Godt nyttår!

Jeg har bestemt meg for å bli flinkere å blogge, og også blogge litt om andre ting enn skriving. Det er tiden for å sette seg mål, så mitt mål er å fortsette å sette mål utover i året.

Dette er skrivemålene:

  • Sende inn DMT. Frist 1. Februar.
  • Skrive førsteutkastet på bok 1 av en episk fantasy jeg skriver med venninnen min. Planen er å gjøre det nå i Januar.
  • Skrive førsteutkastet på barneboken jeg vil skrive. Prøve å få gjort det i februar.
  • Skrive romanen jeg tenker på. Har ikke bestemt meg om dette kanskje skal være camp NaNo-prosjektet mitt.
  • Ellers vil jeg blogge litt for skriv.it og her.

Det er også tiden for å sette andre mål, jeg har tenkt å trene mer, på mange måter, skriving, fysisk, psykisk, og tegning.

Jeg kommer til å lete etter flere måter å være kreativ.

Jeg har hatt veldig lyst til å begynne å tegne igjen, det var noe jeg likte veldig godt å gjøre på ungdomsskolen, og nå har jeg tatt det opp igjen, har et lite prosjekt på gang, men det får dere høre om senere.

tegnLitt creepy, og det er 1000 feil, men jeg liker det litt også.

Og godt nyttår forresten!

Jeg taper

Hvem sier at et tap skal gjøre vondt? Kanskje er smerten ved tap definisjonen på at du virkelig har tapt, du har mistet noe av verdi.

Det er sant at jeg i år ikke hadde de største ambisjonene for NaNoWriMo, planen var å skrive på camp NaNo-prosjektet mitt fra juli og gjøre det ferdig. Men slik har det ikke blitt. Jeg visste at jeg hadde mange planer i november så jeg bestemte meg allerede på forhånd at jeg ikke kom til å gi alt. Det var nok den største feilen.

Om man vil vinne NaNo så må man prioritere det og man må jobbe hardt. Slik er det bare.

Det har ikke jeg gjort i år og jeg har bare meg selv å takke.

Hvorfor gjør det meg likevel ikke trist?

Jeg pleide å lide av en alvorlig grad av prestasjonsangst som til tider var selvdestruktiv. En stund var det så alvorlig at jeg nektet å gjøre ting med mindre jeg var helt sikker på at det kom til å bli perfekt. Jeg pleide også å være rimelig sjalu, og ble sint på folk som presterte bedre enn meg.

Nå unner jeg faktisk folk å gjøre det bedre enn meg. Jeg blir stolt av vennene mine for deres prestasjoner.

Jeg har tenkt mye på hva målet mitt rundt skrivingen er, og har jobbet med å finne ut hva det er jeg egentlig vil.

Jeg prøver å ikke la meg bli overveldet av andres talent, og tenke det at jeg også har noe å gi folk.

Jeg er ikke lei meg for at jeg ikke taper. Jeg skrev en bok i fjor som jeg jobber med nå og har masse håp for, jeg har skrevet masse i år som er grunnlag for framtidige ting, jeg har skrevet et teaterstykke som har fått gode tilbakemeldinger. Jeg føler virkelig ikke at jeg har tapt. Jeg føler nesten mer at jeg har vunnet.

Skrivedrømmen

Det er mange som drømmer om å skrive… og det er et et steg fra å drømme om skriving til å faktisk gjøre det. For tiden sliter jeg litt med skrivedelen. Jeg føler at jeg ikke har en plan og da er det litt vanskeligere, og jeg trodde sperren min hadde løsnet, men det virker som jeg var litt for kjapp der.

Likevel så liker jeg planer og dette er noen av skrivedrømmene mine:

  • Skrive et filmmanus
  • Skrive et teaterstykke
  • Skrive et hørespill for radioteateret
  • Skrive tredjeutkastet på boken min
  • Skrive en barnebok

Ellers har jeg planer om å skrive noen monologer, noveller, artikler, kåserer og lignende.

Har du noen skriveplaner?

Jeg har blitt avvist!

Hallo dere, jeg har blitt avvist, og akkurat nå snakker jeg ikke om tinder. Jeg var en av mange som søkte på Gyldendals skriveskole, men jeg kom ikke inn. Det gjør egentlig ikke så mye, litt trist er det, men noen måtte tross alt være de første til å avvise meg.

Jeg tror all ventingen har vært hovedgrunnen til at jeg har hatt skrivesperre, for plutselig har det gått opp for meg hva som er problemet i det jeg jobber med så nå får jeg fikse det.

Ellers er planen å fullføre tredjeutkastet i løpet av sommeren, lese masse bøker, skrive og ellers bare ha det fint og rolig.

Skriveworkshop

blog

På torsdag startet jeg på en skriveworkshop. Noe som jeg har gledet meg til lenge. Jeg har vært på kurs med veilederen før og følte jeg fikk veldig mye ut av det så jeg hadde høye forventninger. Vi var fire damer + veilederen vår, noe som var fint. De andre var hyggelige, ei av dem er bestevenninna mi så det var flott.

Vi jobbet en del med prompts, skrev fire tekster ut fra fire prompts på fem minutter og en lengre tekst på ti min.

Jeg føler at iallfall to av dem har potensial til å bli noveller, noe som er veldig gøy, så jeg skal jobbe litt med det i helga. De var hyggelig miljø, vi ga ikke så mye feedback første gangen det var mer nikking og “Ah”-ing. Veilederen vår stilte noen spørsmål og litt sånn. Det blir spennende på slutten av workshoppen (som forresten skal gå på fire uker) å se om jeg har utviklet meg noe.

Jeg kan dessverre ikke dele noen av bildene vi skrev utfra eller sangen, ettersom jeg ikke vet hva de heter, og bildene var fra en bok, en av promtsene var fra en bok, og en annet fra et prompt-card.

Det var utrolig inspirerende iallfall, og vi får hjemmelekser noe som var veldig gøy!

Jeg ga forresten Lisa en prompt og sa hun måtte skrive en tekst på fem minutter. Du kan lese den her. Det var utrolig gøy at hun tok utfordringen! Så jeg tror jeg skal presse på henne noen flere…

Jeg tenkte også at jeg skulle dele den dårligste teksten min fra hver uke, så kan vi kanskje se noe framgang der også, så kan jo også folk le. Tekstene blir tross alt skrevet på fem minutter.

b-1f83c4cc75f1258cc196c831a2924362

Bladene hadde samlet seg i hjørnet og hadde begynt å imitere en blomst med samlede kronblad. Foruten om måsen var skogen naken. Inkludert samtalene. Trærne hadde sluppet seg fri fra sitt slør av forkledde blader. Det var bare dette ene treet som holdt på fasaden. Den hadde pyntet seg med denne blomsterformede samlingen av blader, kanskje som forsøk på å skjule seg for det som lå under steinen. Det var stille i skogen, som om alle fuglene visste at et rovdyr beveget seg i nærheten. 

 

 

Hamlet

Hamlet av William Shakespeare

(tilleggsinnlegg til dette)

Sjanger: Tragedie

Utgitt: 1603

Hamlet er nok et av mine favorittstykker i hele  verden. Om du ikke vet hva det handler om så mener jeg at du har hatt alvorlige feilprioriteringer i livet ditt, men det er greit. Jeg skal lede deg inn på riktig spor.

Stykket handler om den unge prinsen av Danmark. Altså Hamlet. Faren hans har nylig gått bort. Onkel har har giftet seg med moren hans, og blitt konge, selv om det vanligvis ville vært Hamlet som var nestemann i rekken. Hamlet er naturligvis full av sorg etter tapet. En kveld finner han ut at faren hans går igjen. Gjenferdet kan fortelle at han, Hamlets far, kongen, ble drept av sin bror, Hamlets onkel, og nåværende konge. Hamlet legger nå ut på en jakt etter hevn.

Hvorfor elsker jeg dette stykket? Det er fantastisk. Det inneholder ekstremt mange morsomme elementer. Jeg får nesten latterkrampe gjennom stykket, og ikke fordi jeg har en morbid sans for humor, men fordi det er morsomt!

Favorittdelen min av stykket er der Hamlet blir kidnappet av pirater en stund og INGEN kommenterer det. Det er gull verdt.

Ellers så er stykket et ekte mesterverk.

Om du ikke føler deg komfortabel med replikker som:

“I never loved thee go get thy to a nonnery”

(dette er ikke et direkte sitat fra stykket, men close enough)

Stykket passer for: alle! MEN

-Jeg kan skjønne om dere vil ha en liten veiledning utifra hvor erfaren man er som leser:

Nybegynner-modus:

Du har aldri lest et teaterstykke før. Du har hørt om Shakespeare. Du vet at du har lyst til å lese noe. Du finner fram stykket og skjønner ingenting. Min anbefaling. For gudsskyld ikke les boka på et fremmedspråk. Jeg vet at det er fristende å lese den franske utgaven av Hamlet gjendiktet av Alexander Dumas bare fordi den er basically gay-fanfiction, men ikke gjør det. Les stykket på norsk. Det er bare pretensiøse snobber som synes at det er feil. Leser du det på norsk så les Andre Bjerkes gjendiktning

Føler du at du fikk litt mye ansvar nå så ville jeg bare sett Løvenes Konge. Den er basert på stykket og da kan du si at du har sett en Oscar-vinnende filmatisering av stykket. Historien er endret på. Løvenes konge er ingen tragedie. Men alle filmatiseringer og oppsetninger tar sine egne valg.

Ekspert-modus:

Kjør på! Les originalen fra 1603 om du får tak i den. Men jeg skjønner om du grunnet thee og thy-ingen, og ikke douchynessen til Hamlet, er litt nervøs for å lese dette stykket i original format. Mange av ordene som blir brukt har en helt annen betydning i dag enn de hadde for firehundre år siden. Jeg må jo si at jeg er glad i Shakespeare. Men ja, det kan være slitsomt å lese et språk som utgikk for flere hundre år siden. Det er langt fra  den moderne engelsken vi er så glad i. Så om du ikke føler helt for engelsk versjon så ville jeg lest Andre Bjerkes versjon.

Egentlig så ville jeg lest Andre Bjerkes versjon uansett. Leser du det på engelsk så kan du også lese hans versjon. Det er ikke noe problem å gjøre begge deler. Jeg har lest det på begge språk og jeg har gjort det uten å ta skade. Jeg har derimot lært veldig mye av det. Andre Bjerke må være en av de beste ordkunstnerene som Norge har vært velsignet med, iallfall etter min mening. Han leker seg gjennom stykket på en slik mesterlig måte at man nesten glemmer at stykket ikke egentlig er norsk.

Les Rosencrantz and Guildenstern er dead av Tom Stoppard i tillegg!

Er du ikke sikker på hvilken modus du skal velge? Prøv en mellomting.

Jeg har lest: “Brente barn skyr ilden”

En: Jeg vurderer å starte en “spalte” kalt: “Jeg har lest”. Der jeg sjokkerende nok skriver om bøker jeg har lest. Si i fra om dette høres ut som en god ide. Tenk nøye gjennom svaret. Dette er som the red pill/ blue pill- valget i Matrix.

To: Jeg leste nylig en artikkel kalt noe som “Gifts to give a writer”. Jeg husker den ikke helt, for jeg leste den før jul, så den kan ha hatt et annet navn. Jeg kunne ha lett etter den, men jeg er lat. Jeg leste den mest fordi jeg elsker gaver. Jeg elsker å gi gaver, jeg elsker å få gaver. Hovedpunktet i artikkelen var at man skulle gi en forfatter en review. Som er en god ide, i teorien. Det beste er å gi penger. Skriving er vanligvis ikke veldig lukrativt så om det du har å skrive om boken ikke er positivt så kan du heller gi penger.

Tre: Min venn Gresskar (namedrop) skal snart legge ut sin bok “Overmann” for lesing! Noe som er utrolig gøy og spennende! Jeg har gledet meg kjempelenge, helt fra jeg leste “Brente barn skyr ilden”. Derfor bestemte jeg meg for å gi Gresskar en anmeldelse av den første boken hennes. Jeg tror jeg heller skal kalle det for en review ettersom anmeldelse høres så kriminelt ut. Jeg hjalp nettopp søsteren min å skrive en romananalyse, så jeg kan liksågodt fortsette mens jeg er i ånden. Dette blir ikke en analyse, mest fordi analyse er teit. Ingen bryr seg om du tror at blå gardiner betyr et smertefullt indre, jeg mener det, lærere, INGEN BRYR SEG.

Jeg tenkte også at om jeg skriver om boken hennes nå, så har folk tid til å lese den før den neste! Dere må tilgi meg om det til tider skurrer litt på detaljene. Jeg leste boka i 2015, så jeg husker ikke alt 100%, men det går nok bra likevel.

Gresskar er en utrolig søt og flink forfatter, men hun er også en søt og flink venn. Jeg klager ofte til henne om mine prøvelser som skriver, og hun er alltid støttende, og motiverer meg videre. Ærligtalt så tror jeg at jeg hadde gitt opp flere ganger uten hennes råd, og jeg ville nok ikke skrevet halvparten av det jeg skrev i fjor uten noen av tipsene hennes.

Uansett, nok skryt, nå skal jeg være streng!

Stygt bilde, stygge gardiner, og flassende neglelakk- likevel er boka bra!

12494187_10154024786986677_1961281082_o

Brente barn skyr ilden av Maren Westlie Mathisen 

Boken ble utgitt i 2012 av forlaget:  Panthera Publishing Scandinavia AS

Jeg gledet meg veldig til å lese boken, og var kjempesjalu på en av de andre vennene mine som fikk boka og holdt på å lese den, så jeg kastet meg på nettet og bestilte min egen. Da jeg fikk den så hadde Maasen lest den ferdig, men det gjorde ikke noe for i løpet av de neste 24 timene så hadde også jeg lest den.  Maasen sendte meg noen meldinger mens jeg ventet på boka som sa noe som dette: “Duuu… du vet den boka til Gresskar…” “Eh… Gresskar altså…” “Gresskar er ganske sååå…” “JEG HADDE LYST TIL Å KASTE BOKA I VEGGEN OG SETTE FYR PÅ DEN!” “Jeg skjønner ikke helt at Gresskar som er så søt har skrevet en bok som dette.” (Jeg tror kanskje at Maasen også må beære Gresskar med en anmeldelse)

Handlingen utspiller seg i en fiktiv by. En litt shady fiktiv by. Den er hjemsøkt av kriminelle bander som er i konflikt med hverandre. Det skjer en rekke bilulykker med ungdommer. Vanlige mennesker lever livet sitt i stillhet, men hovedpersonen vår, Robin, er langt fra normal.  Hun tjener til livets opphold som lommetyv. Hun er ung, selvlært, isolert fra venner og familie, og trives med å gjøre en god jobb. Hun får i oppdrag å stjele en mobiltelefon og dette fører til at hun møter Ofelion Custordo, og the freak show.

Jeg elsker Ofelion. Jeg har en svakhet for det badguys, og selv om linjene er ikke er helt klare på hvem som er skurken i denne boka, så kan ikke noen påstå at Ofelion er en engel. Ofelion er smooth, han er smart, og han er manipulerende som pokker. Altså drømmemannen, i fiksjon selvfølgelig. I virkeligheten ville jeg vært skeptisk.

The Freak Show. Jeg vet at akkurat de tre ordene nå fikk deg til å tenke: “Oh hot damn, det er kult det.” Og ja, det er kult det! Ofelion har en litt merkelig hobby. Som Robin har han et ukonvensjonelt yrke. Han driver ganske enkelt et freak show. Tenk sirkus, men ikke helt. Det er en scifi-dystopisk-kirurgisk-twist på sirkus. Robin blir dratt inn i en verden hun ikke helt er kjent i, eller har kontroll på.

Stadig utover historien så kommer fortiden til Robin mer og mer til syne. Etterhvert så blir grunnen til bokas tittel: “Brente barn skyr ilden” klar.

Jeg beundrer måten Gresskar skriver på, og valgene hun tar. Hun var tross alt bare et barn da boka ble utgitt i 2012, okei, hun var 20, men det er ungt. Temaene, handlingen, karakterene er mørke og dystre, og det er herlig! Nesten alle karakterene kan bli sett på som “dårlige” mennesker. Det er sånn jeg liker det, karakterene er menneskelige. MEN jeg som akkurat som Maasen hadde øyeblikk der jeg ville denge boka i veggen og si noen nidord til kjære, søte Gresskar. Heldigvis så har jeg forståelse for at historier lever sitt eget liv, og at man ikke er en dårlig person selv om det man skriver noen ganger… ikke er helt bra.

Det som var så fint med boka var at jeg kunne sette meg ned med mine tanker på forhånd uten at det ødela den for meg. Jeg kan foreksempel ikke lese krim. Jeg har omtrent 98% av gangene jeg har lest en krimbok gjettet morderen og 90% av plottet i løpet av de første fire kapitlene, og det har gjort at jeg ikke klarer å lese krim. Kanskje burde jeg skrive krim, ettersom hjernen min tydeligvis ser sammenhengene så fort. Med denne boka derimot satt jeg meg ned og visste jo hva Maasen hadde sagt. Jeg hadde snakket en del med Gresskar på forhånd om boken, og likevel kom hvert kapittel litt overraskende på meg. Det var alltid noen uforutsette elementer der, og det gjorde det hele spennende. Det var også en bok uten det der klisset som jeg har blitt så vandt til i YA-bøker. Kjærlighetstull og seksualisering. Som er gøy til sin tid, men gud så forfriskende det var å ikke få det TRYKKET inn i fjeset. Her kunne jeg dikte mine egne forhold mellom karakterer og gjette hvem av de som hadde sex i lab’en til Ofelion. Okei, jeg skal ikke si at det ikke finnes drama i boka, for det gjør det, men det er en veldig fin balanse i boka, som vi alle kan lære noe av. Eller jeg kommer ikke til å lære så mye av det, for drama er det beste jeg vet, eller det er det beste jeg vet å skrive.

Synes jeg at du bør lese boka? Ja. Og er du min venn så skal du til og med få låne den av meg. Gleder jeg meg til å lese “Overmann”, gud ja. Det er tross alt en del år siden 2012. Det blir interessant å se hvordan Gresskar har utviklet seg som forfatter. Det er alltid sånn når man skriver selv at man leser en bok og så tenker man på forandringer man ville gjort, og hvordan man selv ville ha skrevet boken. Denne boka kunne ikke jeg ha skrevet. Derfor ble det så mye mer gøy å lese den. Du får selv si om du vil at jeg skal skrive om “Overmann” etter dette litt tullete innlegget så kan jeg absolutt forstå om du helst vil at ytringsfriheten skal bli trukket tilbake og at jeg ikke skal skrive noe om bøkene dine igjen.

Her kan du lese boka! 

Du ønskes et godt nyttår

2015 var en snegle. Den bodde inne i kroppen til en ung kvinne. Den snirklet seg rundt. Gjennom organene, nedover halsen, over brystene, gjennom tarmen. Ut navlen. Over hårete lår og armer. Gjennom føflekker og cellulitter. Den la seg over brillene hennes, og lot følehornene bli kjent med øyebrynene til kvinnene. Den snek seg rundt ørene hennes og hvisket nidord, som ble holdt ute av ørevoksen. Den presset seg gjennom og fløt gjennom tankene hennes. Gråt og hylte fordi sneglehuset hadde blitt igjen på utsiden. Den kjempet for å komme seg løs av sinnet. Kravlet ut gjennom nesen og fant seg sitt hus. Den inviterte så kvinnen opp på sin rygg og ut på en reise gjennom tolv måneder.

Så kom året til en ende. Kvinnen og sneglen så på hverandre. 

“Kanskje møtes vi igjen.”

“La oss ikke satse på det.”

Kvinnen ble stående igjen mens hun ventet på en ny følgesvenn som skulle ta henne med på tolv nye måneder,  sneglen krøp ned i en liten boks og visste at den hadde gjort det den skulle. Både i sorg og i glede.

12483705_10154024108186677_2124104663_n

Du har kanskje blitt oversvømt av godt nyttår-ønsker, både på facebook og diverse andre steder. Jeg skal også ønske deg godt nyttår. Litt fordi jeg ikke skrev et god jul-innlegg. Litt fordi jeg fikk en halvveis god oppdragelse.

Jeg må si at jeg er utrolig lettet for å ha skrittet over til en ny kalender. Et nytt år, nye muligheter og alt det der. Jeg følte at de siste ukene av Desember var et kaos. Ikke bare i mitt liv, men i andre liv. Jeg følte at alt jeg hørte om var kaotiske historier, og det var det nesten også. Heldigvis er jeg en positiv person og tenkte: “Dette kan brukes i skriving.”

Jeg satt en Desember-kveld og hørte på noen historier som foreldrene mine fortalte meg, og jeg har ofte tenkt når de forteller ting: “Hahaha, dette skal jeg bruke i en historie en gang i tiden”. Jeg lurer på om de kommer til å finne det ut…

Jeg håper virkelig at du har hatt en fin jul, og at du ser fram til et nytt år. For min del var 2015 veldig tung, men jeg føler denne vanlige lettelsen som kommer når man trer inn i Januar. NÅ SKAL ALT ENDRE SEG- følelsen. Selv om jeg ikke har noen ekstreme mål. Målet mitt er hovedsakelig å sette meg mål.

Jeg tror jeg skal skrive noen innlegg om mål og sånt senere, rett og slett fordi det blir for mye å gjøre akkurat nå. (OG jeg har ikke bestemt meg for alle målene mine enda)

En liten oppsummering av 2015: jeg skrev! Jeg fullførte noe! Jeg lærte masse! OG selv om det var et tøft år fysisk og psykisk så opplevde jeg viktige ting av verdi. Jeg gleder meg til å ta med disse erfaringene inn i dette året.

Dette var kanskje et litt tregt innlegg, jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville si. Jeg ville vel egentlig bare skrive et start-innlegg for 2016.

Jeg håper du likte sneglehistorien min på toppen, og den lille illustrasjonen min.

Tørr

Hånden min er som et gammelt hus

Et privat hjem for de skjulte hemmeligheter

Mye vold har hendt i denne hånden

Men også litt kjærlighet

Et fast håndtrykk

Fingrene dine mildt mot mine

Nå er hånden forlatt

Innvendig er den fuktig og flekkete, minner om råte

Utsiden er tørr og dekorert av sprekker

Langt ned i fundamentet, i selve sjelen, lekende rundt granittskjelettet

Et århundre av fuktighetskrem vil ikke redde denne hånden

En sag er løsningen

Og et lag med ny farge

Dette lille diktet ble skrevet av meg på rundt tre minutter nå når jeg skulle skrive en liten metafor for starten av dette innlegget.

Sånn så forresten hånden min ut i går:

12351143_10153977746686677_378155462_n

ja, jeg fikk drugs. I det scifi/dystopiske samfunnet jeg lever i så får alle kommende forfattere det, så blir de satt inn i tankebokser og så skal de fantasere fram en historie. Bare at det ikke blir en bok. Det blir en slags film, med bildene jeg dikter og kreative musikere setter seg ned og komponerer bakgrunnsmusikk til dette. Noen ganger er det en bra ting. Man slipper å beskrive ting. Andre steder så kan man tenke seg til lange fine setninger, og de blir lagt til. Innlest av en skuespiller. (NB: budsjettet her er TRANGT, så man bør være en vel ansett forfatter for å få en Dominic Franter til å lese inn. Han er som Morgan Freeman bare Morgan Freeman er ikke i dette samfunnet fordi det enten eksisterer i en parallell verden eller en mystisk framtid) Nå lurer kanskje du på hvorfor man ikke kaller dette samfunnet for et utopisk samfunn. Alt dette høres veldig bra ut, sant? (Bortsett fra det med Morgan Freeman) Men nei, vi får ikke lønn for arbeidet, og vi er statlig eid. Snart kommer vi til å bli erstattet av roboter, men etter den andre robotkrigen så har de vært i mangel, men som vi alle vet, vi kan ikke stoppe roboter og framdrift)

Dette tullet kom også nå på sparket. Sprøytebildet er virkelig av meg, og lagt ut her fordi jeg er oppmerksomhetssyk, men kommer til å svare på kommentarer med kryptiske meldinger sånn: “Åh, jeg kan ikke snakke om det her, send meg en privatmelding så kan vi ta det der” og sånt. Kort sagt, det går altså bra med meg. Jeg tok en undersøkelse, jeg er kronisk syk så det må til tider gjøres. Jeg kommer ikke til å dø… ennå.

Det har forresten vært flom i byen min. Jeg druknet ikke, og ingenting jeg eier ble skadet. Så over til andre nyheter.

Over til saken

I går kommenterte en av venninnene mine at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe på bloggen min. Hun sa det med en passende bedrøvet stemme som fikk meg til å tro at hun savner at jeg skriver innlegg her. Det at vi ikke har sett hverandre på to måneder kommenterte hun ikke… men… jeg får bare tolke det på verste måte.

Jeg har vært tørr. Ikke bare på hendene, men på andre steder også. (Omg, Gi dere Gresskar, Lisa og Ingebror, det er ingenting å fnise av, vitsene mine er ikke så tørre)

Jeg har på en måte lidd litt av litt skrivetørke. Som kanskje virker litt merkelig, når man leser det tullet over. Kanskje løsningen var blogging? Grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund er fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive om. Dette er hovedsakelig en skriveblogg. Hadde det vært en hverdagsblogg så kunne jeg skrevet om legetimen min og alt som har hendt med familien min i det siste, og hvem som får kulest julegave av meg, men akk, nei.

Jeg skriver om skriving.

Jeg har ikke klart å lese noe spesielt heller den siste tiden, men jeg trenger kanskje litt pause. Jeg har sett litt reality TV da, som restaurant-greie, supersize vs superskinny, og Masterchef, så det er jo noe det også.

Jeg har siden sist jeg blogget, havnet to dager bak på skriveadventskalenderen min. Jeg har skrev to noveller med grei comebacks fra skrivevennene mine (Nå vet jo ikke jeg om de lyver til meg) Jeg har tenkt å poste en av dem her, etter en liten redigering, men den andre er litt utenfor komfortsonen min, så jeg tror den skal ligge i banken en stund.

Jeg liker begge novellene jeg har skrevet da. Den ene ble inspirert fra en annen novellestittel. Som var på svensk og jeg trodde det svenske ordet var min tittel på norsk… jeg husker ikke hva det svenske ordet var nå, men min novelle heter altså “Pappvinger.” Dette er den jeg tenker på å legge ut.

Den andre heter “Snabelmaske.” Den er inspirert av byen min, og andre ting som har opptatt meg i det siste: som gladiatorkamper, katter vs rotter, dystopia, skamløse forsøk på å imponere Gresskar og Lisa som er nevnt tidligere i innlegget, bordeller, at jeg hadde et uhell og havnet inn på en gaypornoside på tumblr, og at søsteren min sendte meg denne listen av sexleketøy og spurte om det var noe jeg ønsket meg til jul: http://www.nrj.no/story.aspx?id=639183 (Hun er forresten seksten år og megaskjønn… men vi, jeg og de to søstrene mine, har blitt ganske grove mot hverandre… jeg er glad vi ikke har blitt sendt til spesialister)

Jeg har forresten også kommet ut av skapet til familien som aseksuell, noe som jeg ikke er helt fornøyd med kategoriseringen… for jeg er i gråsonen, men stefaren min sa at han skjønte seg bedre på meg nå, trodde at flere han kjente var det bare at de ikke visste det fantes noe ord for det, og beklaget faktisk for at han har presset på at jeg burde få meg kjæreste og sånt, her har han faktisk sagt kjæreste for han tror jeg er hella gay. Det var fint å få høre at han aksepterte det da. Er ikke alltid at familien har akseptert helt ting i livet mitt, så det var ekstra hyggelig. Mor var mer skeptisk. Hun tror på Disney og Mr. Right. Jeg tror ikke engang på Mr. Right Now.

Okei, nå har jeg delt mye mer enn jeg hadde planer om. Både personlig og om den andre novellen, så jeg kan kanskje legge den også ut, med en liten advarsel på toppen kanskje. Jeg vet ikke. Jeg venter litt.

Ellers så har jeg planer om å nå jobbe litt med noveller, dikt, og til neste år vurderer jeg om jeg skal prøve meg på noen artikler. Noe jeg er sykt skeptisk til. Jeg savner også å jobbe med teater, så kanskje jeg prøver meg litt som dramatiker igjen.

Ellers så har jeg noen som leser NaNo-prosjektet. Jeg gleder meg til å lese gjennom det selv i Januar. Og i Februar håper jeg at litt andre av min vennekrets kommer til å lese det. Jeg husker ikke engang hva det handler om. Joda, jeg gjør det. Til min egen skrekk og gru.

Langt innlegg. Tror jeg fikk sagt det jeg ville si. Har du lyst til å lese en av novellene mine?

Mål og noveller

Klein stemme: God dag, bloggen.

Vi er nå i Desember, bare for de som ikke har fått det med seg. Det er ganske koselig, selv om livet mitt har vært litt fullt av kaos i det siste, mye som har skjedd i familie og such, og ikke så skriverelatert så jeg skal heller skrive om det i dagboka mi enn her.

Jeg har klart å holde fingrene fra NaNo-prosjektet selv om jeg gleder meg til å fikse opp i det.

Nå har jeg i det siste tenkt litt på hva som skal være det neste skrivemålet mitt og det jeg har kommet fram til er at jeg skal prøve å skrive fire noveller i Desember, noe som ikke er min sjanger i det hele, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne en gang, men det blir utfordrende og gøy. Nesten mer utfordrende enn å skrive 50 000 ord på 30 dager. (Jeg mente faktisk det seriøst)

Ellers så har jeg og venninna mi avtalt at vi skal ha en skrive-julekalender der vi skal skrive en tekst på rundt 300 ord hver dag fram til jul, og så dele med hverandre. Dette er egentlig bare mitt sleipe forsøk på å gi henne bedre skrivevaner. Ingen kan si at jeg ikke er en god venn!

Ellers så føler jeg meg ganske tom etter å ha skrevet over 2000 ord hver dag i 30 dager, og nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal starte på skrivingen. Jeg liker jo egentlig kjempegodt historien jeg jobbet med før NaNo, men jeg føler meg litt demotivert. Likevel så tror jeg det blir bedre etter å ha koseskrevet litt i rundt en måned, så skal jeg sette meg flere konkrete skrivemål til Januar og for 2016.

Om du har noen tips til hvordan skrive en god novelle, eller om du vil fortelle meg dine skrivemål så kjør på! 😀