50 000 ord

Jeg har skrevet 50 000 ord i November. Faktisk så har jeg skrevet mer enn det også, men noen av ordene er på et annet prosjekt så de blir ikke regnet med.

Historien er IKKE FERDIG. Noe som betyr at jeg ikke får fri nå, jeg må fortsette å skrive. Neste mål blir at jeg skal ha historien ferdig i løpet av November.

Men nå vil jeg sove.

Jeg kom bare inn for å skryte av mine prestasjoner.

Fem tusen igjen

Jeg mangler fem tusen ord nå. Historien blir nok ikke ferdig på de neste fem tusen ordene, men jeg skal prøve og så kan jeg legge inn scener senere. Nå vil jeg bare nå 50 000 ord sånn at jeg kan skrive på noe annet. Ta en liten pause et par dager og så skrive inn scenene som mangler.

I dag skal jeg prøve å skrive slutten for så å finne ut hva jeg burde ha med i kapitlene i forveien. Jeg gleder meg til å bli ferdig. Jeg hater ikke alt i historien lenger, men vet at den trenger mye jobbing fremdeles.

Jeg håper at jeg skal klare å skrive 5000 ord i løpet av de neste dagene. Jeg vil bli ferdig før søndag. Ønsk meg lykke til.

Hvordan går det med din skriving?

Noen har spurt meg om jeg ville legge ut et utdrag, men jeg vil ikke kjede noen med mindre folk vil lese det. (Jeg burde gi opp bloggingen med en gang)

40 000

Nå mangler jeg bare 10 000 ord for å nå målet mitt på 50 000 ord i november. Selv om hovedmålet mitt er at jeg skal klare å fullføre historien i november så har jeg innsett at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å klare det på de neste 10 000 ordene, men det gjør ikke noe. Nå er planen egentlig å bare skrive de scenene jeg vet jeg må ha med, så skal jeg gå tilbake og fikse overganger og flyt etterpå.

Jeg er utrolig glad, selv om det ikke var før i går at jeg følte jeg begynte å skrive noe bra. Eller på mandag var jeg også fornøyd med en setning etter å ha skrevet 62 sider. Jaja, dette kommer til å bli bra!

Hvordan går det med deg og skrivingen? 

Kopper: en felles skrivechallenge

I dag inviterte jeg folkene i NaNo-chatten til å skrive et mord med kopper. Dette fordi jeg foreslo kopper som en god måte å drepe et spøkelse (jeg tenkte egentlig på kobber, men typos <3 )

Så truet jeg dem til å skrive og erklærte at jeg kom til å publisere dem her, på min blogg. Det var tross alt jeg som hadde skyld i elendigheten.

Kopper… kunne vært kopper som sykdommen… men det ble kopp-kopper. Noe som også er en hyggelig måte å drepe noen på…

Her kan dere lese det som ble til av min lille utfordring:

Et mord med en kopp (…?)

Kine

@sukkerslott på Twitter

Det raslet i stemmen hennes. Det var en merkelig blanding av en kvinnestemme med makt – men det hørtes også ut som at hun enten hadde røyket alt for mange sigaretter i sitt liv, eller at hun hadde operert inn en greie på stemmebåndet sitt så hun skulle høres ca 20% ut som en robot når hun snakket. Jeg aner ikke hva hun forsøkte å formidle ved denne merkverdige stemmen, men jeg forsto at hun var sint. Rasende for at vi hadde kommet inn på hennes territorie, klare for å gjøre opprør.

Deretter kom et hyl ulikt noe annet. En hyiene eller robot – eller rettere sagt; en god blanding av dette sammen med den sinte damestemmen hennes. Hun bykset deretter mot Signe. Signe som fortsatt sto og nappet ledninger ut av de store serverene mens de beige pokémonmennene fortsatt lå på bakken etter å ha fått noen heftige støt fra strømpistolen Signe nå hadde mellom tennene, for å kunne nappe ut ledninger fortest mulig.

Jeg så denne sinte damen bykse mot Signe i en forrykende fart. Lange steg, som at hun fløt bortover gulvene. Hun hadde en kopp i hånda. En superstor kopp, typisk tekopp. Som hun sikkert sitter og slurper i seg gammel, sur kamomillete med ti suketter for mye. Hun så ut som en sånn dame med det firfisleaktige, blonde håret med unaturlige striper i et spekter fra platinablondt til en rusten orangefarge. Hun kastet hånden bakover, løftet den opp i en slags vindmølleaktig bevegelse før hun knuste koppen mot Signes hode. Signe hadde ikke rukket å reagere, og idét koppen traff hodet hennes bet hun tennene sammen i reaksjon. For beskyttelse. Det hun ikke klarte å tenke på samtidig som hun ble slått av en stor tekopp av en dame hun ikke ante hvem var, var at hun hadde en pistollignende ting i munnen som skøt ut strøm til nærmeste levende objekt. Hun bet altså i en høyteknologisk strømpistol, samtidig som hun fikk et kutt innover i hodeskallen av den store tekoppen med tykke vegger som skulle isolere mot teen. Nå er det ingen isolasjon igjen i koppen, og ingen funksjon igjen i kroppen. Signe lå nå livløs på gulvet, som en planlagt kunstformasjon bestående av to overvektige datanerder, og Signe, den solbrune jenta med de livlige øynene. Livet forsvant sakte ut av henne, i takt med blodet som samlet seg opp på gulvet. Snart hadde hun mer blod utenfor kroppen enn inni. Det var en rar tanke, hvordan strøm, glass og menneskelige handlinger kunne endre en så stor del av hverdagen på bare noen sekunder.

Jeg måpte, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg sto i et rom med tre mer eller mindre (for det meste mindre) levende personer, og en sint og skummel dame som nettopp hadde drept en av mine beste venner. Hva gjorde man i disse situasjonene? Jeg tror hjernen min ble fylt med sirup og bomull, en herlig blanding som førte til at alt jeg foretok meg var å titte opp på Carl som hang over vinduet og tittet ned på oss. Øynene hans var fulle av tårer.

Jeg bet i meg sinnet, sorgen, frykten. Jeg måtte foreta meg noe før dette onde kvinnemennesket fant enda en ny kopp hun kunne bruke. Heldigvis har jeg ingen strømpistol i munnen. Men! Strømpistolen. Jeg kom brått til meg selv igjen, og kastet meg etter strømpistolen. Kanskje den kunne slå ut den tynne, skranglete robotheksa lenge nok til at jeg kunne komme på neste steg i denne slagplanen som virkelig ikke fungerte.

Valiance myrde et spøkelse med ein kobberkopp.

Valiance was growing bored. She had tried to Create things to kill the stupid ghost for hours. The sun had set and the cold was starting to creep in on her. She had already Created a small campfire to fend of the worst of the cold. She was tempted to give it up. To go and kill other Shapers while she thought the problem over. But that wasn’t an heroic thing to do. She tried once more. Created a cobber cup. She threw it towards the ghost, not expecting it to do anything. The ghost was knocked sideways by the blow. Valiance perched up. She had found it! She picked the cup up and went to work, beating down on it. She beat it with all her pent-up anger, letting her frustration wash out with every beat. She loved it. Suddenly the ghost stopped moving and faded away. Valiance let the cup disappear and sat down in the sand, with a content smile on her face.

-nawtrio/ nawthor

(https://ponaw.deviantart.com/)

 

Dracudian (homelyprison.com – selv om det ikke er mye skrivestuff der atm)

Katie pounced on the stumbling cultist. She knocked him over and landed on top of him. He looked confused, and gasped for air after being tackled into the hard stone floor. Katie grabbed the tin cup he’d dropped a few moments earlier, and swiftly swung it square into the man’s jaw. Nick could hear a crunch and a sickening wet squelch, the sound of metal colliding violently with bone and flesh. The cultist spat in Katie’s face, a mixture of blood and saliva that stuck to her hair and dribbled down her cheeks. Nick could see a tooth or two in there as well.

The cultist grunted, then raised his arms to break Katie’s next swing, but she was fierce and struck hard. She bashed his hands, breaking several fingers, then as he moved them away, she went for the face again. This time she didn’t swing the cup, but she brought it straight down on him, forcefully bashing the metal into his face. She did it once, then again, and then kept repeating the motion over and over for what seemed to be several minutes. She panted and cried out in anger and exhaustion, but kept mashing the cup into his face. Blood spurted, bone shattered and soon there was nothing left but a soggy red pulp where the cultist’s face used to be.

 

Villemy (Monica Iselin Evang, annemonicasblogspot.no)

Mord med kopp

Blodårene i øynene hennes var sterkt røde og pupillene var store som basketballer. Koppen… Den forferdelige koppen… Hun vred hodet sitt til siden, men det ble brutalt vridd tilbake. Tilbake mot koppen. Hun knep øynene sammen og bet tennene til det smakte blod rundt i hele munnen, men koppen var ustoppelig. Hun kunne kjenne den kalde, harde porselenen presse seg mot munnen hennes, og harde hender med plasthansker stakk fingrene inn for å skille leppene hennes. Hun holdt i mot det hun kunne, men til slutt ble munnen hennes åpnet, og koppen ble presset inn. Tennene stoppet den, men et skruhjern på hver side jekket opp kjeven hennes. Hun forsøkte å skrike, men koppen ble presset hardere og hardere innover i munnen, helt klart for stor til å passe, men skruhjernene brakk kjeven opp til koppen var godt inne i munnen. Robotarmen presset koppen lengre inn og hun kunne kjenne hvordan den traff svelget, og hvordan den helt klart var alt for stor til å passere. Bakhodet hennes ble presset hardt, hardt ned mot puten, og koppen trengte seg igjennom svelget og håpnet det opp og så var munnen full av blod. Hennes eget blod. Hun hostet, skrek, men det var umulig. koppen ble trykket lengre ned igjennom halsen, og ned i spiserøret. Det var ikke mulig å puste. Om det var blodet, eller kvelningen, eller presset, tenkte hun ikke over. Og så ble alt svart.

 

eekageek

To their chagrin, the bandit had lied. Of course, he had been a bandit, so it shouldn’t really have come as a surprise, but it was annoying all the same.

The camp was chock full of bandits. At least twelve more, in addition to the previous thirteen. They all looked up as the group came walking over the hillside, in the snowshoes they had stolen from the other group of bandits. The living bandits stopped and stared at them.

“Hello!” said Theren, waving. He walked briskly across the hard snow and entered the camp. “I’m Theren. How are you all?”

The bandits in front of him stared at him with open mouths, blinking slowly as his words sank in. One of them was holding a tin cup with steaming coffee, and on the fire was a fresh pot.

“Oh, you have coffee? Brilliant. It’s quite cold here, you know, warm drinks are a must,” he said and misty stepped over to the bandit with the cup. “Mind if I have some?”

He grinned, grabbed the coffee cup, and focusing his pact magic he sharpened its edges and slammed it into the bandit’s face. The cup smashed his nose so that blood spurted everywhere, and sliced into one eye, lodging in the skull. The bandit screamed, angry red burns spreading over his skin. He fell to the ground, body shaking in a few spasms, then going still.

Theren ducked as a second bandit roared and swung at him. He hit one of his other mates in the face instead, and this one fell to the ground, an axe lodged in his skull.

Theren misty stepped away, pulling the cup out of the dead bandit’s face as he did so.

“Just asked for coffee! But we have already killed your other friends, so might as well take down you lot as well.”

 

Elisabeth Iskrem P (www.sammenurium.net)

Det første jeg gjorde, var å lage frokost til ham. Han skulle alltid ha egg og bacon til frokost, skylt ned med en kopp svart kaffe. Jeg sto med ryggen til å ventet på at han skulle komme ut fra rommet sitt, mens han klødde seg på magen og gikk inn på badet. Der hørte jeg ham tisse, prompe, la være å spyle ned og la være vaske hendene. Han kom inn på kjøkkenet og satt seg ned ved spisebordet for å få servert maten sin. Jeg husker at jeg lurte på hvordan kunne denne mannen være faren min, denne overvektige mannen som ikke brydde seg om andre enn seg selv. Jeg lurte på hvorfor jeg lagde frokost til ham hver dag, når jeg visste at han kom til å si at eggene var stekt for lite, baconet var for brent. Bønnene var for lunkne.

Framgangsmåten var den samme; halvparten av det som var på vei inn i munnen, havnet et sted på ansiktet eller på bordet. Han lukket aldri munnen når han spiste, og jeg hadde en mistanke om at dette var grunnen til at jeg hadde et komplisert forhold til mat. Og så kom kommentaren om at kaffen ikke var på plass, at han måtte ha kaffen rett foran seg, slik at han kunne lukte den og ha den tilgjengelig. Ja, pappa, beklager pappa. Så jeg sto med ryggen til, og helte kaffe i koppen hans mens jeg hørte hver eneste lyd han lagde. All maten jeg lagde var elendig, sa han. Han kunne gjøre det mye bedre selv. Og så prompet han igjen, rapet og når jeg snudde meg tørket han munnen med håndflaten sin.

Her, den er ganske varm, sa jeg og holdt den mot ham. Det var da han så raskt på meg, irritert over at jeg eksisterte eller noe. Han holdt ut sin urindekkede arm, og jeg husker at alt stoppet opp der og da. For en gang skyld ville jeg lage noe annet til frokost i morgen. Jeg trakk kaffekoppen til meg og løftet den over hodet hans. Så helte jeg hele innholdet over ham, og før han rakk å gjøre noe som helst, knuste jeg koppen i bordplaten. Med en rask bevegelse tok jeg det nå ødelagte håndtaket og brukte all kraften jeg hadde til å mose det mot strupen hans.

Plutselig lå pappa liggende over frokosten sin, med egg i øyet og bacon i håret. Med litt blod på siden. Jeg vasket opp etter meg og tenkte at pappa ville sagt at blodet ikke rant raskt nok.

 

Jeg sparte min egen til slutt: 

Mord med kopp av OglendH

Den kinesiske porselenskoppen ble presset mer og mer inn i munnen. Den hadde for lengst blitt tømt for te. Earl Grey for å være spesifikt, nå var også koppen på vei til samme sted. Jeg hadde planer om å ta meg god tid, men så innså jeg at det var en liten hastesak for meg, og ville helst få det oversått. Jeg tvang munnen opp i et større gap, som om jeg var tannlegen i ferd med å fylle et ivrig hull. Jeg presset koppen dypere og dypere inn.

“Dette burde ikke være et problem for deg. Du som er så svær i kjeften.” sa jeg og dyttet i vei. Jeg grep hardete tak i håret.

“Jeg vet av erfaring at du har hatt større ting i kjeften.” trøstet jeg da de vide øynene slapp fra seg noen tårer og munnen kom med surring og spytt som rant nedover haken.

“Ikke gjør dette vanskeligere en det allerede er.” sa jeg da jeg hørte de mumlende lydene. Det kom noen rykninger og jeg grep hardere om håret og presset mer på koppen. Det kom et kling da porselenet kolliderte med tennene. Så bestemte jeg meg for at det var nok lek og jeg skjøv koppen med all den styrken jeg har ned i strupen. Det kom masse spratling, men jeg var i overposisjonen. Om jeg ville kunne jeg legge fingrene rundt hanken på tekoppen og dra den opp igjen, men jeg var ikke helt sikker på om jeg hadde tid til det. Det var jo en fin kopp, og etter en runde ville den sikkert være god som ny. Det ringte på døra akkurat før jeg fikk bestemt meg. Jeg gikk dit for å åpne.

“Jeg håper jeg ikke er for sen.”

“Åneida, jeg har nettopp kokt vannet til teen. Stig på, det står klar i stuen.” svarte jeg elskverdig.

Skriving og musikk

I dag begynte jeg å vurdere å lage meg et skrivesoundtrack. Mange skribenter er avhengige av å ha musikk i bakgrunnen mens de skriver.  Noen foretrekket stillhet.

Noen folk  (kule folk) lager egne spillelister til karakterene sine. De fortjener applaus, for det gidder ikke jeg å gjøre. I gamle dager, da jeg var yngre, pleide jeg å gjøre det. Jeg laget også soundtrack til scener, som om jeg planla en film. Det er viktig å nevne at i de tidene fikk jeg IKKE SKREVET NOE!!!

I går skrev jeg en scene mens jeg hørte på careless whisper på repeat. Det var ikke engang stemningen jeg gikk for… eller jo, kleinhet var jo en del av det.

Jeg innså at jeg kanskje burde lage en spilleliste. Jeg er flittig bruker av denne spillelisten: https://www.youtube.com/playlistlist=PLb1fovwkVO4zG0pG6dNMnJZRMtpRZZK-L

Om du synes det er teit så kan vi ikke være venner… eller joda vi kan vel det, siden du ble så lei deg.

Jeg liker å ha litt støy i bakgrunnen mens jeg gjør ting. Stillheten minner meg om ensomheten som fyller mitt hjerte. ( <- bra setning, den skal brukes senere). Neida, det er bare det at jeg kommer fra en bråkete familie, så det er så fremmed med stillhet.

Derfor er jeg også fan av denne siden: https://mynoise.net/noiseMachines.php

Du må gjerne dele dine spillelister med meg, jeg trenger inspirasjon! 

Jeg er glad i filmmusikk, men det er ikke et krav. Så bare gi meg tips.

Disse artistene har jeg tenkt å ta med på lista mi, si i fra om du anbefaler en sang eller noe. (Det er mye arbeid å lage spilleliste egentlig. Jeg føler at den må ha en flyt og sammenheng, samtidig som jeg ikke skal lage mitt eget soundtrack… hmm.. Spillelisten skal jo ikke ta over livet ditt. Gud, jeg er lat.)

Folkene som skal på lista:

  • Christopher Beck
  • Alan Menken
  • Hans Zimmer
  • Loreena McKennitt
  • Olafur Arnalds
  • Daughter
  • Much ado about nothing – et par sanger fra soundtracket

Jeg søkte forresten på NaNoWriMo på spotify. Kom fram ganske mye spesielt. Kanskje finner jeg noe kult der!

HALVVEIS

JEG HAR SKREVET OVER HALVVEIS! Nå ligger jeg på litt over 27 000 ord, men det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg sliter meg framover. Jeg begynner å nærme meg det jeg har gledet meg til, selv om jeg er sikker på at jeg snart hopper dit bare ut fra desperasjon.

Jeg kommer definitivt til å gjøre det. Mest sannsynlig i dag. Jeg bør også gjøre det, jeg er tross alt i nærheten av å nå målet mitt, og kapittelet jeg gleder meg til å skrive skal etter planen være sånn ca midt i historien.

Nå må jeg egentlig bare fortsette meg, tiltross for at det er tungt, jeg må bare komme meg videre. En gang kommer jeg til å bli ferdig, om jeg ikke gir opp først!

20 000 ord

Jeg har skrevet 20 000 ord, og jeg lovet meg selv at når jeg nådde 15 000 så skulle jeg få julebrus som premie. Jeg er egentlig avhengig, så jeg burde holde meg unna.

MEN I NOVEMBER ER ALT LOV. Jeg mener alt. Jeg kjøpte 6 pringles bokser den ene dagen, liksom. (Det var egentlig fordi de var på tilbud, men likevel).

Jeg sliter med at jeg er syk. Har hatt en forkjølelsegreie som har hengt hardt i meg i nesten to uker nå. Så en premie for at jeg ligger foran skjema er veldig velkommen.

Nå blogger jeg fordi jeg nettopp fullførte et avgjørende kapittel, og jeg er litt sikker hvor jeg skal starte på ny igjen.

Historien er litt merkelig, men det er vel meningen. Kanskje jeg skal prøve å skrive en steampunk versjon senere, jeg tuller, det hadde vært mye merkeligere. Jeg har innsett at dette aldri kommer til å bli utgitt, men det gjør ikke noe, nå er det viktigere for meg at jeg fullfører noe.

Jeg gleder meg til at andre skal lese gjennom og komme med feedback, for nå tenker jeg litt sånn: “Eeeeeh… what is this?” Jeg liker konseptet mitt, men er usikker på om jeg faktisk holder meg til det. Alt virker veldig rart.

Jeg skal prøve å ikke overanalysere.

Det som er interessant da er at historien har fått et mer psykisk utgangspunkt enn det som var planen, og det er spennende å utforske.

Jeg har nådd 20 000 ord nå, noe som betyr at jeg bare har rundt 30 000 igjen. Sånn handlingsmessig så ligger jeg relativt godt an. Skal begynne på kapittel 10 nå. Jeg nærmer meg antagonisten, som egentlig har blitt presentert, leseren vet det bare ikke. (Evil, I know).

Så nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal begynne resten. Jeg vurderer å bare gå til neste punkt i historien, selv om jeg føler at jeg burde ha noe mellom, men jeg kan bare skrive det og legge inn senere.  Om du ikke fortsetter å svømme så drukner du.

La oss alle be til skrivegudene at jeg kommer meg videre.

Jeg føler meg litt sånn:

10 000 ord

Jeg har skrevet ti tusen ord på prosjektet mitt nå, noe som er kjempegøy. Jeg lærer ting om meg selv hele tiden mens jeg holder på.

Jeg har blitt mer bevisst på hvor utrolig usikker jeg egentlig er på skrivingen min, men hvor gøy jeg synes det er.

Jeg merker at jeg liker godt å skrive noe som jeg vet at andre skal lese, noe jeg har blitt bortskjemt av ved å jobbe på samarbeidsprosjektet. Og nå som det egentlig ikke skal leses så blir jeg utrolig frustrert og usikker. Jeg følte meg faktisk så alene at jeg tvang Maasen til å lese det i går. (Maasen er forresten kjempekul og du finner bloggen hennes her: http://spurveredet.skriv.it/ ) Jeg synes synd på henne som må lide seg gjennom skrivingen min, men ikke såpass synd på henne at jeg lar henne slippe.

Vi hadde en samtale i går i NaNo-chatten (kuleste sted på jord, btw) om det å la andre lese, og feedback. Noe som fikk meg til å innse hvor utrolig heldig jeg er som har disse fantastiske vennene mine som leser det jeg skriver. Jeg har innsett at jeg ikke hadde klart det uten dere, for jeg er utrolig needy. Jeg krever konstant oppmerksomhet, så takk for at dere holder ut <3

Ellers så har jeg som sagt skrevet ti tusen ord. Noe som jeg ikke trodde jeg ville klare på 4 dager på et nytt prosjekt. Egentlig så har jeg skrevet et kapittel på et annet prosjekt også, men de ordene regner jeg ikke med. Nå har jeg nesten skrevet halvparten av det jeg skrev på NaNo-prosjektet mitt i fjor før jeg ga opp, og byttet til et nytt.

Historien har blitt litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Blant annet startet jeg historien 5 kapitler før jeg hadde tenkt, og jeg droppet prologen jeg hadde planlagt. Begge deler føler jeg var gode valg.

Jeg har ikke helt fått stemningen som jeg hadde planer om å ha, og teksten er mye kleinere enn jeg hadde tenkt, men jeg liker det nesten litt. Det er morsomt å skrive kleine ting. Jeg prøver å fylle på med stemning innimellom, og det går ganske greit.

Det er et par personer som jeg håper kommer til å like boken godt, men jeg vet at den ikke er for alle. Det er lov. Jeg syntes egentlig at konseptet mitt var ganske teit da jeg diktet det opp mens jeg og Maasen satt på kafe i Bergen. Egentlig så sa jeg bare ideen min på tull og så fant jeg ut at jeg skulle bruke den.

Jeg har stor tro på at selv en dårlig ide kan bli noe bra så lenge utførelsen er bra. Ideen min er ikke direkte dårlig, og utførelsen er ikke direkte bra, men noe skal det bli av det uansett.

Dette minner meg forresten om en gang jeg og søstera mi bakte cupcakes og hun bare: “Nå ligner det på noe.” og jeg protesterte: “Nei! Det ligner ikke på noe! Det ser ut som et bilde malt av Picasso.” Hun: “Hvem var Picasso?” Jeg: “En fyr som malte bilder av ting som ikke lignet på noe.”

Oppsummering: Jeg sammenlignet meg selv nettopp med Picasso.

Ellers har jeg bare en ting å si: Kan et bilde si mer enn tusen ord? Og kan ti tusen ord si mer enn et bilde?

Tenk litt på den kleinheten, du stolte filosof.

Askepott

It’s started!

I går var jeg veldig spent og nervøs. Egentlig så hadde jeg planer om å ikke gjøre noe hele dagen. Bare vente til midnatt, men så sendte en venninne melding og spurte om vi skulle henge, jeg sa selvfølgelig ja.

Jeg har vært veldig usosial i det siste, noe som til tider hender når man er deppa og syk. Så det var gøy at hun spurte. (Egentlig er vennene mine veldig støttende når jeg er syk, som ikke kan være lett når en person bare sier: “Eh… neeeei… jeg tror ikke denne dagen er en god dag til å henge”)

Som dere sikkert vet var det halloween i går, mange folk festet litt, det gjorde iallfall vennene som snap’et meg.  Jeg sa fra til venninnen min at det ikke kunne bli så sent, jeg måtte hjem før midnatt.

Noe som fikk meg til å innse at Askepott definitivt handler om ei jente som måtte hjem før midnatt fordi hun skulle delta i NaNoWriMo.

Jeg har til nå skrevet 2285 ord. Noe som er over dagsmålet, som er bra. Jeg har skrevet et kapittel, og startet på et nytt. MEN jeg hater det jeg har skrevet. Noe som er…. litt dumt, men jeg regner med at det kommer til å bli bedre etterhvert.

Planen er jo at det ikke skal være perfekt! Jeg skal bare fullføre et førsteutkast, om jeg så skal hate hvert eneste ord!

Jeg skal jo tross alt gjøre noe som ikke ligner meg, og det er at jeg skal fortsette etter det blir hardt. (Pun intended)

Okei, helt ærlig så begynner det å bli litt bedre, jeg hater ikke alt, noe er bare kleint.