Jeg taper

Hvem sier at et tap skal gjøre vondt? Kanskje er smerten ved tap definisjonen på at du virkelig har tapt, du har mistet noe av verdi.

Det er sant at jeg i år ikke hadde de største ambisjonene for NaNoWriMo, planen var å skrive på camp NaNo-prosjektet mitt fra juli og gjøre det ferdig. Men slik har det ikke blitt. Jeg visste at jeg hadde mange planer i november så jeg bestemte meg allerede på forhånd at jeg ikke kom til å gi alt. Det var nok den største feilen.

Om man vil vinne NaNo så må man prioritere det og man må jobbe hardt. Slik er det bare.

Det har ikke jeg gjort i år og jeg har bare meg selv å takke.

Hvorfor gjør det meg likevel ikke trist?

Jeg pleide å lide av en alvorlig grad av prestasjonsangst som til tider var selvdestruktiv. En stund var det så alvorlig at jeg nektet å gjøre ting med mindre jeg var helt sikker på at det kom til å bli perfekt. Jeg pleide også å være rimelig sjalu, og ble sint på folk som presterte bedre enn meg.

Nå unner jeg faktisk folk å gjøre det bedre enn meg. Jeg blir stolt av vennene mine for deres prestasjoner.

Jeg har tenkt mye på hva målet mitt rundt skrivingen er, og har jobbet med å finne ut hva det er jeg egentlig vil.

Jeg prøver å ikke la meg bli overveldet av andres talent, og tenke det at jeg også har noe å gi folk.

Jeg er ikke lei meg for at jeg ikke taper. Jeg skrev en bok i fjor som jeg jobber med nå og har masse håp for, jeg har skrevet masse i år som er grunnlag for framtidige ting, jeg har skrevet et teaterstykke som har fått gode tilbakemeldinger. Jeg føler virkelig ikke at jeg har tapt. Jeg føler nesten mer at jeg har vunnet.