Skrivedrømmen

Det er mange som drømmer om å skrive… og det er et et steg fra å drømme om skriving til å faktisk gjøre det. For tiden sliter jeg litt med skrivedelen. Jeg føler at jeg ikke har en plan og da er det litt vanskeligere, og jeg trodde sperren min hadde løsnet, men det virker som jeg var litt for kjapp der.

Likevel så liker jeg planer og dette er noen av skrivedrømmene mine:

  • Skrive et filmmanus
  • Skrive et teaterstykke
  • Skrive et hørespill for radioteateret
  • Skrive tredjeutkastet på boken min
  • Skrive en barnebok

Ellers har jeg planer om å skrive noen monologer, noveller, artikler, kåserer og lignende.

Har du noen skriveplaner?

Hallo bloggen

Det er lenge siden sist.

Ordene har sviktet meg.

Jeg har ventet.

Jeg har lett.

Nå.

Hallo bloggen. Det har vært en god stund siden sist. Jeg har følt at jeg har hatt litt sperre, men jeg har skrevet andreutkastet mitt, jeg har sett en iscenesettelse av stykket jeg skrev i Januar og jeg har søkt på skole. Alt dette har gitt meg litt sperre tror jeg, men satser på at det blir bedre framover. Selv om jeg har planer for sommeren. Planer som ikke bare handler om skriving.

Vi sees igjen.

 

Inspirasjon; MasterChef

Jeg tror at mange forfattere får spørsmål om hvor de får inspirasjon fra. Som om det er en dagligvare man kan kjøpe på butikken. Jeg har en venninne som ofte sier: “Jeg har ikke inspirasjon.” Selv er det ikke ofte at jeg har “inspirasjons-problemer” vanligvis er problemet mitt at jeg ikke gidder å skrive, eller at jeg ikke klarer å fullføre, eller at jeg har så mange ideer at jeg ikke vet hvordan jeg skal starte.

Jeg prøver å få inspirasjon fra det meste jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen, jeg er som en liten svamp eller en vampyr. Suger til meg det jeg kan.

Jeg mener at det ikke spiller noe rolle om man vil slappe av med noe temmelig hjernedødt. Det viktigste er at det gir deg noe, en latter, ideer, en pause fra hverdagen. Enten du velger å se paradise hotel, fotball eller en eller annen teit tv-serie. Som skriver så kan man uansett si: “Research” når noen dømmer oss.

Jeg så ekstreme mengder MasterChef i desember etter at jeg hadde fullført førsteutkastet på boken i november, og et par noveller i desember, og så tok jeg meg en pause fra skrivingen. Jeg så rundt 5 sesonger av den amerikanske versjonen. Og jeg syntes faktisk det var inspirerende. Jeg spøkte med at jeg skulle skrive en bok: “What I learned about writing from watching MasterChef” eller noe sånn. Litt fordi regien på serien til tider er klein og man merker at det er iscenesatt. Likevel så liker jeg det.

Som karakterstudie, som inspirasjon til matbeskrivelser (ok, det er litt kleint, men ok) Og så fikk jeg ide til denne novellen. Den er spesiell og eksperimentell som det meste jeg skriver for tiden. Jeg leker meg i sjangere som jeg ikke er helt komfortabel i. Jeg ble også inspirert av noen av deltakerne i serien, og jeg har store planer om å basere en karakter på en av dudsa. Jeg vet ikke i hvilken historie det kan brukes til, men det kommer etterhvert.

En annen ting som har skjedd i livet mitt (gud, så dramatisk det hørtes ut) er at jeg har bestemt meg for å spise sunnere (gud, så originalt, det har jo nettopp vært nyttår) Så jeg bestilte meg en matkasse fra nettmat med oppskrifter laget av Mari Hult som driver vegetarbloggen. 

Jeg mottok en sånn boks og det vekket med det samme MasterChef-mysteryboxchallengevibber.

vegetar

Bildet er fra Mari’s blogg

Jeg er ikke veganer, vegetarianer eller spesielt flink til å lage mat så jeg gledet meg veldig. Dette innlegget er ikke et sånn produktpromoteringsinnlegg, men jeg ble positivt overrasket over at jeg faktisk klarte å lage noe som smakte godt.

Så stod jeg der med boksen i hendene og så for meg hvordan Gordon Ramsay ville ha skreket til meg. Jeg begynte også å fundere litt rundt dette med mat og funksjon. Jeg har ofte tenkt, mens jeg så showet, at de sløser med utrolig mye mat. Så tenkte jeg litt på hvordan det er med dyr og mennesker, og verdi og funksjon. Jeg valgte å ha dette litt i bakhodet mens jeg skrev novelle-tingen min, men jeg vet ikke om det kom gjennom.  Så ville jeg også ha MasterChef-strukturen bare fordi det er interessant å leke seg med strukturer.

Det er iallfall interessant å se på, hvor kommer ideene og inspirasjonen fra, hvor mange og hva slags tanker har man rundt ting før man starter, og hvor ender det hele opp.

Hvor finner du inspirasjon? Bruker du inspirasjon som unnskyldning for å slippe å skrive?

Mine favoritter: Teaterstykker

Jeg har som mål i år at jeg skal leke meg litt i sjangere. Både skrive og lesemessig, så tenkte jeg at det sikkert er andre som har planer om det samme. Derfor skal jeg nå dele mine favoritter med dere. I dag skal vi snakke om:

Skuespill

Jeg vet ikke hvor vanlig det faktisk er å lese skuespill. Jeg har lest en del, de fleste havner såvidt innom Ibsen på skolen og må lese utdrag av ett eller annet. Og så finnes det folk som meg som synes det er like gøy å lese teater som det er å lese bøker. Du må ha et litt annet mindset når du leser dramatikk da. For du bør ha i bakhodet at det er meningen at det skal framføres.

Jeg har en venninne som er like glad i teater som meg så vi pleier å lese stykker sammen, og ja, vi dramatiserer kanskje litt mens vi leser. En gang da vi hadde vært på tur i Oslo satt vi på flyplassen og leste høyt, fra Ibsen. Og vi gjør det sånn at vi leser annenhver replikk til vi liksom finner ut hvem vi vil være.

Da vi satt og lekte oss gikk det en liten gruppe med flypersonell forbi oss. Jeg var i gang med å deklamere en følelsesladd replikk, og en av personellet ble oppmerksom på min oppførsel. Han så bekymret ut og jeg trodde han kom til å spørre om alt var vel. Så oppdaget han skuespillet som jeg holdt og fikk latterkrampe. Han og gruppen passerte, han kikket seg over skulderen og så på oss, før han kommenterte til gjengen sin hva han lo så veldig av. Jeg er ganske sikker på at jeg gjorde dagen hans mye bedre og at han fremdeles forteller historien om dette til folk.

Uansett! Her er mine favorittstykker, halvveis oppdelt i kategorier (jeg har sikkert glemt noen og jeg får kanskje noen nye så jeg oppdaterer nok litt etterhvert):

Shakespeare:

  • Hamlet! (Les hva jeg tenker om Hamlet her) Sjanger: Tragedie. Utgitt: 1603
  • The taming of the shrew (Det finnes en flott moderne filmatisering av stykket som heter Shakespeare retold: the taming of the shrew som jeg anbefaler om du ikke vil lese det.) Sjanger: komedie. Utgitt: 1593-94 
  • Much ado about nothing (Her anbefaler jeg også en filmatisering. Joss Whedons: Much ado about nothing om du er kjent med noen av verkene til Whedon, eks Buffy, Dollhouse, Firefly ol, så vil du kjenne igjen flere fra castet) Sjanger: komedie. Utgitt: 1598-99
  • Twelft night (Her kan du se she’s the man eller Shakespeare in love som er inspirert fra stykket, men de tar sine friheter med stykket.) Sjanger: Komedie. Utgitt: 1602-03

Jeg har ikke lest så mye av de historiske stykkene hans, men jeg vil anbefale filmatiseringen: The hollow crown om du er interessert.

Komedier 

  • Misantropen av Jean Babtiste Molière (Dette stykket kommer jeg til å skrive en anmeldelse på fordi jeg elsker det så intenst høyt)
  • Molière er verdt å lese det meste av om du kan få tak i det. Jeg er veldig glad i satire så han er en av mine favoritter.
  • Den vegelsinnede av Ludvig Holberg (NRK har en versjon liggende ute på fjernsynsteateret)

Absurdisme

  • Rosencrantz and Guildenstern are dead av Tom Stoppard (Et stykke jeg elsker! Det er også en flott filmatisering ute med Tim Roth og Gary Oldman)
  • Den skallede sangerinnen av  Eugène Ionesco (Jeg kommer til å skrive om dette stykket!)

Ellers:

  • Buy nothing day av Kim Atle Hansen (Dette stykket liker jeg godt.)

Jeg kommer nok til å skrive mer her etterhvert.

Jeg har skrevet: teaterstykke

Jeg skrev et teaterstykke i går, og det var virkelig herlig å fullføre noe igjen. Det er et absurd stykke som jeg fikk ideen til mens jeg ikke fikk sove natt til julaften. Jeg tok meg en dusj og tenkte over stykket. Planla flere av replikkene og overganger, så innså jeg at jeg sikkert kom til å glemme alt. Jeg bestemte meg for å skrive det etter julaften om jeg fremdeles husket noe av ideen min. Så natt til 25. desember begynte jeg å skrive, og så ble det fullført i går.

Stykket ble på litt over 6500 ord, nesten 40 sider, noe som vil bli rundt en 40 minutter lang forestilling. Sjangeren var absurdisme, og en stund følte jeg at stykket ga mening, og så sporet det av igjen, så nå føler jeg litt at jeg traff sjangeren.

Jeg har ikke skrevet dramatikk på nesten fem år, eller jeg har skrevet bruddstykker av skuespill, og nå husket jeg at jeg faktisk skrev en barneforestilling som ble oppsatt av dramagruppen min da jeg var vikarlærer på kulturskolen et år, men det føltes ikke ut som et “teaterstykke”og det var tre år siden. Jeg har en mye mer pretensiøs følelse inni meg nå, for nå har jeg skrevet kunst og ikke bare underholdning!

Er det er bra stykke? Godt spørsmål. Jeg har selv et veldig ambivalent forhold til absurdisme som sjanger. Jeg liker mål og mening, så noen ganger blir jeg sint etter å ha sett en absurd oppsetning, men jeg så i Desember en fantastisk iscenesettelse av et stykke som ga meg tilbake troen på sjangeren. Men det svarer ikke på spørsmålet om mitt stykke er bra. Jeg kan si ja her og risikere å skyte meg selv i foten, men ja, deler av det er bra, men det kommer mest an på framførelsen så jeg skal legge ansvaret videre på en potensiell og fiktiv regissør.

Her burde jeg selvfølgelig ha svart: “Ja, selvfølgelig er stykket mitt bra.” Men jeg har en frykt for å skryte av meg selv. Jeg liker stykket mitt så det burde jeg kunne si, men det er vanskelig. Jeg skal øve meg på å si at jeg er fornøyd med egne prestasjoner. Jeg må være ærlig å si at jeg har et ganske knurrende behov etter validering, og da er det jaggu bra at jeg har en blogg.

Nå er sikkert du nysgjerrig på stykket mitt, som forøvrig ikke har en tittel ennå, så her får du en liten smakebit:

A:
Jeg kan ikke si noe. Jeg har ikke lov. Jeg har disse klærne, og bøtta med sand. Nå ligger jeg under benken. Vi er i forskjellige rom.

C:
Hvorfor er vi i forskjellige rom?

A:
Fordi vi betyr forskjellige ting.

C:
Betyr rommene forskjellige ting?

A:
Ja, og vi betyr forskjellige ting.

B:
Hva skal det bety?

A:
Vi er ikke det samme.

Var ikke det eksistensielt og flott? Du legger kanskje merke til bokstav-karakterene. Det er fordi jeg er kul og eksperimentell, det er ikke fordi jeg suger til å navngi karakterene mine.

Jeg gleder meg til teater-venninnen min skal lese dette her. Jeg skammer meg litt allerede, samtidig som jeg faktisk gleder meg. Jeg er usikker på om dette er sadisme eller masochistisk. Hva er jeg så redd for liksom? Hater hun det så er det greit. Det er ikke som om det er perfekt. Jeg blir litt lei meg om hun hater det, men som psykologen min ville sagt: “Det at hun hater stykket ditt betyr ikke at hun hater deg som person.”

Jeg lekte litt med tanken på å lage en forestilling, men da må jeg arbeide så det ble plutselig litt for krevende. Selv om det hadde vært utrolig gøy. Jeg savner dramalivet som jeg levde på videregående.

Ellers så lekte jeg litt med tanken på å starte en sånn bloggkronikk der jeg skriver en sånn flott overskrift: “Jeg har skrevet:” og så skryter jeg litt om mine prestasjoner på en litt sarkastisk og ikke helt gjennomtenkt måte, akkurat som i dette innlegget. Høres det helt idiotisk ut? Jeg vet ikke selv… for at det skal kunne gjennomføres så må jeg jo fullføre ting, så det er kanskje en halvveis god ide likevel.

Du ønskes et godt nyttår

2015 var en snegle. Den bodde inne i kroppen til en ung kvinne. Den snirklet seg rundt. Gjennom organene, nedover halsen, over brystene, gjennom tarmen. Ut navlen. Over hårete lår og armer. Gjennom føflekker og cellulitter. Den la seg over brillene hennes, og lot følehornene bli kjent med øyebrynene til kvinnene. Den snek seg rundt ørene hennes og hvisket nidord, som ble holdt ute av ørevoksen. Den presset seg gjennom og fløt gjennom tankene hennes. Gråt og hylte fordi sneglehuset hadde blitt igjen på utsiden. Den kjempet for å komme seg løs av sinnet. Kravlet ut gjennom nesen og fant seg sitt hus. Den inviterte så kvinnen opp på sin rygg og ut på en reise gjennom tolv måneder.

Så kom året til en ende. Kvinnen og sneglen så på hverandre. 

“Kanskje møtes vi igjen.”

“La oss ikke satse på det.”

Kvinnen ble stående igjen mens hun ventet på en ny følgesvenn som skulle ta henne med på tolv nye måneder,  sneglen krøp ned i en liten boks og visste at den hadde gjort det den skulle. Både i sorg og i glede.

12483705_10154024108186677_2124104663_n

Du har kanskje blitt oversvømt av godt nyttår-ønsker, både på facebook og diverse andre steder. Jeg skal også ønske deg godt nyttår. Litt fordi jeg ikke skrev et god jul-innlegg. Litt fordi jeg fikk en halvveis god oppdragelse.

Jeg må si at jeg er utrolig lettet for å ha skrittet over til en ny kalender. Et nytt år, nye muligheter og alt det der. Jeg følte at de siste ukene av Desember var et kaos. Ikke bare i mitt liv, men i andre liv. Jeg følte at alt jeg hørte om var kaotiske historier, og det var det nesten også. Heldigvis er jeg en positiv person og tenkte: “Dette kan brukes i skriving.”

Jeg satt en Desember-kveld og hørte på noen historier som foreldrene mine fortalte meg, og jeg har ofte tenkt når de forteller ting: “Hahaha, dette skal jeg bruke i en historie en gang i tiden”. Jeg lurer på om de kommer til å finne det ut…

Jeg håper virkelig at du har hatt en fin jul, og at du ser fram til et nytt år. For min del var 2015 veldig tung, men jeg føler denne vanlige lettelsen som kommer når man trer inn i Januar. NÅ SKAL ALT ENDRE SEG- følelsen. Selv om jeg ikke har noen ekstreme mål. Målet mitt er hovedsakelig å sette meg mål.

Jeg tror jeg skal skrive noen innlegg om mål og sånt senere, rett og slett fordi det blir for mye å gjøre akkurat nå. (OG jeg har ikke bestemt meg for alle målene mine enda)

En liten oppsummering av 2015: jeg skrev! Jeg fullførte noe! Jeg lærte masse! OG selv om det var et tøft år fysisk og psykisk så opplevde jeg viktige ting av verdi. Jeg gleder meg til å ta med disse erfaringene inn i dette året.

Dette var kanskje et litt tregt innlegg, jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville si. Jeg ville vel egentlig bare skrive et start-innlegg for 2016.

Jeg håper du likte sneglehistorien min på toppen, og den lille illustrasjonen min.

Å jul med din glede

Jeg tror ikke at jeg kommer til å blogge så mye før jul. Egentlig så tror jeg ikke at jeg kommer til å få skrevet så mye generelt sett. Det er ikke det at jeg har så fryktelig mye å gjøre. Jeg er bare litt skrivetørr. Jeg leser ikke så mye heller fortiden. Bare artikler som gjør meg sint og irritert. Det er ikke så hyggelig. Jeg skal derfor prøve å fokusere mer på julen.

Jeg har alltid elsket julen. Til de grader, men jeg vet ikke, noen år har jeg slitt litt med å komme i julestemning. I år plager det meg ikke egentlig at jeg ikke er helt der. Det blir hyggelig uansett. Jeg kommer til å gi folk kule gaver, og får sikkert noen bra tilbake også.

Så nå skal jeg høre på julemusikk, pakke inn gaver, og kanskje besøke favorittjulefortellingene mine.

Det er alltid veldig hyggelig.

Jeg må se noen julefilmer, finne noen julesanger, og litt sånt hyggelige greier.

Jeg pleier å se Love Actually hvert år. Jeg sympatiserer virkelig med Colin Firth i den scenen der han mister manuset til boka si. Det er en skrekkfilm det. Ellers så ser jeg vel Hjemme Alene. Kanskje jeg skal se Frozen. Jeg hadde en utrolig hyggelig opplevelse med den i fjor jul sammen med moren og søstrene mine. Så tror jeg at jeg skal se The Winter Witch som også er basert på H.C Andersens Snedronningen. Snedronningen var favorittfilmen min da jeg var liten. En sånn dansk tegnefilm som jeg så hver gang jeg feiret jul i Danmark, og det var fantastisk. Jeg skulle ønske jeg fikk se den igjen. Selv om det nå sikkert ville vært en traumatisk opplevelse. Så blir det de vanlige filmene på julaften. Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen.

Jeg føler jeg har glemt noen filmer så kom gjerne med tips.

Ellers så skal jeg høre julesanger. Da jeg gikk på dramalinjen sang vi Hallelujah fra Händels Messias så den varmer alltid mitt hjerte, og så elsker jeg også For unto us a child is born av Händel. Ellers så blir det de vanlige klassikerne også.

Kanskje skal jeg velge meg en sang og bruke den som prompt for å prøve og skrive en julehistorie. (Jeg har alltid drømt om å skrive en god julehistorie!)

Eller så kan man jo kose seg med noen som er skrevet:

Snekker Andersen av Alf Prøysen, er en av mine personlige favoritter.

A Christmas Carol av Dickens, jeg leste alltid Disney-versjonen av denne som barn og det var fantastisk.

Ta gjerne en tur gjennom Snedronningen av H.C Andersen om du får lyst.

Og om du heller vil ha noe litt mer hardcore så har man Jenta med svovelstikkene og “Karens jul”. Noe for enhver smak altså. Jeg skal ikke lese dem. Det var traumatisk nok som barn.

God jul, mine kjære venner, og så forhåpentligvis kommer skrivetrangen tilbake!

12386765_10153991090996677_787145091_n

Ja, jeg har blitt kunstblogger nå… Neida… eller… skriving er jo kunst… Dette er et bilde av et merkelig reinsdyr. Si hallo til det, og kom med forslag til navn.

Psykologi og skriving

Jeg har de siste syv ukene gått på et kurs i depresjonsmestring, aka KiD-kurs. Det er et veldig interessant kurs, og selv om jeg ikke var sikker på om det var noe for meg så føler jeg at det hjelper. Jeg har egentlig ganske bra tro på kognitiv-terapi, men at jeg følte det var litt som placebo. At det hjelper for mange andre, men at jeg ikke tror det ville hjelpe for meg.

Jeg er deprimert fremdeles, men at det går bedre, og jeg hadde ikke så veldig høyt utslag på testen, selv om jeg gråt en god del i går og klagde hardt over problemene mine til venninnene mine. Det er litt for mye som foregår nå for tiden så det er litt vanskelig for meg å ha kontrollen, og jeg sliter med å miste kontroll.

Uansett, det var en liten innledning til det dette innlegget i dag skal handle om.

I dag tenkte jeg at jeg skulle sammenligne litt om kurset og skrivingen. Jeg har gått inn i en slags skrivemodus, så jeg tenker store deler av tiden: “Hvordan kan jeg bruke dette i skrivingen min?” Det gjelder i de fleste situasjoner. Om jeg går en trapp, leser en bok, ser TV, spiser epler: ofte altså.

En del av kurset handler om at man skal ta tak og oppdage hvilke negative automatiske tanker man har. Ikke bare hvilke følelser. Jeg har ofte slitt i samtaler med psykologene mine for det har vært den klassiske psykologtimen. “Hva føler du?” “Jeg er veldig trist, alt er håpløst.” “Hvorfor?” “Fordi jeg suger!” Så går man over til å snakke om situasjoner, og så spør psykologen: “Men hva tenkte du?” “Hva? Hører du ikke hva jeg sier? Jeg tenker ikke, jeg er bare full av mange følelser!” Dette har hendt meg MANGE ganger, og så sier psykologen min at man ikke føler noe før man har hatt en tanke. Dette har jeg kranglet vi mye om, men jeg har nå etter kurset innsett at hun hadde rett.

Nå kommer vi inn på skrivingen og der er det noe jeg synes er veldig er interessant. Du har kanskje hørt om ‘show don’t tell‘. Om du ikke har det så skal jeg gi et lite eksempel her:

Fortelle: Moren hadde bakt. Det luktet jul på kjøkkenet.

Vise: Duften av kanel, brent sukker og nellik stryker gjennom nesen hans. Varmen fra peisen luner det ellers så trekkfulle kjøkkenet. – Vil du smake?, spør mor og rekker fram fatet

Akkurat dette eksempelet fant jeg her: http://skrivelyst.com/show-dont-tell-eksempler/

Vi jobber jo litt annerledes med det i kurset. Der sier vi ting som: “Jeg føler at ingen liker meg” og sånt, så må vi utdype med: “Jeg gikk på byen og traff en venninne, men hun hadde ikke tid til å snakke med meg, hun har heller ikke svart meg på noen meldinger de siste ukene, dette gjør meg veldig trist og skuffet, jeg føler meg avvist.” Så må man spe på med tanker: “Har jeg gjort noe galt? Liker hun ikke meg? Jeg har ingen venner, jeg er en dårlig person. Ingen liker meg, jeg er ikke morsom.” Og raskt baller det på seg. Det neste punktet i modellen er at man skal finne en alternativ tolkning som skyver bort/minsker de negative tankene, men det skal jeg ikke gå inn på nå.

Det jeg syntes var veldig interessant er at man i skrivingen helst ikke skal for mye av skrive: “Hun var sint” “Han var deprimert” og lignende, for det blir litt latskap og fortellende. Helst skal man vise dette med setninger. “Hendene hennes skalv og hun kjente en varme spre seg gjennom hele henne. Hun bet tennene så hardt sammen at Kaktus og Baktius måtte virkelig føle at hjemmene deres fikk sprekker, hun var sikker på at hun kom til å eksplodere.” OG “Han satt sammen med tankene om hvor håpløs tiden foran han var. Han hadde en hard klump i halsen, det virket som håpløsheten og tristheten trykket ham mot sitt bryst. Han måtte blunke ofte for å prøve å unngå at tårer skulle renne.”

Jeg har merket en stor forskjell på virkeligheten og skrivingen. Når man skriver og dikter så er det mye enklere å skrive de negative tankene til karakteren og hva den tolker enn å skrive hvordan følelsene kjennes ut, noe som er veldig motsatt av hvordan det er i virkeligheten. I det minste for meg. Jeg er ikke flink til å samle mine egne tanker, og jeg er heller ikke spesielt flink til beskrivelser, så jeg ber om unnskyldning for eksemplene over. Jeg prøvde i det minste, og jeg kan si at jeg får noen negative tanker om det. “Nå kommer alle til å synes at jeg er en dårlig skriver, og blablabla.” Men vet du hva? Jeg øver, jeg blir bedre og en dag skal jeg skrive en beskrivelse som får folk til å gråte!

Dette var ikke et så veldig viktig innlegg, det er bare noe jeg har tenkt på i det siste.

Tørr

Hånden min er som et gammelt hus

Et privat hjem for de skjulte hemmeligheter

Mye vold har hendt i denne hånden

Men også litt kjærlighet

Et fast håndtrykk

Fingrene dine mildt mot mine

Nå er hånden forlatt

Innvendig er den fuktig og flekkete, minner om råte

Utsiden er tørr og dekorert av sprekker

Langt ned i fundamentet, i selve sjelen, lekende rundt granittskjelettet

Et århundre av fuktighetskrem vil ikke redde denne hånden

En sag er løsningen

Og et lag med ny farge

Dette lille diktet ble skrevet av meg på rundt tre minutter nå når jeg skulle skrive en liten metafor for starten av dette innlegget.

Sånn så forresten hånden min ut i går:

12351143_10153977746686677_378155462_n

ja, jeg fikk drugs. I det scifi/dystopiske samfunnet jeg lever i så får alle kommende forfattere det, så blir de satt inn i tankebokser og så skal de fantasere fram en historie. Bare at det ikke blir en bok. Det blir en slags film, med bildene jeg dikter og kreative musikere setter seg ned og komponerer bakgrunnsmusikk til dette. Noen ganger er det en bra ting. Man slipper å beskrive ting. Andre steder så kan man tenke seg til lange fine setninger, og de blir lagt til. Innlest av en skuespiller. (NB: budsjettet her er TRANGT, så man bør være en vel ansett forfatter for å få en Dominic Franter til å lese inn. Han er som Morgan Freeman bare Morgan Freeman er ikke i dette samfunnet fordi det enten eksisterer i en parallell verden eller en mystisk framtid) Nå lurer kanskje du på hvorfor man ikke kaller dette samfunnet for et utopisk samfunn. Alt dette høres veldig bra ut, sant? (Bortsett fra det med Morgan Freeman) Men nei, vi får ikke lønn for arbeidet, og vi er statlig eid. Snart kommer vi til å bli erstattet av roboter, men etter den andre robotkrigen så har de vært i mangel, men som vi alle vet, vi kan ikke stoppe roboter og framdrift)

Dette tullet kom også nå på sparket. Sprøytebildet er virkelig av meg, og lagt ut her fordi jeg er oppmerksomhetssyk, men kommer til å svare på kommentarer med kryptiske meldinger sånn: “Åh, jeg kan ikke snakke om det her, send meg en privatmelding så kan vi ta det der” og sånt. Kort sagt, det går altså bra med meg. Jeg tok en undersøkelse, jeg er kronisk syk så det må til tider gjøres. Jeg kommer ikke til å dø… ennå.

Det har forresten vært flom i byen min. Jeg druknet ikke, og ingenting jeg eier ble skadet. Så over til andre nyheter.

Over til saken

I går kommenterte en av venninnene mine at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe på bloggen min. Hun sa det med en passende bedrøvet stemme som fikk meg til å tro at hun savner at jeg skriver innlegg her. Det at vi ikke har sett hverandre på to måneder kommenterte hun ikke… men… jeg får bare tolke det på verste måte.

Jeg har vært tørr. Ikke bare på hendene, men på andre steder også. (Omg, Gi dere Gresskar, Lisa og Ingebror, det er ingenting å fnise av, vitsene mine er ikke så tørre)

Jeg har på en måte lidd litt av litt skrivetørke. Som kanskje virker litt merkelig, når man leser det tullet over. Kanskje løsningen var blogging? Grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund er fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive om. Dette er hovedsakelig en skriveblogg. Hadde det vært en hverdagsblogg så kunne jeg skrevet om legetimen min og alt som har hendt med familien min i det siste, og hvem som får kulest julegave av meg, men akk, nei.

Jeg skriver om skriving.

Jeg har ikke klart å lese noe spesielt heller den siste tiden, men jeg trenger kanskje litt pause. Jeg har sett litt reality TV da, som restaurant-greie, supersize vs superskinny, og Masterchef, så det er jo noe det også.

Jeg har siden sist jeg blogget, havnet to dager bak på skriveadventskalenderen min. Jeg har skrev to noveller med grei comebacks fra skrivevennene mine (Nå vet jo ikke jeg om de lyver til meg) Jeg har tenkt å poste en av dem her, etter en liten redigering, men den andre er litt utenfor komfortsonen min, så jeg tror den skal ligge i banken en stund.

Jeg liker begge novellene jeg har skrevet da. Den ene ble inspirert fra en annen novellestittel. Som var på svensk og jeg trodde det svenske ordet var min tittel på norsk… jeg husker ikke hva det svenske ordet var nå, men min novelle heter altså “Pappvinger.” Dette er den jeg tenker på å legge ut.

Den andre heter “Snabelmaske.” Den er inspirert av byen min, og andre ting som har opptatt meg i det siste: som gladiatorkamper, katter vs rotter, dystopia, skamløse forsøk på å imponere Gresskar og Lisa som er nevnt tidligere i innlegget, bordeller, at jeg hadde et uhell og havnet inn på en gaypornoside på tumblr, og at søsteren min sendte meg denne listen av sexleketøy og spurte om det var noe jeg ønsket meg til jul: http://www.nrj.no/story.aspx?id=639183 (Hun er forresten seksten år og megaskjønn… men vi, jeg og de to søstrene mine, har blitt ganske grove mot hverandre… jeg er glad vi ikke har blitt sendt til spesialister)

Jeg har forresten også kommet ut av skapet til familien som aseksuell, noe som jeg ikke er helt fornøyd med kategoriseringen… for jeg er i gråsonen, men stefaren min sa at han skjønte seg bedre på meg nå, trodde at flere han kjente var det bare at de ikke visste det fantes noe ord for det, og beklaget faktisk for at han har presset på at jeg burde få meg kjæreste og sånt, her har han faktisk sagt kjæreste for han tror jeg er hella gay. Det var fint å få høre at han aksepterte det da. Er ikke alltid at familien har akseptert helt ting i livet mitt, så det var ekstra hyggelig. Mor var mer skeptisk. Hun tror på Disney og Mr. Right. Jeg tror ikke engang på Mr. Right Now.

Okei, nå har jeg delt mye mer enn jeg hadde planer om. Både personlig og om den andre novellen, så jeg kan kanskje legge den også ut, med en liten advarsel på toppen kanskje. Jeg vet ikke. Jeg venter litt.

Ellers så har jeg planer om å nå jobbe litt med noveller, dikt, og til neste år vurderer jeg om jeg skal prøve meg på noen artikler. Noe jeg er sykt skeptisk til. Jeg savner også å jobbe med teater, så kanskje jeg prøver meg litt som dramatiker igjen.

Ellers så har jeg noen som leser NaNo-prosjektet. Jeg gleder meg til å lese gjennom det selv i Januar. Og i Februar håper jeg at litt andre av min vennekrets kommer til å lese det. Jeg husker ikke engang hva det handler om. Joda, jeg gjør det. Til min egen skrekk og gru.

Langt innlegg. Tror jeg fikk sagt det jeg ville si. Har du lyst til å lese en av novellene mine?

10 000 ord

Jeg har skrevet ti tusen ord på prosjektet mitt nå, noe som er kjempegøy. Jeg lærer ting om meg selv hele tiden mens jeg holder på.

Jeg har blitt mer bevisst på hvor utrolig usikker jeg egentlig er på skrivingen min, men hvor gøy jeg synes det er.

Jeg merker at jeg liker godt å skrive noe som jeg vet at andre skal lese, noe jeg har blitt bortskjemt av ved å jobbe på samarbeidsprosjektet. Og nå som det egentlig ikke skal leses så blir jeg utrolig frustrert og usikker. Jeg følte meg faktisk så alene at jeg tvang Maasen til å lese det i går. (Maasen er forresten kjempekul og du finner bloggen hennes her: http://spurveredet.skriv.it/ ) Jeg synes synd på henne som må lide seg gjennom skrivingen min, men ikke såpass synd på henne at jeg lar henne slippe.

Vi hadde en samtale i går i NaNo-chatten (kuleste sted på jord, btw) om det å la andre lese, og feedback. Noe som fikk meg til å innse hvor utrolig heldig jeg er som har disse fantastiske vennene mine som leser det jeg skriver. Jeg har innsett at jeg ikke hadde klart det uten dere, for jeg er utrolig needy. Jeg krever konstant oppmerksomhet, så takk for at dere holder ut <3

Ellers så har jeg som sagt skrevet ti tusen ord. Noe som jeg ikke trodde jeg ville klare på 4 dager på et nytt prosjekt. Egentlig så har jeg skrevet et kapittel på et annet prosjekt også, men de ordene regner jeg ikke med. Nå har jeg nesten skrevet halvparten av det jeg skrev på NaNo-prosjektet mitt i fjor før jeg ga opp, og byttet til et nytt.

Historien har blitt litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Blant annet startet jeg historien 5 kapitler før jeg hadde tenkt, og jeg droppet prologen jeg hadde planlagt. Begge deler føler jeg var gode valg.

Jeg har ikke helt fått stemningen som jeg hadde planer om å ha, og teksten er mye kleinere enn jeg hadde tenkt, men jeg liker det nesten litt. Det er morsomt å skrive kleine ting. Jeg prøver å fylle på med stemning innimellom, og det går ganske greit.

Det er et par personer som jeg håper kommer til å like boken godt, men jeg vet at den ikke er for alle. Det er lov. Jeg syntes egentlig at konseptet mitt var ganske teit da jeg diktet det opp mens jeg og Maasen satt på kafe i Bergen. Egentlig så sa jeg bare ideen min på tull og så fant jeg ut at jeg skulle bruke den.

Jeg har stor tro på at selv en dårlig ide kan bli noe bra så lenge utførelsen er bra. Ideen min er ikke direkte dårlig, og utførelsen er ikke direkte bra, men noe skal det bli av det uansett.

Dette minner meg forresten om en gang jeg og søstera mi bakte cupcakes og hun bare: “Nå ligner det på noe.” og jeg protesterte: “Nei! Det ligner ikke på noe! Det ser ut som et bilde malt av Picasso.” Hun: “Hvem var Picasso?” Jeg: “En fyr som malte bilder av ting som ikke lignet på noe.”

Oppsummering: Jeg sammenlignet meg selv nettopp med Picasso.

Ellers har jeg bare en ting å si: Kan et bilde si mer enn tusen ord? Og kan ti tusen ord si mer enn et bilde?

Tenk litt på den kleinheten, du stolte filosof.