Novelle: pappvinger

Jeg bestemte meg for å poste noe som jeg har skrevet. Det er en liten novelle kalt “Pappvinger”. Jeg håper at dere kommer til å like den, det er den første novellen jeg har skrevet på ca 4 år.

Pappvinger

Sollys trengte seg inn gjennom det blå glanspapiret som var festet mot vinduet og la seg over tegningen hennes. Hun hadde forsøkt seg på tegningen flere ganger, både på framsiden og baksiden av arket, uten at det ble fint nok. Den ene siden ble alltid større enn den andre. Hun stirret bort på engelen foran henne. Den hadde perfekte vinger.

Hun stirret på engelen med voksende motvilje. Hun kom aldri til å lage en like pen engel. Hun tenkte på moren hennes som hadde sagt at alt hun ønsket seg var en engel, og nå kunne ikke hun lage en som var pen nok til henne.

Blyanten hennes knaket hardt mens hun presset den mot pappen, blyanten ga fra seg noen svarte fnugg mens hun dro den langs vingekanten, nå hadde hun bestemt seg for å bruke vingene til engelen som stod foran henne. Hun tegnet rundt dem. Hun håpet at det ikke ville være juks.

Hun ble ganske fornøyd med de vingene, de så riktige ut. Like store på begge sider. Så tok hun tak i saksen og satt i gang med klippingen. Håndtaket presset seg hardt inn i hånden hennes og hun strevde med å få den til å kutte i pappen. Hun måtte ha en bedre saks.

Hun listet seg bort til døren og åpnet den forsiktig, så listet hun seg over gangen sånn at moren ikke skulle høre henne. Hun gikk bort til kjøkkenet og dro forsiktig bort en stol sånn at hun kunne rekke saksen. Det var en lukt av pepperkaker i hele rommet, og hun strakte hånden oppi boksen som stod åpen på disken. Hun spiste den raskt og var forsiktig så hun ikke sølte for mye. Så holdt hardt rundt det kalde blanke stålet av saksen. Moren hennes hadde sagt at hun alltid måtte holde der sånn at hun ikke kunne skade seg om hun falt.

Hun lukket døra forsiktig bak seg, om moren skulle våkne så ville hun rekke å gjemme gave-engelen om moren skulle komme for å lete etter ham. Det var helt stille. Det måtte det være mens moren hvilte, og det minnet henne om tidlig julemorgen mens man gleder seg til en koselig dag.

Med den skarpe saksen klarte hun å klippe ut vingene til engelen. Hun så på den pene pappvingen og var ganske fornøyd. Hun fant en limstift og strøk den over pappvingen. Så strødde hun glitter over den. Nå trengte hun bare å vente til den var helt tørr så kunne hun liste seg inn til moren sin og gi den fra seg.

Hun satt og ventet tålmodig, og når hun var sikker på at glitteret måtte ha tørket tok hun pappvingen med seg og listet seg over gangen, hun gikk inn på morens soverom. Gardinene var trukket for og ikke en lysglimt kom inn i rommet. Bare lyset fra gangen gjorde det mulig å se noe som helst der inne. Hun lot døra stå åpen mens hun gikk forsiktig over det kalde gulvet.

Moren hennes så ut som en engel der hun lå blant hvite sengetrekk. Huden hennes var blek og øynene hennes var lukket.

“Mamma.” hvisket hun og ventet på at øynene til moren skulle åpne seg. Hun hadde sagt det for lavt så hun sa det på ny. “Mamma.” denne gangen sa hun det litt høyere. Moren hennes våknet ikke. “Mamma. Du må våkne.” sa hun enda litt høyere.

“Mamma, du må våkne.” Hun skubbet litt i morens side. “Jeg har med en julegave til deg.” sa hun og så ned på gaven. Nå i halvmørket så den ikke så fin ut lenger og hun lurte på om det ikke var en god nok julegave til henne. Hun skubbet borti moren igjen. “Mamma, våkn opp.” sa hun og skubbet hardt i henne. Morens hånd kom til syne og hun grep rundt den. Den var iskald og hun grep hardere rundt den. “Mamma, våkn opp!” sa hun hardere og dyttet litt i henne igjen.

Moren våknet ikke. Hun så litt på henne og på gaven sin. Moren var syk og trengte mye hvile. Faren hennes hadde sagt at hun måtte ta godt vare på moren hennes mens han var på arbeid. Hun la fra seg vingene et øyeblikk. Så gikk hun ut av rommet en stund og kom tilbake med et par med votter som bestemor hadde strikket. Hun dro den ene på morens kalde hånd.

Hun krøp opp i senga og så på moren sin en stund. Hun tok moren sin telefon og ringte til faren og sa at moren ikke ville våkne. Faren ba henne legge telefonen mot morens øre og det gjorde hun. Hun kunne høre at faren snakket til moren, men hun hørte ikke helt hva han sa.

“Pappa, hun vil ikke våkne.” sa hun og ventet på at faren skulle si hva hun skulle gjøre.

“Kan du se om magen til mamma beveger seg?” spurte han.

Hun så opp på morens mage. Der lå det et par med glitrende vinger. Moren så ut som en engel. Hun håpet at moren kom til å bli glad for engelen, for nå når hun så den ligge der så innså hun at det var den perfekte gave og hun var veldig fornøyd med pappvingene.

Hun ventet, men visste ikke helt på hva. Hun trodde at moren kom til å åpne øynene, eller at det ville komme lyder fra ytterdøra, at faren kom til å komme hjem og vekke moren. Hun lurte på om han ville like vingene. Etter en stund begynte hun å bli mer urolig. Magen hennes kriblet ubehagelig og det var ingen andre lyder i rommet enn hennes egen pust. Hun ventet mens kjente at øynene begynte å svi og en tåre rant nedover kinnet hennes.

Utenfor kunne hun etter en stund høre et kor av klingende ambulanser. Samtidig begynte tårene å renne nedover kinnet hennes og hun forsøkte seg på ny.

“Mamma, vær så snill og våkne.” ba hun svakt.

7 thoughts on “Novelle: pappvinger”

    1. (Jeg vet ikke om det passer seg å skrive her, men et øyeblikk var jeg bekymret for at hun ville snuble og spidde seg med saksen.)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *