Skriveworkshop

blog

På torsdag startet jeg på en skriveworkshop. Noe som jeg har gledet meg til lenge. Jeg har vært på kurs med veilederen før og følte jeg fikk veldig mye ut av det så jeg hadde høye forventninger. Vi var fire damer + veilederen vår, noe som var fint. De andre var hyggelige, ei av dem er bestevenninna mi så det var flott.

Vi jobbet en del med prompts, skrev fire tekster ut fra fire prompts på fem minutter og en lengre tekst på ti min.

Jeg føler at iallfall to av dem har potensial til å bli noveller, noe som er veldig gøy, så jeg skal jobbe litt med det i helga. De var hyggelig miljø, vi ga ikke så mye feedback første gangen det var mer nikking og “Ah”-ing. Veilederen vår stilte noen spørsmål og litt sånn. Det blir spennende på slutten av workshoppen (som forresten skal gå på fire uker) å se om jeg har utviklet meg noe.

Jeg kan dessverre ikke dele noen av bildene vi skrev utfra eller sangen, ettersom jeg ikke vet hva de heter, og bildene var fra en bok, en av promtsene var fra en bok, og en annet fra et prompt-card.

Det var utrolig inspirerende iallfall, og vi får hjemmelekser noe som var veldig gøy!

Jeg ga forresten Lisa en prompt og sa hun måtte skrive en tekst på fem minutter. Du kan lese den her. Det var utrolig gøy at hun tok utfordringen! Så jeg tror jeg skal presse på henne noen flere…

Jeg tenkte også at jeg skulle dele den dårligste teksten min fra hver uke, så kan vi kanskje se noe framgang der også, så kan jo også folk le. Tekstene blir tross alt skrevet på fem minutter.

b-1f83c4cc75f1258cc196c831a2924362

Bladene hadde samlet seg i hjørnet og hadde begynt å imitere en blomst med samlede kronblad. Foruten om måsen var skogen naken. Inkludert samtalene. Trærne hadde sluppet seg fri fra sitt slør av forkledde blader. Det var bare dette ene treet som holdt på fasaden. Den hadde pyntet seg med denne blomsterformede samlingen av blader, kanskje som forsøk på å skjule seg for det som lå under steinen. Det var stille i skogen, som om alle fuglene visste at et rovdyr beveget seg i nærheten. 

 

 

Skriveri: MasterChef-novelle

Jeg har skrevet en novelle-ting som jeg har kalt for MasterChef som jeg skal dele med dere her i dag. Jeg håper at dere kommer til å like den 🙂

MasterChef

Kjølig, som følelsen av å gå inn på et ubebodd lager. Mørkt, som barnekvelder der du er i seng før alle andre. Stillhet og forventninger, som før en forestilling skal starte. Brått går de kolosale lampene på over oss. Det kommer en trommeaktig lyd etter hvert som lyset slås på og sprer seg som et hvit slør over rommet og noen øyeblikk senere så er det mulig å se hva rommet inneholder.

12506807_10154037948616677_406231269_n

Rommet er en stor sal. Et rustisk preg bærer det. Betonggulv, drivvedvegger. Et klasserom? Disker på rad. En til hver av deltakerne. Det står en eneste boks på disken. På hver av de fire diskene. Er det en disk? En arbeidsbenk er kanskje et mer passende ord.

Deltakerne går mot diskene. Noen med frastøtende selvtilfredshet, noen med nervøsitet. Alle med høye forventninger. De ser seg om. Flakkende blikk, smale blikk, løftende øyebryn. Bevegende lepper. Babling, tilfreds “uuuu-ing” og “aaaaah-ing”, diskre psykisk krigføring: “Jeg er så klar, så sinnssykt klar.” “Sikker? Du høres ikke klar ut.”

Deltakerne ser på den mystiske boksen som står foran dem. Noen rister, av deltakerne altså. Gleder seg til å løfte opp esken for å se innholdet.

12506841_10154037948591677_645550058_n

En av dem står i helt nøytral posisjon, uten antydning til å ha noe ønske om å løfte opp eska.

En stirrer ut gjennom noen brilleglass som er fulle av fettete fingeravtrykk.

En har blå leppestift og tygger heftig tyggegummi.

En har muskler som presser seg mot t-skjorta.

En smiler et perfekt kjøpe-smil.

Skjermen skrues på og informasjonsfilmen spilles av. “Denne uken har dere fått utdelt en mysterieutfordring, bare den beste endringen vil gå videre til neste runde. Dere kan bruke de hjelpemidlene dere ønsker. Dere har 24 timer.”

En nedtelling starter. 10-9-8

Deltakerne ser på hverandre. De er klar.

Publikum strekker på nakkene. Zoomer inn på diskene sånn at de kan få med seg alt. Deltakerne legger hendene sine på eskene klare for å løfte dem opp når tiden er inne.

3-2-1

Abrakadabra.

En kanin, en katt, en fisk og en spurv.

Deltakerne ser på dyrene med stor uro.

Deltakerne drar fram utstyr. Kirurgiske instrumenter i rustfrittstål. Lasere. Elektroniske verktøy: printere, pc’er, elektrosjokk, ledninger, og det som hører med. Noen drar fram et bærbart apotek. Lab’en her har mer imponerende medikamenter enn de skitne bakgårder. Programlederen spekulerer litt om ferdighetene og kunnskapen til deltakerne når det kommer til utstyret.

12527959_10154037948856677_1710650874_n

Programlederen med kjøpesmilet smiler bredere. Dette er det hen får betalt for. Hen går bort til den første disken der kaninen sitter i buret. Den rynker på nesen og sitter krøllet sammen. Programlederen smiler til de blå leppene.

12516093_10154037948666677_338033511_nDe kaller deg den unge magikeren.

  • Stemmer det. Sier de blå leppene.

Passende med en kanin. Nesten som den ble trukket opp av hatten.

Leppene gliser.

Si meg: er du nervøs for utfordringen?

  • Overhodet ikke. Man er ikke så flink som det jeg er uten god trening i utfordringer som dette. Jeg har jobbet med gnagere før. Pleide å fange rotter som barn.

Oh, det liker jeg å høre. Lykke til

Programlederen går videre. De blå leppene går raskt i arbeid. Trekker i skuffer og skap og setter masse utstyr på disken.

12540032_10154037948701677_1378577310_n

Programlederen går videre med sine slanke bein bort til deltakeren med de fettete brillene.

Du fikk katten!

  • Ja.

Svaret kommer dystert og kort fra deltakeren som stirrer på det vesledyret med silkemyk pels og skrekkslagne øyne.

Noen vil si at det er den letteste utfordringen.

  • Kanskje det. Men det gir meg bare mer mulighet til å være kreativ!

Ja! Man må gjøre det beste ut av situasjonen. Har du troen på deg selv?

  • Jeg tror at jeg uansett klarer meg bedre enn andre.

Men det er bare en person som går videre.

Brillene ser raskt på programlederen. Biter tennene hardt sammen og begynner å lete etter utstyr.

  • Dette går bra, pus.

Dette går bra, pus, sier programlederen og går videre.

12527641_10154037948831677_307107809_n

Programlederen vandrer bort til muskelbunten.

Hvordan går det her?

  • Kan ikke klage.

Så du føler deg ikke noe nervøs? Fisk er litt av en utfordring.

  • Jeg skal bare ta det helt ut. Jeg tenker å gi den lunger og sende den inn i et anti-tyngdekraft akvarium.

Det er ikke det mest originale jeg har hørt. Flere forsøker seg på dette og mislykkes.

  • Vel, de er ikke like flinke som meg.

Det er bra du har selvtillit.

Programlederen går videre uten å se ut som hen er imponert.

12516140_10154037948786677_270103599_n

“La meg gjette, du skulle ønske du kunne fly din vei.”

  • “På ingen måte.” Sier deltakeren med det litt nervøse smilet sitt. Den tar et kraftig tak rundt spurven, og griper tak i en saks. Spurven piper nervøst og faller litt sammen da vingene i et skarpt øyeblikk blir hugget av.

Deltakeren reagerer raskt og setter en sprøyte i det lille vesenet. Så legges den inn i en liten maskin.

Hva gjør du nå?

  • Maskinen her er som en rugemaskin og nå har fuglen fått et sprøyt med smertestillende og andre midler for å holde den i livet og utav sjokk.

Ville det ikke vært lurt å gi den det før du kuttet av vingene?

  • Nei, det gjør at blodet ikke koagulerer riktig.

Har du en plan videre?

  • Jeg skal bruke 3D printeren til å lage nye vinger.

Noe mer?

  • Det blir en overraskelse.

12511930_10154037948731677_1899794877_n

Programlederen ser mot oss med et skeptisk ansiktsuttrykk. Det er mye lettere å imponere publikum enn de lange beinene og korte øyebrynene.

 

Tiden går. 12 timer gjenstår.

En av deltakerne står med blod til albuene og fingrene i et organ.

En står ved tastaturet og hamrer i vei.

En kanin hopper rundt i buret sitt. Mens noen blå lepper begynner å endre farge.

En annen står med reagensrør i en sky av damp og røyk.

Programlederen går litt til og fra. Sier kritiske kommentarer. Har ikke noe håp for noen av deltakerne. Tiden går litt videre. Nå er programlederen mer fornøyd. Vi får spørsmål hva vi mener. Det er splid blant oss.

Noen av oss sovner til tross for spenningen og medikamenter. Det er ventetiden som gjør oss søvnige. Dyrene sluttet å lage lyder for flere timer siden, og vi sluttet å bry oss før det. Lidelse er bare interessant en stund, så husker man at genseren klør litt og at man må spise middag denne uka.

Blod, svette, tårer, og andre klisjeer blir spydd opp av programlederen. Vi nærmer oss slutten. Resultatet skal presenteres. Dommeren avslutter setningene for hvert ord.

La. oss. starte. med. den. unge. magikeren.

De blå leppene har fått et nytt lag leppestift. Boksen med kaninen blir båret opp til disken.

Vi. forventer. oss. litt av en. tryllekunst.

Den unge magikeren gnir svette utover i håret og ser på dem. Dommerene løfter opp boksen for å se på resultatet.

Du har bleket. kaninen. og gitt den røde øyne…

“Ja, albinokaniner er min favoritt.” sier den unge magikeren.

Dommerne ser vantro på vesenet.

Hva annet har du gjort?

“Først kloret jeg kaninen. Så tok jeg og tatoverte øynene dens i rødfarge.”

Jaha… hva mer?

“Vel, jeg… eh… hadde litt tidsproblemer.”

Tidsproblemer? Du hadde. 24 timer. Dette er en skam. Vi er virkelig. skuffet over deg.

“Jeg beklager det.”

Det er deg det går utover.

Programlederen spør raskt hva den unge magikeren tror. Leppene er nesten vrengt da de gir fra seg sitt svar: “Jeg tror ikke jeg går videre.”

 

Neste. Fettete briller som ser mer fettete ut nå.

Hvordan går det, pus?

Den neste dommeren spør med sensuell stemme. De fettete brillene reagerer ikke på det.

  • Her er det jeg har gjort.

Boksen blir løftet opp og katten kommer til syne. Den maler og ser på dommerne med lyse grønne øyne.

  • Jeg har blandet DNA-et og modifisert den så den har elementer fra hund og ape. Jeg ville at den skulle beholde utseende sitt så jeg jobbet hardt for å få det til.

Hund og ape… Hvorfor det?

  • Fordi katter er for egoistiske så jeg ville gi den hundens empati, og aper er mer funksjonelle så nå vil det kanskje være mer mulig å trene den opp.

Interessant. La oss teste DNA-et og verdiene. Før vi gjør et raskt forsøk på noen lette kommandoer.

Katten blir raskt skannet og tatt blodprøve av. Dommerne ser på hverandre, men deler ikke resultatet med oss.

Gi. lapp. sier en av dommerne og holder ut en hånd.

Katten løfter en pote og lar den raskt gli over dommerens mens den maler høylytt.

Interessant. Dere kan gå.

Deltakeren med brillene går mot disken sin. Katten hopper ned fra disken og vandrer rolig etter. Den reiser seg opp på to ben og hopper opp på disken. Publikum klapper fornøyd.

Programlederen spør hvordan det gikk. “Jeg tror jeg er trygg.”

 

Dommerne ser nysgjerrig på den neste boksen. Det kommer flagring fra den.

Stemmer det at du klippet av vingene av fuglen?

  • Det stemmer.

La oss se.

De løfter boksen og ut flyr fuglen. Den har fått stål vinger. Den tar seg en runde i rommet. Brått sender den ut noen skudd som eksploderer i raketter. Så lander den foran dommerne. Dommerne gir fra seg applaus.

Veldig imponerende!

  • Takk.

Si oss hva du har gjort?

  • Jeg ville gi spurven mer funksjon. Nå har den mulighet til å skyte raketter og være en estetisk del av verden.

Eller et våpen. Sier dommerne.

  • Kanskje det…

Interessant, dere kan gå.

Programlederen spør etter følelser. “Jeg vet virkelig ikke. Jeg fikk ikke så mye respons som jeg ønsket.”

Programlederen svarer med et: “lykke til.”

 

Den siste, fisken, blir presentert for dommerne. Akvariet er fullt av luft. Fisken flyter rundt der. Dommerne stirrer på den.

Den ser død ut.

  • Den lever altså.

Tvilsomt. Sier dommerne og prikker på glasset.

Da tar fisken en salto i luften, men blir raskt stillestående igjen.

Kort sagt så er vi skuffet. Vi forventet mer enn noen lunger.

Deltakeren går tilbake og nekter å si noe til programlederen.

 

Dommerne går sammen. Vi hører mumling.

Den letteste utfordringen.

Veldig skuffet.

Jeg. hadde. forventet. mer.

Vanskelig avgjørelse.

Er vi enige?

Så kommer et trestemt ja og de står foran oss igjen.

 

Vinneren denne gangen stod mellom to av deltakerne. Det var enten katten og spurven. Katten var et imponerende og humoristisk tilskudd, det er interessant å tenke på hvordan den kan utvikles videre, men det var den letteste oppgaven og utførelsen var bra selv om ideen ikke var så original. Den neste var spurven. Veldig fascinerende, og vi ser masse måter ideen kan brukes videre. Vinneren er spurven!

Det blir full applaus. Noen av deltakerne som har tapt begynner å gråte. Spurven og deltakeren kommer opp på scenen og får servert et glass champagne.

Dessverre betyr dette at ingen av dere andre går videre. Takk for deltakelsen.

En mann kommer inn. Han har en pistol og med kjappe skudd skyter han de tapende deltakerne.

Før eksperimentene inn i lab’en. La oss gå videre for å feire.

Gulvet er fullt av bloddammer, og utover kvelden brukes det lang tid på å fjerne flekkene. Programlederen ser på oss med kjøpesmilet:

Sånn, nå var det over for denne uken, men bli med for å se på neste uke for nye deltakere og nye utfordringer. Ha en videre fin kveld.

Vi forlater salen. Lettet over at vi ikke måtte delta denne uken, og gruer oss til neste.

Dette var bare et førsteutkast på novellen, så jeg kommer kanskje til å redigere den på et senere tidspunkt. Jeg tenkte bare at det var gøy å dele! Kanskje ikke like gøy å lese, men sånn er det. Jeg håper at dere liker den og de litt eh… spesielle illustrasjonene mine. Her kan du også lese litt om baktanken og inspirasjonen bak novellen.

Jeg har skrevet: teaterstykke

Jeg skrev et teaterstykke i går, og det var virkelig herlig å fullføre noe igjen. Det er et absurd stykke som jeg fikk ideen til mens jeg ikke fikk sove natt til julaften. Jeg tok meg en dusj og tenkte over stykket. Planla flere av replikkene og overganger, så innså jeg at jeg sikkert kom til å glemme alt. Jeg bestemte meg for å skrive det etter julaften om jeg fremdeles husket noe av ideen min. Så natt til 25. desember begynte jeg å skrive, og så ble det fullført i går.

Stykket ble på litt over 6500 ord, nesten 40 sider, noe som vil bli rundt en 40 minutter lang forestilling. Sjangeren var absurdisme, og en stund følte jeg at stykket ga mening, og så sporet det av igjen, så nå føler jeg litt at jeg traff sjangeren.

Jeg har ikke skrevet dramatikk på nesten fem år, eller jeg har skrevet bruddstykker av skuespill, og nå husket jeg at jeg faktisk skrev en barneforestilling som ble oppsatt av dramagruppen min da jeg var vikarlærer på kulturskolen et år, men det føltes ikke ut som et “teaterstykke”og det var tre år siden. Jeg har en mye mer pretensiøs følelse inni meg nå, for nå har jeg skrevet kunst og ikke bare underholdning!

Er det er bra stykke? Godt spørsmål. Jeg har selv et veldig ambivalent forhold til absurdisme som sjanger. Jeg liker mål og mening, så noen ganger blir jeg sint etter å ha sett en absurd oppsetning, men jeg så i Desember en fantastisk iscenesettelse av et stykke som ga meg tilbake troen på sjangeren. Men det svarer ikke på spørsmålet om mitt stykke er bra. Jeg kan si ja her og risikere å skyte meg selv i foten, men ja, deler av det er bra, men det kommer mest an på framførelsen så jeg skal legge ansvaret videre på en potensiell og fiktiv regissør.

Her burde jeg selvfølgelig ha svart: “Ja, selvfølgelig er stykket mitt bra.” Men jeg har en frykt for å skryte av meg selv. Jeg liker stykket mitt så det burde jeg kunne si, men det er vanskelig. Jeg skal øve meg på å si at jeg er fornøyd med egne prestasjoner. Jeg må være ærlig å si at jeg har et ganske knurrende behov etter validering, og da er det jaggu bra at jeg har en blogg.

Nå er sikkert du nysgjerrig på stykket mitt, som forøvrig ikke har en tittel ennå, så her får du en liten smakebit:

A:
Jeg kan ikke si noe. Jeg har ikke lov. Jeg har disse klærne, og bøtta med sand. Nå ligger jeg under benken. Vi er i forskjellige rom.

C:
Hvorfor er vi i forskjellige rom?

A:
Fordi vi betyr forskjellige ting.

C:
Betyr rommene forskjellige ting?

A:
Ja, og vi betyr forskjellige ting.

B:
Hva skal det bety?

A:
Vi er ikke det samme.

Var ikke det eksistensielt og flott? Du legger kanskje merke til bokstav-karakterene. Det er fordi jeg er kul og eksperimentell, det er ikke fordi jeg suger til å navngi karakterene mine.

Jeg gleder meg til teater-venninnen min skal lese dette her. Jeg skammer meg litt allerede, samtidig som jeg faktisk gleder meg. Jeg er usikker på om dette er sadisme eller masochistisk. Hva er jeg så redd for liksom? Hater hun det så er det greit. Det er ikke som om det er perfekt. Jeg blir litt lei meg om hun hater det, men som psykologen min ville sagt: “Det at hun hater stykket ditt betyr ikke at hun hater deg som person.”

Jeg lekte litt med tanken på å lage en forestilling, men da må jeg arbeide så det ble plutselig litt for krevende. Selv om det hadde vært utrolig gøy. Jeg savner dramalivet som jeg levde på videregående.

Ellers så lekte jeg litt med tanken på å starte en sånn bloggkronikk der jeg skriver en sånn flott overskrift: “Jeg har skrevet:” og så skryter jeg litt om mine prestasjoner på en litt sarkastisk og ikke helt gjennomtenkt måte, akkurat som i dette innlegget. Høres det helt idiotisk ut? Jeg vet ikke selv… for at det skal kunne gjennomføres så må jeg jo fullføre ting, så det er kanskje en halvveis god ide likevel.

Du ønskes et godt nyttår

2015 var en snegle. Den bodde inne i kroppen til en ung kvinne. Den snirklet seg rundt. Gjennom organene, nedover halsen, over brystene, gjennom tarmen. Ut navlen. Over hårete lår og armer. Gjennom føflekker og cellulitter. Den la seg over brillene hennes, og lot følehornene bli kjent med øyebrynene til kvinnene. Den snek seg rundt ørene hennes og hvisket nidord, som ble holdt ute av ørevoksen. Den presset seg gjennom og fløt gjennom tankene hennes. Gråt og hylte fordi sneglehuset hadde blitt igjen på utsiden. Den kjempet for å komme seg løs av sinnet. Kravlet ut gjennom nesen og fant seg sitt hus. Den inviterte så kvinnen opp på sin rygg og ut på en reise gjennom tolv måneder.

Så kom året til en ende. Kvinnen og sneglen så på hverandre. 

“Kanskje møtes vi igjen.”

“La oss ikke satse på det.”

Kvinnen ble stående igjen mens hun ventet på en ny følgesvenn som skulle ta henne med på tolv nye måneder,  sneglen krøp ned i en liten boks og visste at den hadde gjort det den skulle. Både i sorg og i glede.

12483705_10154024108186677_2124104663_n

Du har kanskje blitt oversvømt av godt nyttår-ønsker, både på facebook og diverse andre steder. Jeg skal også ønske deg godt nyttår. Litt fordi jeg ikke skrev et god jul-innlegg. Litt fordi jeg fikk en halvveis god oppdragelse.

Jeg må si at jeg er utrolig lettet for å ha skrittet over til en ny kalender. Et nytt år, nye muligheter og alt det der. Jeg følte at de siste ukene av Desember var et kaos. Ikke bare i mitt liv, men i andre liv. Jeg følte at alt jeg hørte om var kaotiske historier, og det var det nesten også. Heldigvis er jeg en positiv person og tenkte: “Dette kan brukes i skriving.”

Jeg satt en Desember-kveld og hørte på noen historier som foreldrene mine fortalte meg, og jeg har ofte tenkt når de forteller ting: “Hahaha, dette skal jeg bruke i en historie en gang i tiden”. Jeg lurer på om de kommer til å finne det ut…

Jeg håper virkelig at du har hatt en fin jul, og at du ser fram til et nytt år. For min del var 2015 veldig tung, men jeg føler denne vanlige lettelsen som kommer når man trer inn i Januar. NÅ SKAL ALT ENDRE SEG- følelsen. Selv om jeg ikke har noen ekstreme mål. Målet mitt er hovedsakelig å sette meg mål.

Jeg tror jeg skal skrive noen innlegg om mål og sånt senere, rett og slett fordi det blir for mye å gjøre akkurat nå. (OG jeg har ikke bestemt meg for alle målene mine enda)

En liten oppsummering av 2015: jeg skrev! Jeg fullførte noe! Jeg lærte masse! OG selv om det var et tøft år fysisk og psykisk så opplevde jeg viktige ting av verdi. Jeg gleder meg til å ta med disse erfaringene inn i dette året.

Dette var kanskje et litt tregt innlegg, jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville si. Jeg ville vel egentlig bare skrive et start-innlegg for 2016.

Jeg håper du likte sneglehistorien min på toppen, og den lille illustrasjonen min.

Psykologi og skriving

Jeg har de siste syv ukene gått på et kurs i depresjonsmestring, aka KiD-kurs. Det er et veldig interessant kurs, og selv om jeg ikke var sikker på om det var noe for meg så føler jeg at det hjelper. Jeg har egentlig ganske bra tro på kognitiv-terapi, men at jeg følte det var litt som placebo. At det hjelper for mange andre, men at jeg ikke tror det ville hjelpe for meg.

Jeg er deprimert fremdeles, men at det går bedre, og jeg hadde ikke så veldig høyt utslag på testen, selv om jeg gråt en god del i går og klagde hardt over problemene mine til venninnene mine. Det er litt for mye som foregår nå for tiden så det er litt vanskelig for meg å ha kontrollen, og jeg sliter med å miste kontroll.

Uansett, det var en liten innledning til det dette innlegget i dag skal handle om.

I dag tenkte jeg at jeg skulle sammenligne litt om kurset og skrivingen. Jeg har gått inn i en slags skrivemodus, så jeg tenker store deler av tiden: “Hvordan kan jeg bruke dette i skrivingen min?” Det gjelder i de fleste situasjoner. Om jeg går en trapp, leser en bok, ser TV, spiser epler: ofte altså.

En del av kurset handler om at man skal ta tak og oppdage hvilke negative automatiske tanker man har. Ikke bare hvilke følelser. Jeg har ofte slitt i samtaler med psykologene mine for det har vært den klassiske psykologtimen. “Hva føler du?” “Jeg er veldig trist, alt er håpløst.” “Hvorfor?” “Fordi jeg suger!” Så går man over til å snakke om situasjoner, og så spør psykologen: “Men hva tenkte du?” “Hva? Hører du ikke hva jeg sier? Jeg tenker ikke, jeg er bare full av mange følelser!” Dette har hendt meg MANGE ganger, og så sier psykologen min at man ikke føler noe før man har hatt en tanke. Dette har jeg kranglet vi mye om, men jeg har nå etter kurset innsett at hun hadde rett.

Nå kommer vi inn på skrivingen og der er det noe jeg synes er veldig er interessant. Du har kanskje hørt om ‘show don’t tell‘. Om du ikke har det så skal jeg gi et lite eksempel her:

Fortelle: Moren hadde bakt. Det luktet jul på kjøkkenet.

Vise: Duften av kanel, brent sukker og nellik stryker gjennom nesen hans. Varmen fra peisen luner det ellers så trekkfulle kjøkkenet. – Vil du smake?, spør mor og rekker fram fatet

Akkurat dette eksempelet fant jeg her: http://skrivelyst.com/show-dont-tell-eksempler/

Vi jobber jo litt annerledes med det i kurset. Der sier vi ting som: “Jeg føler at ingen liker meg” og sånt, så må vi utdype med: “Jeg gikk på byen og traff en venninne, men hun hadde ikke tid til å snakke med meg, hun har heller ikke svart meg på noen meldinger de siste ukene, dette gjør meg veldig trist og skuffet, jeg føler meg avvist.” Så må man spe på med tanker: “Har jeg gjort noe galt? Liker hun ikke meg? Jeg har ingen venner, jeg er en dårlig person. Ingen liker meg, jeg er ikke morsom.” Og raskt baller det på seg. Det neste punktet i modellen er at man skal finne en alternativ tolkning som skyver bort/minsker de negative tankene, men det skal jeg ikke gå inn på nå.

Det jeg syntes var veldig interessant er at man i skrivingen helst ikke skal for mye av skrive: “Hun var sint” “Han var deprimert” og lignende, for det blir litt latskap og fortellende. Helst skal man vise dette med setninger. “Hendene hennes skalv og hun kjente en varme spre seg gjennom hele henne. Hun bet tennene så hardt sammen at Kaktus og Baktius måtte virkelig føle at hjemmene deres fikk sprekker, hun var sikker på at hun kom til å eksplodere.” OG “Han satt sammen med tankene om hvor håpløs tiden foran han var. Han hadde en hard klump i halsen, det virket som håpløsheten og tristheten trykket ham mot sitt bryst. Han måtte blunke ofte for å prøve å unngå at tårer skulle renne.”

Jeg har merket en stor forskjell på virkeligheten og skrivingen. Når man skriver og dikter så er det mye enklere å skrive de negative tankene til karakteren og hva den tolker enn å skrive hvordan følelsene kjennes ut, noe som er veldig motsatt av hvordan det er i virkeligheten. I det minste for meg. Jeg er ikke flink til å samle mine egne tanker, og jeg er heller ikke spesielt flink til beskrivelser, så jeg ber om unnskyldning for eksemplene over. Jeg prøvde i det minste, og jeg kan si at jeg får noen negative tanker om det. “Nå kommer alle til å synes at jeg er en dårlig skriver, og blablabla.” Men vet du hva? Jeg øver, jeg blir bedre og en dag skal jeg skrive en beskrivelse som får folk til å gråte!

Dette var ikke et så veldig viktig innlegg, det er bare noe jeg har tenkt på i det siste.

Tørr

Hånden min er som et gammelt hus

Et privat hjem for de skjulte hemmeligheter

Mye vold har hendt i denne hånden

Men også litt kjærlighet

Et fast håndtrykk

Fingrene dine mildt mot mine

Nå er hånden forlatt

Innvendig er den fuktig og flekkete, minner om råte

Utsiden er tørr og dekorert av sprekker

Langt ned i fundamentet, i selve sjelen, lekende rundt granittskjelettet

Et århundre av fuktighetskrem vil ikke redde denne hånden

En sag er løsningen

Og et lag med ny farge

Dette lille diktet ble skrevet av meg på rundt tre minutter nå når jeg skulle skrive en liten metafor for starten av dette innlegget.

Sånn så forresten hånden min ut i går:

12351143_10153977746686677_378155462_n

ja, jeg fikk drugs. I det scifi/dystopiske samfunnet jeg lever i så får alle kommende forfattere det, så blir de satt inn i tankebokser og så skal de fantasere fram en historie. Bare at det ikke blir en bok. Det blir en slags film, med bildene jeg dikter og kreative musikere setter seg ned og komponerer bakgrunnsmusikk til dette. Noen ganger er det en bra ting. Man slipper å beskrive ting. Andre steder så kan man tenke seg til lange fine setninger, og de blir lagt til. Innlest av en skuespiller. (NB: budsjettet her er TRANGT, så man bør være en vel ansett forfatter for å få en Dominic Franter til å lese inn. Han er som Morgan Freeman bare Morgan Freeman er ikke i dette samfunnet fordi det enten eksisterer i en parallell verden eller en mystisk framtid) Nå lurer kanskje du på hvorfor man ikke kaller dette samfunnet for et utopisk samfunn. Alt dette høres veldig bra ut, sant? (Bortsett fra det med Morgan Freeman) Men nei, vi får ikke lønn for arbeidet, og vi er statlig eid. Snart kommer vi til å bli erstattet av roboter, men etter den andre robotkrigen så har de vært i mangel, men som vi alle vet, vi kan ikke stoppe roboter og framdrift)

Dette tullet kom også nå på sparket. Sprøytebildet er virkelig av meg, og lagt ut her fordi jeg er oppmerksomhetssyk, men kommer til å svare på kommentarer med kryptiske meldinger sånn: “Åh, jeg kan ikke snakke om det her, send meg en privatmelding så kan vi ta det der” og sånt. Kort sagt, det går altså bra med meg. Jeg tok en undersøkelse, jeg er kronisk syk så det må til tider gjøres. Jeg kommer ikke til å dø… ennå.

Det har forresten vært flom i byen min. Jeg druknet ikke, og ingenting jeg eier ble skadet. Så over til andre nyheter.

Over til saken

I går kommenterte en av venninnene mine at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe på bloggen min. Hun sa det med en passende bedrøvet stemme som fikk meg til å tro at hun savner at jeg skriver innlegg her. Det at vi ikke har sett hverandre på to måneder kommenterte hun ikke… men… jeg får bare tolke det på verste måte.

Jeg har vært tørr. Ikke bare på hendene, men på andre steder også. (Omg, Gi dere Gresskar, Lisa og Ingebror, det er ingenting å fnise av, vitsene mine er ikke så tørre)

Jeg har på en måte lidd litt av litt skrivetørke. Som kanskje virker litt merkelig, når man leser det tullet over. Kanskje løsningen var blogging? Grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund er fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive om. Dette er hovedsakelig en skriveblogg. Hadde det vært en hverdagsblogg så kunne jeg skrevet om legetimen min og alt som har hendt med familien min i det siste, og hvem som får kulest julegave av meg, men akk, nei.

Jeg skriver om skriving.

Jeg har ikke klart å lese noe spesielt heller den siste tiden, men jeg trenger kanskje litt pause. Jeg har sett litt reality TV da, som restaurant-greie, supersize vs superskinny, og Masterchef, så det er jo noe det også.

Jeg har siden sist jeg blogget, havnet to dager bak på skriveadventskalenderen min. Jeg har skrev to noveller med grei comebacks fra skrivevennene mine (Nå vet jo ikke jeg om de lyver til meg) Jeg har tenkt å poste en av dem her, etter en liten redigering, men den andre er litt utenfor komfortsonen min, så jeg tror den skal ligge i banken en stund.

Jeg liker begge novellene jeg har skrevet da. Den ene ble inspirert fra en annen novellestittel. Som var på svensk og jeg trodde det svenske ordet var min tittel på norsk… jeg husker ikke hva det svenske ordet var nå, men min novelle heter altså “Pappvinger.” Dette er den jeg tenker på å legge ut.

Den andre heter “Snabelmaske.” Den er inspirert av byen min, og andre ting som har opptatt meg i det siste: som gladiatorkamper, katter vs rotter, dystopia, skamløse forsøk på å imponere Gresskar og Lisa som er nevnt tidligere i innlegget, bordeller, at jeg hadde et uhell og havnet inn på en gaypornoside på tumblr, og at søsteren min sendte meg denne listen av sexleketøy og spurte om det var noe jeg ønsket meg til jul: http://www.nrj.no/story.aspx?id=639183 (Hun er forresten seksten år og megaskjønn… men vi, jeg og de to søstrene mine, har blitt ganske grove mot hverandre… jeg er glad vi ikke har blitt sendt til spesialister)

Jeg har forresten også kommet ut av skapet til familien som aseksuell, noe som jeg ikke er helt fornøyd med kategoriseringen… for jeg er i gråsonen, men stefaren min sa at han skjønte seg bedre på meg nå, trodde at flere han kjente var det bare at de ikke visste det fantes noe ord for det, og beklaget faktisk for at han har presset på at jeg burde få meg kjæreste og sånt, her har han faktisk sagt kjæreste for han tror jeg er hella gay. Det var fint å få høre at han aksepterte det da. Er ikke alltid at familien har akseptert helt ting i livet mitt, så det var ekstra hyggelig. Mor var mer skeptisk. Hun tror på Disney og Mr. Right. Jeg tror ikke engang på Mr. Right Now.

Okei, nå har jeg delt mye mer enn jeg hadde planer om. Både personlig og om den andre novellen, så jeg kan kanskje legge den også ut, med en liten advarsel på toppen kanskje. Jeg vet ikke. Jeg venter litt.

Ellers så har jeg planer om å nå jobbe litt med noveller, dikt, og til neste år vurderer jeg om jeg skal prøve meg på noen artikler. Noe jeg er sykt skeptisk til. Jeg savner også å jobbe med teater, så kanskje jeg prøver meg litt som dramatiker igjen.

Ellers så har jeg noen som leser NaNo-prosjektet. Jeg gleder meg til å lese gjennom det selv i Januar. Og i Februar håper jeg at litt andre av min vennekrets kommer til å lese det. Jeg husker ikke engang hva det handler om. Joda, jeg gjør det. Til min egen skrekk og gru.

Langt innlegg. Tror jeg fikk sagt det jeg ville si. Har du lyst til å lese en av novellene mine?