivelser, så jeg ber om unnskyldning for eksemplene over. Jeg prøvde i det minste, og jeg kan si at jeg får noen negative tanker om det. “Nå kommer alle til å synes at jeg er en dårlig skriver, og blablabla.” Men vet du hva? Jeg øver, jeg blir bedre og en dag skal jeg skrive en beskrivelse som får folk til å gråte!

Dette var ikke et så veldig viktig innlegg, det er bare noe jeg har tenkt på i det siste.

1 thought on “Psykologi og skriving”

  1. Artig å høre at Kid-kurset også “hjelper” mot andre ting enn depresjon :3 Noe jeg har merket med “Show don’t tell” er at det er et så enkelt råd, men veldig fort gjort å gjøre det. (Noen ganger er de enkleste ting de vanskeligste å gjøre.)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *