Bøker jeg leste i 2015

Jeg hev meg på denne reading-challengen:

Jeg brukte den mest til inspirasjon, for det er alltid viktig å lese noe du vil lese.

Uansett, her er bøkene jeg leste i 2015, i rekkefølge etter når jeg leste dem:

1: “Den hvite rytter” Bernard Cornwell

2: “Paper towns” John Green

3: “Perlens gåte” Morten Revill

4: “Golemen og Djinnen” Helene Wecker

5: “Kom ikke til mine drømmer med gevær” Asieh Amini

6: “Sverdet og korset” Ken Follett

7: “Alexander, skjebnens sønn” Valerio Massimo Manfredi

8: “Gone Girl” Gillian Flynn

9: “Du er her igjen og alt er forandra” Gaute M. Sortland

10: “Jarlene fra nord”Bernard Cornwell

11: “Brown girl dreaming” Jaqueline Woodson

12: “Huset ved moskeen” Kader Abdolah

13: “Renkesmed” Sarah Waters

14: “Teori om det meste bok 1” Nils Chr. Moe- Repsland

15: “Skammarens dotter” Lene Kaaberbøl

16: “Og Homer kom, så ut som Odyssevs” Lawrence Ferlinghetti

17: “Jeg savner å savne deg” Asieh Amini

18: “Katedralen” Ken Follett

19: “Deep shit Arkensas” Victoria Durnak

20: “Tenkestjerne2” Kristian Berquist

21: “Den røde dragen” Thomas Harris

22: “Lady Woodlys elsker” Candace Camp

23: “Sienas datter” Marina Fiorato

24: “Landsbyens blod” Yan Lianke

25: “The immortal life of Henrietta Lacks” Rebecca Skloot

26: “Brente barn skyr ilden” Maren Westlie Mathisen (Min review av boken kan du finne her, der er det også link til selve boka)

27: “The nether” Jennifer Haley

28: “Love poems” Anne Sexton

29: “Hvordan helbrede en fanatiker” Amos Oz

30: “Konkyliebæreren” Chitra Banerjee Divakaruni

31: “Loosing Louise” Kristin Berget

32: “Utvalgte dikt” Kolbein Falkeid

33: “Etterlysning” Oddmund Havnen

34: “Stillstand” Agnes Ravatn

35: “Fitta og havet” Maja Anette Rønes Monsen

36: “Om kvelden blir namna ropa heim” Tora Seljebø

37: “Et sted starter minnene” Stine Johanne Dåbakk

38: “Salme ved heisens slutt” Dag Evjenth

39: “Elsket og savnet” Endre Ruset

40: “Dikt fra ei nonne” Terje Thorsen

41:”Mannen er vakker fra livet og opp”Linda Therese K Utstøl,Unnveig Aas

42: “Ved helt riktig måne” Annabelle Despard

43: “Sjarmen med tarmen” Giulia Enders

44: “Spøkelsene på Frostøy” Hilde Hagerup

45: “Tåkesommerfugl” He Dong

46: “I ein annan skog” Halldis Moren Vesaas

47: “Bilete som ingen før har sett” Jarle Midtun

48: “Måne, sirkel, sinn- zendikt” Ryôkan

49: “Skogen i tapetet” Stig Beie Løkken

50: “Kjersti er en fiktiv person, helsing Kjersti”Kjersti Wøien Håland

51: “Kan jeg finnes i andre formater?” Isabell El- Melhaoui

52: “Den gang vi var skog” AC Kleppe

53: “Skyttelen og veven” Tone Ringen

54: “Roser” Marta Werkland

55: “Mosaikk” Marta Werkland

56: “Aleine med dagane” Fadwa Taqàn

57: “Min brors smerte” Mansur Rajih

58: “Kjærlighetsdikt på bunden av elva” Gaute Heivoll

59: “På lengselens vinger” Lera Horwood

60: “Kommer du til meg?” Ernst Orvil

61: “Sverdsang” Bernhard Cornwell

62: “The secret me- a questionaire journal” Shane Windham

63: “The sleeper and the spindle” Neil Gaiman

64:”Køen” Vladimir Sorokin

65: “Europa” Amalie Kasin Lerstang

66: “Nederdrektighetens verdenshistorie” Jorge Luis Borges

67: “Nord og andre noveller” Odd Klippenvåg

68: “Hekla myter” Eli Fossdal Vaage

69: “Hamlet” William Shakespeare, gjendiktet av Andre Bjerke

70: “Misantropen” Moliere, gjendiktet av Andre Bjerke

De to siste på lista har jeg lest før. De leser jeg hvert år, minst en gang i året. Det er mine feel-good bøker.

Det er flere av bøkene som jeg har lest som jeg ikke er overimponert av, og flere kan jeg ikke gjengi handlingen, men kanskje om du spør pent og er nysgjerrig så vil jeg skrive om noen av dem.

Jeg har skrevet: teaterstykke

Jeg skrev et teaterstykke i går, og det var virkelig herlig å fullføre noe igjen. Det er et absurd stykke som jeg fikk ideen til mens jeg ikke fikk sove natt til julaften. Jeg tok meg en dusj og tenkte over stykket. Planla flere av replikkene og overganger, så innså jeg at jeg sikkert kom til å glemme alt. Jeg bestemte meg for å skrive det etter julaften om jeg fremdeles husket noe av ideen min. Så natt til 25. desember begynte jeg å skrive, og så ble det fullført i går.

Stykket ble på litt over 6500 ord, nesten 40 sider, noe som vil bli rundt en 40 minutter lang forestilling. Sjangeren var absurdisme, og en stund følte jeg at stykket ga mening, og så sporet det av igjen, så nå føler jeg litt at jeg traff sjangeren.

Jeg har ikke skrevet dramatikk på nesten fem år, eller jeg har skrevet bruddstykker av skuespill, og nå husket jeg at jeg faktisk skrev en barneforestilling som ble oppsatt av dramagruppen min da jeg var vikarlærer på kulturskolen et år, men det føltes ikke ut som et “teaterstykke”og det var tre år siden. Jeg har en mye mer pretensiøs følelse inni meg nå, for nå har jeg skrevet kunst og ikke bare underholdning!

Er det er bra stykke? Godt spørsmål. Jeg har selv et veldig ambivalent forhold til absurdisme som sjanger. Jeg liker mål og mening, så noen ganger blir jeg sint etter å ha sett en absurd oppsetning, men jeg så i Desember en fantastisk iscenesettelse av et stykke som ga meg tilbake troen på sjangeren. Men det svarer ikke på spørsmålet om mitt stykke er bra. Jeg kan si ja her og risikere å skyte meg selv i foten, men ja, deler av det er bra, men det kommer mest an på framførelsen så jeg skal legge ansvaret videre på en potensiell og fiktiv regissør.

Her burde jeg selvfølgelig ha svart: “Ja, selvfølgelig er stykket mitt bra.” Men jeg har en frykt for å skryte av meg selv. Jeg liker stykket mitt så det burde jeg kunne si, men det er vanskelig. Jeg skal øve meg på å si at jeg er fornøyd med egne prestasjoner. Jeg må være ærlig å si at jeg har et ganske knurrende behov etter validering, og da er det jaggu bra at jeg har en blogg.

Nå er sikkert du nysgjerrig på stykket mitt, som forøvrig ikke har en tittel ennå, så her får du en liten smakebit:

A:
Jeg kan ikke si noe. Jeg har ikke lov. Jeg har disse klærne, og bøtta med sand. Nå ligger jeg under benken. Vi er i forskjellige rom.

C:
Hvorfor er vi i forskjellige rom?

A:
Fordi vi betyr forskjellige ting.

C:
Betyr rommene forskjellige ting?

A:
Ja, og vi betyr forskjellige ting.

B:
Hva skal det bety?

A:
Vi er ikke det samme.

Var ikke det eksistensielt og flott? Du legger kanskje merke til bokstav-karakterene. Det er fordi jeg er kul og eksperimentell, det er ikke fordi jeg suger til å navngi karakterene mine.

Jeg gleder meg til teater-venninnen min skal lese dette her. Jeg skammer meg litt allerede, samtidig som jeg faktisk gleder meg. Jeg er usikker på om dette er sadisme eller masochistisk. Hva er jeg så redd for liksom? Hater hun det så er det greit. Det er ikke som om det er perfekt. Jeg blir litt lei meg om hun hater det, men som psykologen min ville sagt: “Det at hun hater stykket ditt betyr ikke at hun hater deg som person.”

Jeg lekte litt med tanken på å lage en forestilling, men da må jeg arbeide så det ble plutselig litt for krevende. Selv om det hadde vært utrolig gøy. Jeg savner dramalivet som jeg levde på videregående.

Ellers så lekte jeg litt med tanken på å starte en sånn bloggkronikk der jeg skriver en sånn flott overskrift: “Jeg har skrevet:” og så skryter jeg litt om mine prestasjoner på en litt sarkastisk og ikke helt gjennomtenkt måte, akkurat som i dette innlegget. Høres det helt idiotisk ut? Jeg vet ikke selv… for at det skal kunne gjennomføres så må jeg jo fullføre ting, så det er kanskje en halvveis god ide likevel.

Jeg har lest: “Brente barn skyr ilden”

En: Jeg vurderer å starte en “spalte” kalt: “Jeg har lest”. Der jeg sjokkerende nok skriver om bøker jeg har lest. Si i fra om dette høres ut som en god ide. Tenk nøye gjennom svaret. Dette er som the red pill/ blue pill- valget i Matrix.

To: Jeg leste nylig en artikkel kalt noe som “Gifts to give a writer”. Jeg husker den ikke helt, for jeg leste den før jul, så den kan ha hatt et annet navn. Jeg kunne ha lett etter den, men jeg er lat. Jeg leste den mest fordi jeg elsker gaver. Jeg elsker å gi gaver, jeg elsker å få gaver. Hovedpunktet i artikkelen var at man skulle gi en forfatter en review. Som er en god ide, i teorien. Det beste er å gi penger. Skriving er vanligvis ikke veldig lukrativt så om det du har å skrive om boken ikke er positivt så kan du heller gi penger.

Tre: Min venn Gresskar (namedrop) skal snart legge ut sin bok “Overmann” for lesing! Noe som er utrolig gøy og spennende! Jeg har gledet meg kjempelenge, helt fra jeg leste “Brente barn skyr ilden”. Derfor bestemte jeg meg for å gi Gresskar en anmeldelse av den første boken hennes. Jeg tror jeg heller skal kalle det for en review ettersom anmeldelse høres så kriminelt ut. Jeg hjalp nettopp søsteren min å skrive en romananalyse, så jeg kan liksågodt fortsette mens jeg er i ånden. Dette blir ikke en analyse, mest fordi analyse er teit. Ingen bryr seg om du tror at blå gardiner betyr et smertefullt indre, jeg mener det, lærere, INGEN BRYR SEG.

Jeg tenkte også at om jeg skriver om boken hennes nå, så har folk tid til å lese den før den neste! Dere må tilgi meg om det til tider skurrer litt på detaljene. Jeg leste boka i 2015, så jeg husker ikke alt 100%, men det går nok bra likevel.

Gresskar er en utrolig søt og flink forfatter, men hun er også en søt og flink venn. Jeg klager ofte til henne om mine prøvelser som skriver, og hun er alltid støttende, og motiverer meg videre. Ærligtalt så tror jeg at jeg hadde gitt opp flere ganger uten hennes råd, og jeg ville nok ikke skrevet halvparten av det jeg skrev i fjor uten noen av tipsene hennes.

Uansett, nok skryt, nå skal jeg være streng!

Stygt bilde, stygge gardiner, og flassende neglelakk- likevel er boka bra!

12494187_10154024786986677_1961281082_o

Brente barn skyr ilden av Maren Westlie Mathisen 

Boken ble utgitt i 2012 av forlaget:  Panthera Publishing Scandinavia AS

Jeg gledet meg veldig til å lese boken, og var kjempesjalu på en av de andre vennene mine som fikk boka og holdt på å lese den, så jeg kastet meg på nettet og bestilte min egen. Da jeg fikk den så hadde Maasen lest den ferdig, men det gjorde ikke noe for i løpet av de neste 24 timene så hadde også jeg lest den.  Maasen sendte meg noen meldinger mens jeg ventet på boka som sa noe som dette: “Duuu… du vet den boka til Gresskar…” “Eh… Gresskar altså…” “Gresskar er ganske sååå…” “JEG HADDE LYST TIL Å KASTE BOKA I VEGGEN OG SETTE FYR PÅ DEN!” “Jeg skjønner ikke helt at Gresskar som er så søt har skrevet en bok som dette.” (Jeg tror kanskje at Maasen også må beære Gresskar med en anmeldelse)

Handlingen utspiller seg i en fiktiv by. En litt shady fiktiv by. Den er hjemsøkt av kriminelle bander som er i konflikt med hverandre. Det skjer en rekke bilulykker med ungdommer. Vanlige mennesker lever livet sitt i stillhet, men hovedpersonen vår, Robin, er langt fra normal.  Hun tjener til livets opphold som lommetyv. Hun er ung, selvlært, isolert fra venner og familie, og trives med å gjøre en god jobb. Hun får i oppdrag å stjele en mobiltelefon og dette fører til at hun møter Ofelion Custordo, og the freak show.

Jeg elsker Ofelion. Jeg har en svakhet for det badguys, og selv om linjene er ikke er helt klare på hvem som er skurken i denne boka, så kan ikke noen påstå at Ofelion er en engel. Ofelion er smooth, han er smart, og han er manipulerende som pokker. Altså drømmemannen, i fiksjon selvfølgelig. I virkeligheten ville jeg vært skeptisk.

The Freak Show. Jeg vet at akkurat de tre ordene nå fikk deg til å tenke: “Oh hot damn, det er kult det.” Og ja, det er kult det! Ofelion har en litt merkelig hobby. Som Robin har han et ukonvensjonelt yrke. Han driver ganske enkelt et freak show. Tenk sirkus, men ikke helt. Det er en scifi-dystopisk-kirurgisk-twist på sirkus. Robin blir dratt inn i en verden hun ikke helt er kjent i, eller har kontroll på.

Stadig utover historien så kommer fortiden til Robin mer og mer til syne. Etterhvert så blir grunnen til bokas tittel: “Brente barn skyr ilden” klar.

Jeg beundrer måten Gresskar skriver på, og valgene hun tar. Hun var tross alt bare et barn da boka ble utgitt i 2012, okei, hun var 20, men det er ungt. Temaene, handlingen, karakterene er mørke og dystre, og det er herlig! Nesten alle karakterene kan bli sett på som “dårlige” mennesker. Det er sånn jeg liker det, karakterene er menneskelige. MEN jeg som akkurat som Maasen hadde øyeblikk der jeg ville denge boka i veggen og si noen nidord til kjære, søte Gresskar. Heldigvis så har jeg forståelse for at historier lever sitt eget liv, og at man ikke er en dårlig person selv om det man skriver noen ganger… ikke er helt bra.

Det som var så fint med boka var at jeg kunne sette meg ned med mine tanker på forhånd uten at det ødela den for meg. Jeg kan foreksempel ikke lese krim. Jeg har omtrent 98% av gangene jeg har lest en krimbok gjettet morderen og 90% av plottet i løpet av de første fire kapitlene, og det har gjort at jeg ikke klarer å lese krim. Kanskje burde jeg skrive krim, ettersom hjernen min tydeligvis ser sammenhengene så fort. Med denne boka derimot satt jeg meg ned og visste jo hva Maasen hadde sagt. Jeg hadde snakket en del med Gresskar på forhånd om boken, og likevel kom hvert kapittel litt overraskende på meg. Det var alltid noen uforutsette elementer der, og det gjorde det hele spennende. Det var også en bok uten det der klisset som jeg har blitt så vandt til i YA-bøker. Kjærlighetstull og seksualisering. Som er gøy til sin tid, men gud så forfriskende det var å ikke få det TRYKKET inn i fjeset. Her kunne jeg dikte mine egne forhold mellom karakterer og gjette hvem av de som hadde sex i lab’en til Ofelion. Okei, jeg skal ikke si at det ikke finnes drama i boka, for det gjør det, men det er en veldig fin balanse i boka, som vi alle kan lære noe av. Eller jeg kommer ikke til å lære så mye av det, for drama er det beste jeg vet, eller det er det beste jeg vet å skrive.

Synes jeg at du bør lese boka? Ja. Og er du min venn så skal du til og med få låne den av meg. Gleder jeg meg til å lese “Overmann”, gud ja. Det er tross alt en del år siden 2012. Det blir interessant å se hvordan Gresskar har utviklet seg som forfatter. Det er alltid sånn når man skriver selv at man leser en bok og så tenker man på forandringer man ville gjort, og hvordan man selv ville ha skrevet boken. Denne boka kunne ikke jeg ha skrevet. Derfor ble det så mye mer gøy å lese den. Du får selv si om du vil at jeg skal skrive om “Overmann” etter dette litt tullete innlegget så kan jeg absolutt forstå om du helst vil at ytringsfriheten skal bli trukket tilbake og at jeg ikke skal skrive noe om bøkene dine igjen.

Her kan du lese boka! 

Du ønskes et godt nyttår

2015 var en snegle. Den bodde inne i kroppen til en ung kvinne. Den snirklet seg rundt. Gjennom organene, nedover halsen, over brystene, gjennom tarmen. Ut navlen. Over hårete lår og armer. Gjennom føflekker og cellulitter. Den la seg over brillene hennes, og lot følehornene bli kjent med øyebrynene til kvinnene. Den snek seg rundt ørene hennes og hvisket nidord, som ble holdt ute av ørevoksen. Den presset seg gjennom og fløt gjennom tankene hennes. Gråt og hylte fordi sneglehuset hadde blitt igjen på utsiden. Den kjempet for å komme seg løs av sinnet. Kravlet ut gjennom nesen og fant seg sitt hus. Den inviterte så kvinnen opp på sin rygg og ut på en reise gjennom tolv måneder.

Så kom året til en ende. Kvinnen og sneglen så på hverandre. 

“Kanskje møtes vi igjen.”

“La oss ikke satse på det.”

Kvinnen ble stående igjen mens hun ventet på en ny følgesvenn som skulle ta henne med på tolv nye måneder,  sneglen krøp ned i en liten boks og visste at den hadde gjort det den skulle. Både i sorg og i glede.

12483705_10154024108186677_2124104663_n

Du har kanskje blitt oversvømt av godt nyttår-ønsker, både på facebook og diverse andre steder. Jeg skal også ønske deg godt nyttår. Litt fordi jeg ikke skrev et god jul-innlegg. Litt fordi jeg fikk en halvveis god oppdragelse.

Jeg må si at jeg er utrolig lettet for å ha skrittet over til en ny kalender. Et nytt år, nye muligheter og alt det der. Jeg følte at de siste ukene av Desember var et kaos. Ikke bare i mitt liv, men i andre liv. Jeg følte at alt jeg hørte om var kaotiske historier, og det var det nesten også. Heldigvis er jeg en positiv person og tenkte: “Dette kan brukes i skriving.”

Jeg satt en Desember-kveld og hørte på noen historier som foreldrene mine fortalte meg, og jeg har ofte tenkt når de forteller ting: “Hahaha, dette skal jeg bruke i en historie en gang i tiden”. Jeg lurer på om de kommer til å finne det ut…

Jeg håper virkelig at du har hatt en fin jul, og at du ser fram til et nytt år. For min del var 2015 veldig tung, men jeg føler denne vanlige lettelsen som kommer når man trer inn i Januar. NÅ SKAL ALT ENDRE SEG- følelsen. Selv om jeg ikke har noen ekstreme mål. Målet mitt er hovedsakelig å sette meg mål.

Jeg tror jeg skal skrive noen innlegg om mål og sånt senere, rett og slett fordi det blir for mye å gjøre akkurat nå. (OG jeg har ikke bestemt meg for alle målene mine enda)

En liten oppsummering av 2015: jeg skrev! Jeg fullførte noe! Jeg lærte masse! OG selv om det var et tøft år fysisk og psykisk så opplevde jeg viktige ting av verdi. Jeg gleder meg til å ta med disse erfaringene inn i dette året.

Dette var kanskje et litt tregt innlegg, jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville si. Jeg ville vel egentlig bare skrive et start-innlegg for 2016.

Jeg håper du likte sneglehistorien min på toppen, og den lille illustrasjonen min.

Å jul med din glede

Jeg tror ikke at jeg kommer til å blogge så mye før jul. Egentlig så tror jeg ikke at jeg kommer til å få skrevet så mye generelt sett. Det er ikke det at jeg har så fryktelig mye å gjøre. Jeg er bare litt skrivetørr. Jeg leser ikke så mye heller fortiden. Bare artikler som gjør meg sint og irritert. Det er ikke så hyggelig. Jeg skal derfor prøve å fokusere mer på julen.

Jeg har alltid elsket julen. Til de grader, men jeg vet ikke, noen år har jeg slitt litt med å komme i julestemning. I år plager det meg ikke egentlig at jeg ikke er helt der. Det blir hyggelig uansett. Jeg kommer til å gi folk kule gaver, og får sikkert noen bra tilbake også.

Så nå skal jeg høre på julemusikk, pakke inn gaver, og kanskje besøke favorittjulefortellingene mine.

Det er alltid veldig hyggelig.

Jeg må se noen julefilmer, finne noen julesanger, og litt sånt hyggelige greier.

Jeg pleier å se Love Actually hvert år. Jeg sympatiserer virkelig med Colin Firth i den scenen der han mister manuset til boka si. Det er en skrekkfilm det. Ellers så ser jeg vel Hjemme Alene. Kanskje jeg skal se Frozen. Jeg hadde en utrolig hyggelig opplevelse med den i fjor jul sammen med moren og søstrene mine. Så tror jeg at jeg skal se The Winter Witch som også er basert på H.C Andersens Snedronningen. Snedronningen var favorittfilmen min da jeg var liten. En sånn dansk tegnefilm som jeg så hver gang jeg feiret jul i Danmark, og det var fantastisk. Jeg skulle ønske jeg fikk se den igjen. Selv om det nå sikkert ville vært en traumatisk opplevelse. Så blir det de vanlige filmene på julaften. Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen.

Jeg føler jeg har glemt noen filmer så kom gjerne med tips.

Ellers så skal jeg høre julesanger. Da jeg gikk på dramalinjen sang vi Hallelujah fra Händels Messias så den varmer alltid mitt hjerte, og så elsker jeg også For unto us a child is born av Händel. Ellers så blir det de vanlige klassikerne også.

Kanskje skal jeg velge meg en sang og bruke den som prompt for å prøve og skrive en julehistorie. (Jeg har alltid drømt om å skrive en god julehistorie!)

Eller så kan man jo kose seg med noen som er skrevet:

Snekker Andersen av Alf Prøysen, er en av mine personlige favoritter.

A Christmas Carol av Dickens, jeg leste alltid Disney-versjonen av denne som barn og det var fantastisk.

Ta gjerne en tur gjennom Snedronningen av H.C Andersen om du får lyst.

Og om du heller vil ha noe litt mer hardcore så har man Jenta med svovelstikkene og “Karens jul”. Noe for enhver smak altså. Jeg skal ikke lese dem. Det var traumatisk nok som barn.

God jul, mine kjære venner, og så forhåpentligvis kommer skrivetrangen tilbake!

12386765_10153991090996677_787145091_n

Ja, jeg har blitt kunstblogger nå… Neida… eller… skriving er jo kunst… Dette er et bilde av et merkelig reinsdyr. Si hallo til det, og kom med forslag til navn.

Novelle: pappvinger

Jeg bestemte meg for å poste noe som jeg har skrevet. Det er en liten novelle kalt “Pappvinger”. Jeg håper at dere kommer til å like den, det er den første novellen jeg har skrevet på ca 4 år.

Pappvinger

Sollys trengte seg inn gjennom det blå glanspapiret som var festet mot vinduet og la seg over tegningen hennes. Hun hadde forsøkt seg på tegningen flere ganger, både på framsiden og baksiden av arket, uten at det ble fint nok. Den ene siden ble alltid større enn den andre. Hun stirret bort på engelen foran henne. Den hadde perfekte vinger.

Hun stirret på engelen med voksende motvilje. Hun kom aldri til å lage en like pen engel. Hun tenkte på moren hennes som hadde sagt at alt hun ønsket seg var en engel, og nå kunne ikke hun lage en som var pen nok til henne.

Blyanten hennes knaket hardt mens hun presset den mot pappen, blyanten ga fra seg noen svarte fnugg mens hun dro den langs vingekanten, nå hadde hun bestemt seg for å bruke vingene til engelen som stod foran henne. Hun tegnet rundt dem. Hun håpet at det ikke ville være juks.

Hun ble ganske fornøyd med de vingene, de så riktige ut. Like store på begge sider. Så tok hun tak i saksen og satt i gang med klippingen. Håndtaket presset seg hardt inn i hånden hennes og hun strevde med å få den til å kutte i pappen. Hun måtte ha en bedre saks.

Hun listet seg bort til døren og åpnet den forsiktig, så listet hun seg over gangen sånn at moren ikke skulle høre henne. Hun gikk bort til kjøkkenet og dro forsiktig bort en stol sånn at hun kunne rekke saksen. Det var en lukt av pepperkaker i hele rommet, og hun strakte hånden oppi boksen som stod åpen på disken. Hun spiste den raskt og var forsiktig så hun ikke sølte for mye. Så holdt hardt rundt det kalde blanke stålet av saksen. Moren hennes hadde sagt at hun alltid måtte holde der sånn at hun ikke kunne skade seg om hun falt.

Hun lukket døra forsiktig bak seg, om moren skulle våkne så ville hun rekke å gjemme gave-engelen om moren skulle komme for å lete etter ham. Det var helt stille. Det måtte det være mens moren hvilte, og det minnet henne om tidlig julemorgen mens man gleder seg til en koselig dag.

Med den skarpe saksen klarte hun å klippe ut vingene til engelen. Hun så på den pene pappvingen og var ganske fornøyd. Hun fant en limstift og strøk den over pappvingen. Så strødde hun glitter over den. Nå trengte hun bare å vente til den var helt tørr så kunne hun liste seg inn til moren sin og gi den fra seg.

Hun satt og ventet tålmodig, og når hun var sikker på at glitteret måtte ha tørket tok hun pappvingen med seg og listet seg over gangen, hun gikk inn på morens soverom. Gardinene var trukket for og ikke en lysglimt kom inn i rommet. Bare lyset fra gangen gjorde det mulig å se noe som helst der inne. Hun lot døra stå åpen mens hun gikk forsiktig over det kalde gulvet.

Moren hennes så ut som en engel der hun lå blant hvite sengetrekk. Huden hennes var blek og øynene hennes var lukket.

“Mamma.” hvisket hun og ventet på at øynene til moren skulle åpne seg. Hun hadde sagt det for lavt så hun sa det på ny. “Mamma.” denne gangen sa hun det litt høyere. Moren hennes våknet ikke. “Mamma. Du må våkne.” sa hun enda litt høyere.

“Mamma, du må våkne.” Hun skubbet litt i morens side. “Jeg har med en julegave til deg.” sa hun og så ned på gaven. Nå i halvmørket så den ikke så fin ut lenger og hun lurte på om det ikke var en god nok julegave til henne. Hun skubbet borti moren igjen. “Mamma, våkn opp.” sa hun og skubbet hardt i henne. Morens hånd kom til syne og hun grep rundt den. Den var iskald og hun grep hardere rundt den. “Mamma, våkn opp!” sa hun hardere og dyttet litt i henne igjen.

Moren våknet ikke. Hun så litt på henne og på gaven sin. Moren var syk og trengte mye hvile. Faren hennes hadde sagt at hun måtte ta godt vare på moren hennes mens han var på arbeid. Hun la fra seg vingene et øyeblikk. Så gikk hun ut av rommet en stund og kom tilbake med et par med votter som bestemor hadde strikket. Hun dro den ene på morens kalde hånd.

Hun krøp opp i senga og så på moren sin en stund. Hun tok moren sin telefon og ringte til faren og sa at moren ikke ville våkne. Faren ba henne legge telefonen mot morens øre og det gjorde hun. Hun kunne høre at faren snakket til moren, men hun hørte ikke helt hva han sa.

“Pappa, hun vil ikke våkne.” sa hun og ventet på at faren skulle si hva hun skulle gjøre.

“Kan du se om magen til mamma beveger seg?” spurte han.

Hun så opp på morens mage. Der lå det et par med glitrende vinger. Moren så ut som en engel. Hun håpet at moren kom til å bli glad for engelen, for nå når hun så den ligge der så innså hun at det var den perfekte gave og hun var veldig fornøyd med pappvingene.

Hun ventet, men visste ikke helt på hva. Hun trodde at moren kom til å åpne øynene, eller at det ville komme lyder fra ytterdøra, at faren kom til å komme hjem og vekke moren. Hun lurte på om han ville like vingene. Etter en stund begynte hun å bli mer urolig. Magen hennes kriblet ubehagelig og det var ingen andre lyder i rommet enn hennes egen pust. Hun ventet mens kjente at øynene begynte å svi og en tåre rant nedover kinnet hennes.

Utenfor kunne hun etter en stund høre et kor av klingende ambulanser. Samtidig begynte tårene å renne nedover kinnet hennes og hun forsøkte seg på ny.

“Mamma, vær så snill og våkne.” ba hun svakt.

Psykologi og skriving

Jeg har de siste syv ukene gått på et kurs i depresjonsmestring, aka KiD-kurs. Det er et veldig interessant kurs, og selv om jeg ikke var sikker på om det var noe for meg så føler jeg at det hjelper. Jeg har egentlig ganske bra tro på kognitiv-terapi, men at jeg følte det var litt som placebo. At det hjelper for mange andre, men at jeg ikke tror det ville hjelpe for meg.

Jeg er deprimert fremdeles, men at det går bedre, og jeg hadde ikke så veldig høyt utslag på testen, selv om jeg gråt en god del i går og klagde hardt over problemene mine til venninnene mine. Det er litt for mye som foregår nå for tiden så det er litt vanskelig for meg å ha kontrollen, og jeg sliter med å miste kontroll.

Uansett, det var en liten innledning til det dette innlegget i dag skal handle om.

I dag tenkte jeg at jeg skulle sammenligne litt om kurset og skrivingen. Jeg har gått inn i en slags skrivemodus, så jeg tenker store deler av tiden: “Hvordan kan jeg bruke dette i skrivingen min?” Det gjelder i de fleste situasjoner. Om jeg går en trapp, leser en bok, ser TV, spiser epler: ofte altså.

En del av kurset handler om at man skal ta tak og oppdage hvilke negative automatiske tanker man har. Ikke bare hvilke følelser. Jeg har ofte slitt i samtaler med psykologene mine for det har vært den klassiske psykologtimen. “Hva føler du?” “Jeg er veldig trist, alt er håpløst.” “Hvorfor?” “Fordi jeg suger!” Så går man over til å snakke om situasjoner, og så spør psykologen: “Men hva tenkte du?” “Hva? Hører du ikke hva jeg sier? Jeg tenker ikke, jeg er bare full av mange følelser!” Dette har hendt meg MANGE ganger, og så sier psykologen min at man ikke føler noe før man har hatt en tanke. Dette har jeg kranglet vi mye om, men jeg har nå etter kurset innsett at hun hadde rett.

Nå kommer vi inn på skrivingen og der er det noe jeg synes er veldig er interessant. Du har kanskje hørt om ‘show don’t tell‘. Om du ikke har det så skal jeg gi et lite eksempel her:

Fortelle: Moren hadde bakt. Det luktet jul på kjøkkenet.

Vise: Duften av kanel, brent sukker og nellik stryker gjennom nesen hans. Varmen fra peisen luner det ellers så trekkfulle kjøkkenet. – Vil du smake?, spør mor og rekker fram fatet

Akkurat dette eksempelet fant jeg her: http://skrivelyst.com/show-dont-tell-eksempler/

Vi jobber jo litt annerledes med det i kurset. Der sier vi ting som: “Jeg føler at ingen liker meg” og sånt, så må vi utdype med: “Jeg gikk på byen og traff en venninne, men hun hadde ikke tid til å snakke med meg, hun har heller ikke svart meg på noen meldinger de siste ukene, dette gjør meg veldig trist og skuffet, jeg føler meg avvist.” Så må man spe på med tanker: “Har jeg gjort noe galt? Liker hun ikke meg? Jeg har ingen venner, jeg er en dårlig person. Ingen liker meg, jeg er ikke morsom.” Og raskt baller det på seg. Det neste punktet i modellen er at man skal finne en alternativ tolkning som skyver bort/minsker de negative tankene, men det skal jeg ikke gå inn på nå.

Det jeg syntes var veldig interessant er at man i skrivingen helst ikke skal for mye av skrive: “Hun var sint” “Han var deprimert” og lignende, for det blir litt latskap og fortellende. Helst skal man vise dette med setninger. “Hendene hennes skalv og hun kjente en varme spre seg gjennom hele henne. Hun bet tennene så hardt sammen at Kaktus og Baktius måtte virkelig føle at hjemmene deres fikk sprekker, hun var sikker på at hun kom til å eksplodere.” OG “Han satt sammen med tankene om hvor håpløs tiden foran han var. Han hadde en hard klump i halsen, det virket som håpløsheten og tristheten trykket ham mot sitt bryst. Han måtte blunke ofte for å prøve å unngå at tårer skulle renne.”

Jeg har merket en stor forskjell på virkeligheten og skrivingen. Når man skriver og dikter så er det mye enklere å skrive de negative tankene til karakteren og hva den tolker enn å skrive hvordan følelsene kjennes ut, noe som er veldig motsatt av hvordan det er i virkeligheten. I det minste for meg. Jeg er ikke flink til å samle mine egne tanker, og jeg er heller ikke spesielt flink til beskrivelser, så jeg ber om unnskyldning for eksemplene over. Jeg prøvde i det minste, og jeg kan si at jeg får noen negative tanker om det. “Nå kommer alle til å synes at jeg er en dårlig skriver, og blablabla.” Men vet du hva? Jeg øver, jeg blir bedre og en dag skal jeg skrive en beskrivelse som får folk til å gråte!

Dette var ikke et så veldig viktig innlegg, det er bare noe jeg har tenkt på i det siste.

Tørr

Hånden min er som et gammelt hus

Et privat hjem for de skjulte hemmeligheter

Mye vold har hendt i denne hånden

Men også litt kjærlighet

Et fast håndtrykk

Fingrene dine mildt mot mine

Nå er hånden forlatt

Innvendig er den fuktig og flekkete, minner om råte

Utsiden er tørr og dekorert av sprekker

Langt ned i fundamentet, i selve sjelen, lekende rundt granittskjelettet

Et århundre av fuktighetskrem vil ikke redde denne hånden

En sag er løsningen

Og et lag med ny farge

Dette lille diktet ble skrevet av meg på rundt tre minutter nå når jeg skulle skrive en liten metafor for starten av dette innlegget.

Sånn så forresten hånden min ut i går:

12351143_10153977746686677_378155462_n

ja, jeg fikk drugs. I det scifi/dystopiske samfunnet jeg lever i så får alle kommende forfattere det, så blir de satt inn i tankebokser og så skal de fantasere fram en historie. Bare at det ikke blir en bok. Det blir en slags film, med bildene jeg dikter og kreative musikere setter seg ned og komponerer bakgrunnsmusikk til dette. Noen ganger er det en bra ting. Man slipper å beskrive ting. Andre steder så kan man tenke seg til lange fine setninger, og de blir lagt til. Innlest av en skuespiller. (NB: budsjettet her er TRANGT, så man bør være en vel ansett forfatter for å få en Dominic Franter til å lese inn. Han er som Morgan Freeman bare Morgan Freeman er ikke i dette samfunnet fordi det enten eksisterer i en parallell verden eller en mystisk framtid) Nå lurer kanskje du på hvorfor man ikke kaller dette samfunnet for et utopisk samfunn. Alt dette høres veldig bra ut, sant? (Bortsett fra det med Morgan Freeman) Men nei, vi får ikke lønn for arbeidet, og vi er statlig eid. Snart kommer vi til å bli erstattet av roboter, men etter den andre robotkrigen så har de vært i mangel, men som vi alle vet, vi kan ikke stoppe roboter og framdrift)

Dette tullet kom også nå på sparket. Sprøytebildet er virkelig av meg, og lagt ut her fordi jeg er oppmerksomhetssyk, men kommer til å svare på kommentarer med kryptiske meldinger sånn: “Åh, jeg kan ikke snakke om det her, send meg en privatmelding så kan vi ta det der” og sånt. Kort sagt, det går altså bra med meg. Jeg tok en undersøkelse, jeg er kronisk syk så det må til tider gjøres. Jeg kommer ikke til å dø… ennå.

Det har forresten vært flom i byen min. Jeg druknet ikke, og ingenting jeg eier ble skadet. Så over til andre nyheter.

Over til saken

I går kommenterte en av venninnene mine at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe på bloggen min. Hun sa det med en passende bedrøvet stemme som fikk meg til å tro at hun savner at jeg skriver innlegg her. Det at vi ikke har sett hverandre på to måneder kommenterte hun ikke… men… jeg får bare tolke det på verste måte.

Jeg har vært tørr. Ikke bare på hendene, men på andre steder også. (Omg, Gi dere Gresskar, Lisa og Ingebror, det er ingenting å fnise av, vitsene mine er ikke så tørre)

Jeg har på en måte lidd litt av litt skrivetørke. Som kanskje virker litt merkelig, når man leser det tullet over. Kanskje løsningen var blogging? Grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund er fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive om. Dette er hovedsakelig en skriveblogg. Hadde det vært en hverdagsblogg så kunne jeg skrevet om legetimen min og alt som har hendt med familien min i det siste, og hvem som får kulest julegave av meg, men akk, nei.

Jeg skriver om skriving.

Jeg har ikke klart å lese noe spesielt heller den siste tiden, men jeg trenger kanskje litt pause. Jeg har sett litt reality TV da, som restaurant-greie, supersize vs superskinny, og Masterchef, så det er jo noe det også.

Jeg har siden sist jeg blogget, havnet to dager bak på skriveadventskalenderen min. Jeg har skrev to noveller med grei comebacks fra skrivevennene mine (Nå vet jo ikke jeg om de lyver til meg) Jeg har tenkt å poste en av dem her, etter en liten redigering, men den andre er litt utenfor komfortsonen min, så jeg tror den skal ligge i banken en stund.

Jeg liker begge novellene jeg har skrevet da. Den ene ble inspirert fra en annen novellestittel. Som var på svensk og jeg trodde det svenske ordet var min tittel på norsk… jeg husker ikke hva det svenske ordet var nå, men min novelle heter altså “Pappvinger.” Dette er den jeg tenker på å legge ut.

Den andre heter “Snabelmaske.” Den er inspirert av byen min, og andre ting som har opptatt meg i det siste: som gladiatorkamper, katter vs rotter, dystopia, skamløse forsøk på å imponere Gresskar og Lisa som er nevnt tidligere i innlegget, bordeller, at jeg hadde et uhell og havnet inn på en gaypornoside på tumblr, og at søsteren min sendte meg denne listen av sexleketøy og spurte om det var noe jeg ønsket meg til jul: http://www.nrj.no/story.aspx?id=639183 (Hun er forresten seksten år og megaskjønn… men vi, jeg og de to søstrene mine, har blitt ganske grove mot hverandre… jeg er glad vi ikke har blitt sendt til spesialister)

Jeg har forresten også kommet ut av skapet til familien som aseksuell, noe som jeg ikke er helt fornøyd med kategoriseringen… for jeg er i gråsonen, men stefaren min sa at han skjønte seg bedre på meg nå, trodde at flere han kjente var det bare at de ikke visste det fantes noe ord for det, og beklaget faktisk for at han har presset på at jeg burde få meg kjæreste og sånt, her har han faktisk sagt kjæreste for han tror jeg er hella gay. Det var fint å få høre at han aksepterte det da. Er ikke alltid at familien har akseptert helt ting i livet mitt, så det var ekstra hyggelig. Mor var mer skeptisk. Hun tror på Disney og Mr. Right. Jeg tror ikke engang på Mr. Right Now.

Okei, nå har jeg delt mye mer enn jeg hadde planer om. Både personlig og om den andre novellen, så jeg kan kanskje legge den også ut, med en liten advarsel på toppen kanskje. Jeg vet ikke. Jeg venter litt.

Ellers så har jeg planer om å nå jobbe litt med noveller, dikt, og til neste år vurderer jeg om jeg skal prøve meg på noen artikler. Noe jeg er sykt skeptisk til. Jeg savner også å jobbe med teater, så kanskje jeg prøver meg litt som dramatiker igjen.

Ellers så har jeg noen som leser NaNo-prosjektet. Jeg gleder meg til å lese gjennom det selv i Januar. Og i Februar håper jeg at litt andre av min vennekrets kommer til å lese det. Jeg husker ikke engang hva det handler om. Joda, jeg gjør det. Til min egen skrekk og gru.

Langt innlegg. Tror jeg fikk sagt det jeg ville si. Har du lyst til å lese en av novellene mine?

Mål og noveller

Klein stemme: God dag, bloggen.

Vi er nå i Desember, bare for de som ikke har fått det med seg. Det er ganske koselig, selv om livet mitt har vært litt fullt av kaos i det siste, mye som har skjedd i familie og such, og ikke så skriverelatert så jeg skal heller skrive om det i dagboka mi enn her.

Jeg har klart å holde fingrene fra NaNo-prosjektet selv om jeg gleder meg til å fikse opp i det.

Nå har jeg i det siste tenkt litt på hva som skal være det neste skrivemålet mitt og det jeg har kommet fram til er at jeg skal prøve å skrive fire noveller i Desember, noe som ikke er min sjanger i det hele, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne en gang, men det blir utfordrende og gøy. Nesten mer utfordrende enn å skrive 50 000 ord på 30 dager. (Jeg mente faktisk det seriøst)

Ellers så har jeg og venninna mi avtalt at vi skal ha en skrive-julekalender der vi skal skrive en tekst på rundt 300 ord hver dag fram til jul, og så dele med hverandre. Dette er egentlig bare mitt sleipe forsøk på å gi henne bedre skrivevaner. Ingen kan si at jeg ikke er en god venn!

Ellers så føler jeg meg ganske tom etter å ha skrevet over 2000 ord hver dag i 30 dager, og nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal starte på skrivingen. Jeg liker jo egentlig kjempegodt historien jeg jobbet med før NaNo, men jeg føler meg litt demotivert. Likevel så tror jeg det blir bedre etter å ha koseskrevet litt i rundt en måned, så skal jeg sette meg flere konkrete skrivemål til Januar og for 2016.

Om du har noen tips til hvordan skrive en god novelle, eller om du vil fortelle meg dine skrivemål så kjør på! 😀

 

November i gif

Jeg har bestemt meg for å oppsummere NaNoWriMo og November generelt i noen passende gifs, jeg ble så inspirert av at gresskar gjorde det i sitt innlegg, så nå måtte også jeg gjøre det.

Dette blir litt basert på min egen erfaring da 🙂

Et godt råd til før November starter:

Når noen av vennene dine fra det virkelige livet spør om du vil finne på noe sosialt:

Når du prøver å oppsummere historien din:

Når helten i historien din skal beskrive seg selv:

Når du tar deg en hvilepause selv om du ikke har nådd dagsmålet:

Når du strever med å nå dagsmålet:

the it crowd tv tumblr night late nighttv movies tumblr night late night

tv movies tumblr night late nighttv tumblr night late night obsessed

tv celebrities tumblr night late night

Når du strever med å finne det riktige ordet:

Når du vurderer å skifte sjanger til krim bare for å bli kvitt irriterende karakterer:

Når plottet ditt ikke blir som du hadde planlagt:

Når du endelig skriver en bra setning:

Når du går inn i redigeringsmodus:

Når du henger i chatten med andre fantastiske skrivefolk:

Når du skal beskrive chat-vennene dine til ikke-chat vennene dine:

Når noen foreslår en hydra:

Når du har lidd deg gjennom en hydra eller en intens ordkrig og du blir heldig med en tilfeldig sammensetning av bokstaver:

Når noen andre forteller om sin egen bok i chatten:

Når det plutselig blir drama i chatten:

Når du diskuterer plottet ditt med noen andre og de kommer med et godt innspill:

 

 

Når du eller noen andre endelig når dagsmålet:

Når du prøver å forklare en av karakterene dine til noen andre:

Når du prøver å bli enig med karakterene dine og plottet:

Når du får feedback:

Når du prøver å snakke med vennene dine om noe annet enn skriving:

Når du prøver å snakke med karakterene dine:

Når karakterene dine prøver å ta egne valg:

Når du holder på med litt uskyldig karakterutvikling:

Når noen på ny spør om du vil finne på noe sosialt i November:

Når noen spør deg hva du synes om det du har skrevet selv (det du har lyst til å svare):

Det du faktisk svarer:

Mens du fremdeles tenker:

Når noen skryter av det du har gjort:

Når du endelig er ferdig med utkastet ditt og lurer på hva du skal gjøre nå:

Når du sitter stille for deg selv og tenker igjennom historien din:

Og du må si til deg selv:

(nå fikk jeg lyst å skrive en bok om gay dragons)

Når noen spør hva du har tenkt å gjøre med boken din nå:

Når du endelig er klar for å være sosial igjen og å komme deg ut i frisk luft:

Og når du innser at du har skrevet et langt og rotete blogginnlegg:

Nå skal jeg belønne meg selv med julebrus, chips og IT-crowd <3