Jeg har skrevet: teaterstykke

Jeg skrev et teaterstykke i går, og det var virkelig herlig å fullføre noe igjen. Det er et absurd stykke som jeg fikk ideen til mens jeg ikke fikk sove natt til julaften. Jeg tok meg en dusj og tenkte over stykket. Planla flere av replikkene og overganger, så innså jeg at jeg sikkert kom til å glemme alt. Jeg bestemte meg for å skrive det etter julaften om jeg fremdeles husket noe av ideen min. Så natt til 25. desember begynte jeg å skrive, og så ble det fullført i går.

Stykket ble på litt over 6500 ord, nesten 40 sider, noe som vil bli rundt en 40 minutter lang forestilling. Sjangeren var absurdisme, og en stund følte jeg at stykket ga mening, og så sporet det av igjen, så nå føler jeg litt at jeg traff sjangeren.

Jeg har ikke skrevet dramatikk på nesten fem år, eller jeg har skrevet bruddstykker av skuespill, og nå husket jeg at jeg faktisk skrev en barneforestilling som ble oppsatt av dramagruppen min da jeg var vikarlærer på kulturskolen et år, men det føltes ikke ut som et “teaterstykke”og det var tre år siden. Jeg har en mye mer pretensiøs følelse inni meg nå, for nå har jeg skrevet kunst og ikke bare underholdning!

Er det er bra stykke? Godt spørsmål. Jeg har selv et veldig ambivalent forhold til absurdisme som sjanger. Jeg liker mål og mening, så noen ganger blir jeg sint etter å ha sett en absurd oppsetning, men jeg så i Desember en fantastisk iscenesettelse av et stykke som ga meg tilbake troen på sjangeren. Men det svarer ikke på spørsmålet om mitt stykke er bra. Jeg kan si ja her og risikere å skyte meg selv i foten, men ja, deler av det er bra, men det kommer mest an på framførelsen så jeg skal legge ansvaret videre på en potensiell og fiktiv regissør.

Her burde jeg selvfølgelig ha svart: “Ja, selvfølgelig er stykket mitt bra.” Men jeg har en frykt for å skryte av meg selv. Jeg liker stykket mitt så det burde jeg kunne si, men det er vanskelig. Jeg skal øve meg på å si at jeg er fornøyd med egne prestasjoner. Jeg må være ærlig å si at jeg har et ganske knurrende behov etter validering, og da er det jaggu bra at jeg har en blogg.

Nå er sikkert du nysgjerrig på stykket mitt, som forøvrig ikke har en tittel ennå, så her får du en liten smakebit:

A:
Jeg kan ikke si noe. Jeg har ikke lov. Jeg har disse klærne, og bøtta med sand. Nå ligger jeg under benken. Vi er i forskjellige rom.

C:
Hvorfor er vi i forskjellige rom?

A:
Fordi vi betyr forskjellige ting.

C:
Betyr rommene forskjellige ting?

A:
Ja, og vi betyr forskjellige ting.

B:
Hva skal det bety?

A:
Vi er ikke det samme.

Var ikke det eksistensielt og flott? Du legger kanskje merke til bokstav-karakterene. Det er fordi jeg er kul og eksperimentell, det er ikke fordi jeg suger til å navngi karakterene mine.

Jeg gleder meg til teater-venninnen min skal lese dette her. Jeg skammer meg litt allerede, samtidig som jeg faktisk gleder meg. Jeg er usikker på om dette er sadisme eller masochistisk. Hva er jeg så redd for liksom? Hater hun det så er det greit. Det er ikke som om det er perfekt. Jeg blir litt lei meg om hun hater det, men som psykologen min ville sagt: “Det at hun hater stykket ditt betyr ikke at hun hater deg som person.”

Jeg lekte litt med tanken på å lage en forestilling, men da må jeg arbeide så det ble plutselig litt for krevende. Selv om det hadde vært utrolig gøy. Jeg savner dramalivet som jeg levde på videregående.

Ellers så lekte jeg litt med tanken på å starte en sånn bloggkronikk der jeg skriver en sånn flott overskrift: “Jeg har skrevet:” og så skryter jeg litt om mine prestasjoner på en litt sarkastisk og ikke helt gjennomtenkt måte, akkurat som i dette innlegget. Høres det helt idiotisk ut? Jeg vet ikke selv… for at det skal kunne gjennomføres så må jeg jo fullføre ting, så det er kanskje en halvveis god ide likevel.

Tørr

Hånden min er som et gammelt hus

Et privat hjem for de skjulte hemmeligheter

Mye vold har hendt i denne hånden

Men også litt kjærlighet

Et fast håndtrykk

Fingrene dine mildt mot mine

Nå er hånden forlatt

Innvendig er den fuktig og flekkete, minner om råte

Utsiden er tørr og dekorert av sprekker

Langt ned i fundamentet, i selve sjelen, lekende rundt granittskjelettet

Et århundre av fuktighetskrem vil ikke redde denne hånden

En sag er løsningen

Og et lag med ny farge

Dette lille diktet ble skrevet av meg på rundt tre minutter nå når jeg skulle skrive en liten metafor for starten av dette innlegget.

Sånn så forresten hånden min ut i går:

12351143_10153977746686677_378155462_n

ja, jeg fikk drugs. I det scifi/dystopiske samfunnet jeg lever i så får alle kommende forfattere det, så blir de satt inn i tankebokser og så skal de fantasere fram en historie. Bare at det ikke blir en bok. Det blir en slags film, med bildene jeg dikter og kreative musikere setter seg ned og komponerer bakgrunnsmusikk til dette. Noen ganger er det en bra ting. Man slipper å beskrive ting. Andre steder så kan man tenke seg til lange fine setninger, og de blir lagt til. Innlest av en skuespiller. (NB: budsjettet her er TRANGT, så man bør være en vel ansett forfatter for å få en Dominic Franter til å lese inn. Han er som Morgan Freeman bare Morgan Freeman er ikke i dette samfunnet fordi det enten eksisterer i en parallell verden eller en mystisk framtid) Nå lurer kanskje du på hvorfor man ikke kaller dette samfunnet for et utopisk samfunn. Alt dette høres veldig bra ut, sant? (Bortsett fra det med Morgan Freeman) Men nei, vi får ikke lønn for arbeidet, og vi er statlig eid. Snart kommer vi til å bli erstattet av roboter, men etter den andre robotkrigen så har de vært i mangel, men som vi alle vet, vi kan ikke stoppe roboter og framdrift)

Dette tullet kom også nå på sparket. Sprøytebildet er virkelig av meg, og lagt ut her fordi jeg er oppmerksomhetssyk, men kommer til å svare på kommentarer med kryptiske meldinger sånn: “Åh, jeg kan ikke snakke om det her, send meg en privatmelding så kan vi ta det der” og sånt. Kort sagt, det går altså bra med meg. Jeg tok en undersøkelse, jeg er kronisk syk så det må til tider gjøres. Jeg kommer ikke til å dø… ennå.

Det har forresten vært flom i byen min. Jeg druknet ikke, og ingenting jeg eier ble skadet. Så over til andre nyheter.

Over til saken

I går kommenterte en av venninnene mine at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe på bloggen min. Hun sa det med en passende bedrøvet stemme som fikk meg til å tro at hun savner at jeg skriver innlegg her. Det at vi ikke har sett hverandre på to måneder kommenterte hun ikke… men… jeg får bare tolke det på verste måte.

Jeg har vært tørr. Ikke bare på hendene, men på andre steder også. (Omg, Gi dere Gresskar, Lisa og Ingebror, det er ingenting å fnise av, vitsene mine er ikke så tørre)

Jeg har på en måte lidd litt av litt skrivetørke. Som kanskje virker litt merkelig, når man leser det tullet over. Kanskje løsningen var blogging? Grunnen til at jeg ikke har blogget på en stund er fordi jeg ikke har visst hva jeg skulle skrive om. Dette er hovedsakelig en skriveblogg. Hadde det vært en hverdagsblogg så kunne jeg skrevet om legetimen min og alt som har hendt med familien min i det siste, og hvem som får kulest julegave av meg, men akk, nei.

Jeg skriver om skriving.

Jeg har ikke klart å lese noe spesielt heller den siste tiden, men jeg trenger kanskje litt pause. Jeg har sett litt reality TV da, som restaurant-greie, supersize vs superskinny, og Masterchef, så det er jo noe det også.

Jeg har siden sist jeg blogget, havnet to dager bak på skriveadventskalenderen min. Jeg har skrev to noveller med grei comebacks fra skrivevennene mine (Nå vet jo ikke jeg om de lyver til meg) Jeg har tenkt å poste en av dem her, etter en liten redigering, men den andre er litt utenfor komfortsonen min, så jeg tror den skal ligge i banken en stund.

Jeg liker begge novellene jeg har skrevet da. Den ene ble inspirert fra en annen novellestittel. Som var på svensk og jeg trodde det svenske ordet var min tittel på norsk… jeg husker ikke hva det svenske ordet var nå, men min novelle heter altså “Pappvinger.” Dette er den jeg tenker på å legge ut.

Den andre heter “Snabelmaske.” Den er inspirert av byen min, og andre ting som har opptatt meg i det siste: som gladiatorkamper, katter vs rotter, dystopia, skamløse forsøk på å imponere Gresskar og Lisa som er nevnt tidligere i innlegget, bordeller, at jeg hadde et uhell og havnet inn på en gaypornoside på tumblr, og at søsteren min sendte meg denne listen av sexleketøy og spurte om det var noe jeg ønsket meg til jul: http://www.nrj.no/story.aspx?id=639183 (Hun er forresten seksten år og megaskjønn… men vi, jeg og de to søstrene mine, har blitt ganske grove mot hverandre… jeg er glad vi ikke har blitt sendt til spesialister)

Jeg har forresten også kommet ut av skapet til familien som aseksuell, noe som jeg ikke er helt fornøyd med kategoriseringen… for jeg er i gråsonen, men stefaren min sa at han skjønte seg bedre på meg nå, trodde at flere han kjente var det bare at de ikke visste det fantes noe ord for det, og beklaget faktisk for at han har presset på at jeg burde få meg kjæreste og sånt, her har han faktisk sagt kjæreste for han tror jeg er hella gay. Det var fint å få høre at han aksepterte det da. Er ikke alltid at familien har akseptert helt ting i livet mitt, så det var ekstra hyggelig. Mor var mer skeptisk. Hun tror på Disney og Mr. Right. Jeg tror ikke engang på Mr. Right Now.

Okei, nå har jeg delt mye mer enn jeg hadde planer om. Både personlig og om den andre novellen, så jeg kan kanskje legge den også ut, med en liten advarsel på toppen kanskje. Jeg vet ikke. Jeg venter litt.

Ellers så har jeg planer om å nå jobbe litt med noveller, dikt, og til neste år vurderer jeg om jeg skal prøve meg på noen artikler. Noe jeg er sykt skeptisk til. Jeg savner også å jobbe med teater, så kanskje jeg prøver meg litt som dramatiker igjen.

Ellers så har jeg noen som leser NaNo-prosjektet. Jeg gleder meg til å lese gjennom det selv i Januar. Og i Februar håper jeg at litt andre av min vennekrets kommer til å lese det. Jeg husker ikke engang hva det handler om. Joda, jeg gjør det. Til min egen skrekk og gru.

Langt innlegg. Tror jeg fikk sagt det jeg ville si. Har du lyst til å lese en av novellene mine?