Prompt 1: tatoveringen

Nå har ikke bloggen min vært overflokket av besøkere den siste tiden, men jeg tror likevel at jeg vil poste noen prompts her i ny og ne så kanskje får noen litt inspirasjon. Dagens prompt dukket opp i feeden min på facebook og den syntes jeg var skikkelig kul.

Jeg har veldig lyst til å skrive en tatoveringshistorie, men jeg har ikke planen klar. Kanskje får jeg selv noen ideer fra denne videoen.

Jeg har sett lignende greier med projektering på klær, men dette var minst like kult (om ikke kulere)

Jeg håper at du får noen ideer og kanskje skriver noen ord. Jeg pleier å sette på en timer og skrive i minst ti min. Lykke til!

 

Prompts

noteJeg snakket litt om prompts i det forrige innlegget mitt. Jeg synes prompts er utrolig gøy og de kan hjelpe skrivingen utrolig mye. Prompts kan være så mye. Et ord, en setning, et bilde, en sang. Jeg har flere pinterestboards som bare inneholder ting jeg kan bruke som prompts. Jeg hørte om ei dame som brukte email-titler i spamfolderen som prompts, noe jeg tror jeg vil prøve en gang.

Man kan ikke egentlig forvente at det dukker opp et mesterverk når man skriver utfra prompts, men nye kommer nok. Natt til i går hadde jeg en søvnløs natt der jeg skrev fjorten småting inspirert fra prompts. Det var kjempegøy. Noen av dem mener jeg også var veldig bra. De har iallfall potensial.

Jeg pleier å velge en prompt, sette en timer på 5 min, og så bare fri skrive. Kanskje får du kjempemange ideer og bare fortsetter i evigheter, eller kanskje du ikke får noen ideer, da er det viktig å bare skrive ord. Ikke legg for mye press på det selv, men bare nyt prosessen.

Så jeg vil utfordre deg til å skrive noe ut i fra en prompt, du kan finne deg en selv ved å søke på internett eller noe sånt, eller så kan du ta en fra en av disse to linkene: Really awfull writing prompts   <- på denne linken er favoritten min nr.9 btw. Eller så kan du finne en her: What should you write to day

Du vil også gjøre meg veldig lykkelig om du skriver en kommentar med din mening angående prompts, bruker du det? Hva synes du om dem? Kunne du tenkt deg at jeg kanskje startet med en i uken eller noe sånt, er det noe du er interessert i?

Og ja! Del gjerne det du skrev om du valgte å skrive litt.

Skriveworkshop

blog

På torsdag startet jeg på en skriveworkshop. Noe som jeg har gledet meg til lenge. Jeg har vært på kurs med veilederen før og følte jeg fikk veldig mye ut av det så jeg hadde høye forventninger. Vi var fire damer + veilederen vår, noe som var fint. De andre var hyggelige, ei av dem er bestevenninna mi så det var flott.

Vi jobbet en del med prompts, skrev fire tekster ut fra fire prompts på fem minutter og en lengre tekst på ti min.

Jeg føler at iallfall to av dem har potensial til å bli noveller, noe som er veldig gøy, så jeg skal jobbe litt med det i helga. De var hyggelig miljø, vi ga ikke så mye feedback første gangen det var mer nikking og “Ah”-ing. Veilederen vår stilte noen spørsmål og litt sånn. Det blir spennende på slutten av workshoppen (som forresten skal gå på fire uker) å se om jeg har utviklet meg noe.

Jeg kan dessverre ikke dele noen av bildene vi skrev utfra eller sangen, ettersom jeg ikke vet hva de heter, og bildene var fra en bok, en av promtsene var fra en bok, og en annet fra et prompt-card.

Det var utrolig inspirerende iallfall, og vi får hjemmelekser noe som var veldig gøy!

Jeg ga forresten Lisa en prompt og sa hun måtte skrive en tekst på fem minutter. Du kan lese den her. Det var utrolig gøy at hun tok utfordringen! Så jeg tror jeg skal presse på henne noen flere…

Jeg tenkte også at jeg skulle dele den dårligste teksten min fra hver uke, så kan vi kanskje se noe framgang der også, så kan jo også folk le. Tekstene blir tross alt skrevet på fem minutter.

b-1f83c4cc75f1258cc196c831a2924362

Bladene hadde samlet seg i hjørnet og hadde begynt å imitere en blomst med samlede kronblad. Foruten om måsen var skogen naken. Inkludert samtalene. Trærne hadde sluppet seg fri fra sitt slør av forkledde blader. Det var bare dette ene treet som holdt på fasaden. Den hadde pyntet seg med denne blomsterformede samlingen av blader, kanskje som forsøk på å skjule seg for det som lå under steinen. Det var stille i skogen, som om alle fuglene visste at et rovdyr beveget seg i nærheten. 

 

 

oppdatering og plan

Jeg har ikke glemt bloggen min, jeg har bare gjort andre ting, blant annet har jeg blitt gammel. Eller iallfall et år eldre, egentlig ikke det heller… bursdager er rart. Jeg kan iallfall utsmykke meg med at jeg er 24 år.

Nå, etter at jeg ble så gammel, har jeg fått litt dårligere skriveflyt, for den var veldig god tidligere i uka, men nå må jeg jobbe litt for å finne tilbake til den.

Jeg jobber rolig og stille med noen forskjellige prosjekter. Jeg har som håp å komme på trykk en gang i løpet av 2016 så jeg kommer til å jobbe mot det. Jeg har lyst til å skrive mer teater og har ideer til et prosjekt der. Jeg jobber med “evighetsprosjektet” som er en episk fantasy som jeg skriver med en venninne som jeg har planer om å ha klar del 1 snart… jeg håper før februar. I februar har jeg planer om å redigere NaNoWriMo-prosjektet mitt, som jeg har håp om å sende til forlag en gang senere i år. Helst en gang på våren bare for å få gjort noe. Så har jeg planer om å delta i camp NaNo i april- og så igjen i juli… tror jeg at det er… kanskje er det august… Og så skal jeg skrive en ny bok i november!

Ellers har jeg noen småplaner, men jeg får se hvordan det blir.

Hvordan går det med deg? Har du noen mål og planer?

N

Inspirasjon; MasterChef

Jeg tror at mange forfattere får spørsmål om hvor de får inspirasjon fra. Som om det er en dagligvare man kan kjøpe på butikken. Jeg har en venninne som ofte sier: “Jeg har ikke inspirasjon.” Selv er det ikke ofte at jeg har “inspirasjons-problemer” vanligvis er problemet mitt at jeg ikke gidder å skrive, eller at jeg ikke klarer å fullføre, eller at jeg har så mange ideer at jeg ikke vet hvordan jeg skal starte.

Jeg prøver å få inspirasjon fra det meste jeg kommer i kontakt med i løpet av dagen, jeg er som en liten svamp eller en vampyr. Suger til meg det jeg kan.

Jeg mener at det ikke spiller noe rolle om man vil slappe av med noe temmelig hjernedødt. Det viktigste er at det gir deg noe, en latter, ideer, en pause fra hverdagen. Enten du velger å se paradise hotel, fotball eller en eller annen teit tv-serie. Som skriver så kan man uansett si: “Research” når noen dømmer oss.

Jeg så ekstreme mengder MasterChef i desember etter at jeg hadde fullført førsteutkastet på boken i november, og et par noveller i desember, og så tok jeg meg en pause fra skrivingen. Jeg så rundt 5 sesonger av den amerikanske versjonen. Og jeg syntes faktisk det var inspirerende. Jeg spøkte med at jeg skulle skrive en bok: “What I learned about writing from watching MasterChef” eller noe sånn. Litt fordi regien på serien til tider er klein og man merker at det er iscenesatt. Likevel så liker jeg det.

Som karakterstudie, som inspirasjon til matbeskrivelser (ok, det er litt kleint, men ok) Og så fikk jeg ide til denne novellen. Den er spesiell og eksperimentell som det meste jeg skriver for tiden. Jeg leker meg i sjangere som jeg ikke er helt komfortabel i. Jeg ble også inspirert av noen av deltakerne i serien, og jeg har store planer om å basere en karakter på en av dudsa. Jeg vet ikke i hvilken historie det kan brukes til, men det kommer etterhvert.

En annen ting som har skjedd i livet mitt (gud, så dramatisk det hørtes ut) er at jeg har bestemt meg for å spise sunnere (gud, så originalt, det har jo nettopp vært nyttår) Så jeg bestilte meg en matkasse fra nettmat med oppskrifter laget av Mari Hult som driver vegetarbloggen. 

Jeg mottok en sånn boks og det vekket med det samme MasterChef-mysteryboxchallengevibber.

vegetar

Bildet er fra Mari’s blogg

Jeg er ikke veganer, vegetarianer eller spesielt flink til å lage mat så jeg gledet meg veldig. Dette innlegget er ikke et sånn produktpromoteringsinnlegg, men jeg ble positivt overrasket over at jeg faktisk klarte å lage noe som smakte godt.

Så stod jeg der med boksen i hendene og så for meg hvordan Gordon Ramsay ville ha skreket til meg. Jeg begynte også å fundere litt rundt dette med mat og funksjon. Jeg har ofte tenkt, mens jeg så showet, at de sløser med utrolig mye mat. Så tenkte jeg litt på hvordan det er med dyr og mennesker, og verdi og funksjon. Jeg valgte å ha dette litt i bakhodet mens jeg skrev novelle-tingen min, men jeg vet ikke om det kom gjennom.  Så ville jeg også ha MasterChef-strukturen bare fordi det er interessant å leke seg med strukturer.

Det er iallfall interessant å se på, hvor kommer ideene og inspirasjonen fra, hvor mange og hva slags tanker har man rundt ting før man starter, og hvor ender det hele opp.

Hvor finner du inspirasjon? Bruker du inspirasjon som unnskyldning for å slippe å skrive?

Skriveri: MasterChef-novelle

Jeg har skrevet en novelle-ting som jeg har kalt for MasterChef som jeg skal dele med dere her i dag. Jeg håper at dere kommer til å like den 🙂

MasterChef

Kjølig, som følelsen av å gå inn på et ubebodd lager. Mørkt, som barnekvelder der du er i seng før alle andre. Stillhet og forventninger, som før en forestilling skal starte. Brått går de kolosale lampene på over oss. Det kommer en trommeaktig lyd etter hvert som lyset slås på og sprer seg som et hvit slør over rommet og noen øyeblikk senere så er det mulig å se hva rommet inneholder.

12506807_10154037948616677_406231269_n

Rommet er en stor sal. Et rustisk preg bærer det. Betonggulv, drivvedvegger. Et klasserom? Disker på rad. En til hver av deltakerne. Det står en eneste boks på disken. På hver av de fire diskene. Er det en disk? En arbeidsbenk er kanskje et mer passende ord.

Deltakerne går mot diskene. Noen med frastøtende selvtilfredshet, noen med nervøsitet. Alle med høye forventninger. De ser seg om. Flakkende blikk, smale blikk, løftende øyebryn. Bevegende lepper. Babling, tilfreds “uuuu-ing” og “aaaaah-ing”, diskre psykisk krigføring: “Jeg er så klar, så sinnssykt klar.” “Sikker? Du høres ikke klar ut.”

Deltakerne ser på den mystiske boksen som står foran dem. Noen rister, av deltakerne altså. Gleder seg til å løfte opp esken for å se innholdet.

12506841_10154037948591677_645550058_n

En av dem står i helt nøytral posisjon, uten antydning til å ha noe ønske om å løfte opp eska.

En stirrer ut gjennom noen brilleglass som er fulle av fettete fingeravtrykk.

En har blå leppestift og tygger heftig tyggegummi.

En har muskler som presser seg mot t-skjorta.

En smiler et perfekt kjøpe-smil.

Skjermen skrues på og informasjonsfilmen spilles av. “Denne uken har dere fått utdelt en mysterieutfordring, bare den beste endringen vil gå videre til neste runde. Dere kan bruke de hjelpemidlene dere ønsker. Dere har 24 timer.”

En nedtelling starter. 10-9-8

Deltakerne ser på hverandre. De er klar.

Publikum strekker på nakkene. Zoomer inn på diskene sånn at de kan få med seg alt. Deltakerne legger hendene sine på eskene klare for å løfte dem opp når tiden er inne.

3-2-1

Abrakadabra.

En kanin, en katt, en fisk og en spurv.

Deltakerne ser på dyrene med stor uro.

Deltakerne drar fram utstyr. Kirurgiske instrumenter i rustfrittstål. Lasere. Elektroniske verktøy: printere, pc’er, elektrosjokk, ledninger, og det som hører med. Noen drar fram et bærbart apotek. Lab’en her har mer imponerende medikamenter enn de skitne bakgårder. Programlederen spekulerer litt om ferdighetene og kunnskapen til deltakerne når det kommer til utstyret.

12527959_10154037948856677_1710650874_n

Programlederen med kjøpesmilet smiler bredere. Dette er det hen får betalt for. Hen går bort til den første disken der kaninen sitter i buret. Den rynker på nesen og sitter krøllet sammen. Programlederen smiler til de blå leppene.

12516093_10154037948666677_338033511_nDe kaller deg den unge magikeren.

  • Stemmer det. Sier de blå leppene.

Passende med en kanin. Nesten som den ble trukket opp av hatten.

Leppene gliser.

Si meg: er du nervøs for utfordringen?

  • Overhodet ikke. Man er ikke så flink som det jeg er uten god trening i utfordringer som dette. Jeg har jobbet med gnagere før. Pleide å fange rotter som barn.

Oh, det liker jeg å høre. Lykke til

Programlederen går videre. De blå leppene går raskt i arbeid. Trekker i skuffer og skap og setter masse utstyr på disken.

12540032_10154037948701677_1378577310_n

Programlederen går videre med sine slanke bein bort til deltakeren med de fettete brillene.

Du fikk katten!

  • Ja.

Svaret kommer dystert og kort fra deltakeren som stirrer på det vesledyret med silkemyk pels og skrekkslagne øyne.

Noen vil si at det er den letteste utfordringen.

  • Kanskje det. Men det gir meg bare mer mulighet til å være kreativ!

Ja! Man må gjøre det beste ut av situasjonen. Har du troen på deg selv?

  • Jeg tror at jeg uansett klarer meg bedre enn andre.

Men det er bare en person som går videre.

Brillene ser raskt på programlederen. Biter tennene hardt sammen og begynner å lete etter utstyr.

  • Dette går bra, pus.

Dette går bra, pus, sier programlederen og går videre.

12527641_10154037948831677_307107809_n

Programlederen vandrer bort til muskelbunten.

Hvordan går det her?

  • Kan ikke klage.

Så du føler deg ikke noe nervøs? Fisk er litt av en utfordring.

  • Jeg skal bare ta det helt ut. Jeg tenker å gi den lunger og sende den inn i et anti-tyngdekraft akvarium.

Det er ikke det mest originale jeg har hørt. Flere forsøker seg på dette og mislykkes.

  • Vel, de er ikke like flinke som meg.

Det er bra du har selvtillit.

Programlederen går videre uten å se ut som hen er imponert.

12516140_10154037948786677_270103599_n

“La meg gjette, du skulle ønske du kunne fly din vei.”

  • “På ingen måte.” Sier deltakeren med det litt nervøse smilet sitt. Den tar et kraftig tak rundt spurven, og griper tak i en saks. Spurven piper nervøst og faller litt sammen da vingene i et skarpt øyeblikk blir hugget av.

Deltakeren reagerer raskt og setter en sprøyte i det lille vesenet. Så legges den inn i en liten maskin.

Hva gjør du nå?

  • Maskinen her er som en rugemaskin og nå har fuglen fått et sprøyt med smertestillende og andre midler for å holde den i livet og utav sjokk.

Ville det ikke vært lurt å gi den det før du kuttet av vingene?

  • Nei, det gjør at blodet ikke koagulerer riktig.

Har du en plan videre?

  • Jeg skal bruke 3D printeren til å lage nye vinger.

Noe mer?

  • Det blir en overraskelse.

12511930_10154037948731677_1899794877_n

Programlederen ser mot oss med et skeptisk ansiktsuttrykk. Det er mye lettere å imponere publikum enn de lange beinene og korte øyebrynene.

 

Tiden går. 12 timer gjenstår.

En av deltakerne står med blod til albuene og fingrene i et organ.

En står ved tastaturet og hamrer i vei.

En kanin hopper rundt i buret sitt. Mens noen blå lepper begynner å endre farge.

En annen står med reagensrør i en sky av damp og røyk.

Programlederen går litt til og fra. Sier kritiske kommentarer. Har ikke noe håp for noen av deltakerne. Tiden går litt videre. Nå er programlederen mer fornøyd. Vi får spørsmål hva vi mener. Det er splid blant oss.

Noen av oss sovner til tross for spenningen og medikamenter. Det er ventetiden som gjør oss søvnige. Dyrene sluttet å lage lyder for flere timer siden, og vi sluttet å bry oss før det. Lidelse er bare interessant en stund, så husker man at genseren klør litt og at man må spise middag denne uka.

Blod, svette, tårer, og andre klisjeer blir spydd opp av programlederen. Vi nærmer oss slutten. Resultatet skal presenteres. Dommeren avslutter setningene for hvert ord.

La. oss. starte. med. den. unge. magikeren.

De blå leppene har fått et nytt lag leppestift. Boksen med kaninen blir båret opp til disken.

Vi. forventer. oss. litt av en. tryllekunst.

Den unge magikeren gnir svette utover i håret og ser på dem. Dommerene løfter opp boksen for å se på resultatet.

Du har bleket. kaninen. og gitt den røde øyne…

“Ja, albinokaniner er min favoritt.” sier den unge magikeren.

Dommerne ser vantro på vesenet.

Hva annet har du gjort?

“Først kloret jeg kaninen. Så tok jeg og tatoverte øynene dens i rødfarge.”

Jaha… hva mer?

“Vel, jeg… eh… hadde litt tidsproblemer.”

Tidsproblemer? Du hadde. 24 timer. Dette er en skam. Vi er virkelig. skuffet over deg.

“Jeg beklager det.”

Det er deg det går utover.

Programlederen spør raskt hva den unge magikeren tror. Leppene er nesten vrengt da de gir fra seg sitt svar: “Jeg tror ikke jeg går videre.”

 

Neste. Fettete briller som ser mer fettete ut nå.

Hvordan går det, pus?

Den neste dommeren spør med sensuell stemme. De fettete brillene reagerer ikke på det.

  • Her er det jeg har gjort.

Boksen blir løftet opp og katten kommer til syne. Den maler og ser på dommerne med lyse grønne øyne.

  • Jeg har blandet DNA-et og modifisert den så den har elementer fra hund og ape. Jeg ville at den skulle beholde utseende sitt så jeg jobbet hardt for å få det til.

Hund og ape… Hvorfor det?

  • Fordi katter er for egoistiske så jeg ville gi den hundens empati, og aper er mer funksjonelle så nå vil det kanskje være mer mulig å trene den opp.

Interessant. La oss teste DNA-et og verdiene. Før vi gjør et raskt forsøk på noen lette kommandoer.

Katten blir raskt skannet og tatt blodprøve av. Dommerne ser på hverandre, men deler ikke resultatet med oss.

Gi. lapp. sier en av dommerne og holder ut en hånd.

Katten løfter en pote og lar den raskt gli over dommerens mens den maler høylytt.

Interessant. Dere kan gå.

Deltakeren med brillene går mot disken sin. Katten hopper ned fra disken og vandrer rolig etter. Den reiser seg opp på to ben og hopper opp på disken. Publikum klapper fornøyd.

Programlederen spør hvordan det gikk. “Jeg tror jeg er trygg.”

 

Dommerne ser nysgjerrig på den neste boksen. Det kommer flagring fra den.

Stemmer det at du klippet av vingene av fuglen?

  • Det stemmer.

La oss se.

De løfter boksen og ut flyr fuglen. Den har fått stål vinger. Den tar seg en runde i rommet. Brått sender den ut noen skudd som eksploderer i raketter. Så lander den foran dommerne. Dommerne gir fra seg applaus.

Veldig imponerende!

  • Takk.

Si oss hva du har gjort?

  • Jeg ville gi spurven mer funksjon. Nå har den mulighet til å skyte raketter og være en estetisk del av verden.

Eller et våpen. Sier dommerne.

  • Kanskje det…

Interessant, dere kan gå.

Programlederen spør etter følelser. “Jeg vet virkelig ikke. Jeg fikk ikke så mye respons som jeg ønsket.”

Programlederen svarer med et: “lykke til.”

 

Den siste, fisken, blir presentert for dommerne. Akvariet er fullt av luft. Fisken flyter rundt der. Dommerne stirrer på den.

Den ser død ut.

  • Den lever altså.

Tvilsomt. Sier dommerne og prikker på glasset.

Da tar fisken en salto i luften, men blir raskt stillestående igjen.

Kort sagt så er vi skuffet. Vi forventet mer enn noen lunger.

Deltakeren går tilbake og nekter å si noe til programlederen.

 

Dommerne går sammen. Vi hører mumling.

Den letteste utfordringen.

Veldig skuffet.

Jeg. hadde. forventet. mer.

Vanskelig avgjørelse.

Er vi enige?

Så kommer et trestemt ja og de står foran oss igjen.

 

Vinneren denne gangen stod mellom to av deltakerne. Det var enten katten og spurven. Katten var et imponerende og humoristisk tilskudd, det er interessant å tenke på hvordan den kan utvikles videre, men det var den letteste oppgaven og utførelsen var bra selv om ideen ikke var så original. Den neste var spurven. Veldig fascinerende, og vi ser masse måter ideen kan brukes videre. Vinneren er spurven!

Det blir full applaus. Noen av deltakerne som har tapt begynner å gråte. Spurven og deltakeren kommer opp på scenen og får servert et glass champagne.

Dessverre betyr dette at ingen av dere andre går videre. Takk for deltakelsen.

En mann kommer inn. Han har en pistol og med kjappe skudd skyter han de tapende deltakerne.

Før eksperimentene inn i lab’en. La oss gå videre for å feire.

Gulvet er fullt av bloddammer, og utover kvelden brukes det lang tid på å fjerne flekkene. Programlederen ser på oss med kjøpesmilet:

Sånn, nå var det over for denne uken, men bli med for å se på neste uke for nye deltakere og nye utfordringer. Ha en videre fin kveld.

Vi forlater salen. Lettet over at vi ikke måtte delta denne uken, og gruer oss til neste.

Dette var bare et førsteutkast på novellen, så jeg kommer kanskje til å redigere den på et senere tidspunkt. Jeg tenkte bare at det var gøy å dele! Kanskje ikke like gøy å lese, men sånn er det. Jeg håper at dere liker den og de litt eh… spesielle illustrasjonene mine. Her kan du også lese litt om baktanken og inspirasjonen bak novellen.

Jeg har skrevet: teaterstykke

Jeg skrev et teaterstykke i går, og det var virkelig herlig å fullføre noe igjen. Det er et absurd stykke som jeg fikk ideen til mens jeg ikke fikk sove natt til julaften. Jeg tok meg en dusj og tenkte over stykket. Planla flere av replikkene og overganger, så innså jeg at jeg sikkert kom til å glemme alt. Jeg bestemte meg for å skrive det etter julaften om jeg fremdeles husket noe av ideen min. Så natt til 25. desember begynte jeg å skrive, og så ble det fullført i går.

Stykket ble på litt over 6500 ord, nesten 40 sider, noe som vil bli rundt en 40 minutter lang forestilling. Sjangeren var absurdisme, og en stund følte jeg at stykket ga mening, og så sporet det av igjen, så nå føler jeg litt at jeg traff sjangeren.

Jeg har ikke skrevet dramatikk på nesten fem år, eller jeg har skrevet bruddstykker av skuespill, og nå husket jeg at jeg faktisk skrev en barneforestilling som ble oppsatt av dramagruppen min da jeg var vikarlærer på kulturskolen et år, men det føltes ikke ut som et “teaterstykke”og det var tre år siden. Jeg har en mye mer pretensiøs følelse inni meg nå, for nå har jeg skrevet kunst og ikke bare underholdning!

Er det er bra stykke? Godt spørsmål. Jeg har selv et veldig ambivalent forhold til absurdisme som sjanger. Jeg liker mål og mening, så noen ganger blir jeg sint etter å ha sett en absurd oppsetning, men jeg så i Desember en fantastisk iscenesettelse av et stykke som ga meg tilbake troen på sjangeren. Men det svarer ikke på spørsmålet om mitt stykke er bra. Jeg kan si ja her og risikere å skyte meg selv i foten, men ja, deler av det er bra, men det kommer mest an på framførelsen så jeg skal legge ansvaret videre på en potensiell og fiktiv regissør.

Her burde jeg selvfølgelig ha svart: “Ja, selvfølgelig er stykket mitt bra.” Men jeg har en frykt for å skryte av meg selv. Jeg liker stykket mitt så det burde jeg kunne si, men det er vanskelig. Jeg skal øve meg på å si at jeg er fornøyd med egne prestasjoner. Jeg må være ærlig å si at jeg har et ganske knurrende behov etter validering, og da er det jaggu bra at jeg har en blogg.

Nå er sikkert du nysgjerrig på stykket mitt, som forøvrig ikke har en tittel ennå, så her får du en liten smakebit:

A:
Jeg kan ikke si noe. Jeg har ikke lov. Jeg har disse klærne, og bøtta med sand. Nå ligger jeg under benken. Vi er i forskjellige rom.

C:
Hvorfor er vi i forskjellige rom?

A:
Fordi vi betyr forskjellige ting.

C:
Betyr rommene forskjellige ting?

A:
Ja, og vi betyr forskjellige ting.

B:
Hva skal det bety?

A:
Vi er ikke det samme.

Var ikke det eksistensielt og flott? Du legger kanskje merke til bokstav-karakterene. Det er fordi jeg er kul og eksperimentell, det er ikke fordi jeg suger til å navngi karakterene mine.

Jeg gleder meg til teater-venninnen min skal lese dette her. Jeg skammer meg litt allerede, samtidig som jeg faktisk gleder meg. Jeg er usikker på om dette er sadisme eller masochistisk. Hva er jeg så redd for liksom? Hater hun det så er det greit. Det er ikke som om det er perfekt. Jeg blir litt lei meg om hun hater det, men som psykologen min ville sagt: “Det at hun hater stykket ditt betyr ikke at hun hater deg som person.”

Jeg lekte litt med tanken på å lage en forestilling, men da må jeg arbeide så det ble plutselig litt for krevende. Selv om det hadde vært utrolig gøy. Jeg savner dramalivet som jeg levde på videregående.

Ellers så lekte jeg litt med tanken på å starte en sånn bloggkronikk der jeg skriver en sånn flott overskrift: “Jeg har skrevet:” og så skryter jeg litt om mine prestasjoner på en litt sarkastisk og ikke helt gjennomtenkt måte, akkurat som i dette innlegget. Høres det helt idiotisk ut? Jeg vet ikke selv… for at det skal kunne gjennomføres så må jeg jo fullføre ting, så det er kanskje en halvveis god ide likevel.

Jeg har lest: “Brente barn skyr ilden”

En: Jeg vurderer å starte en “spalte” kalt: “Jeg har lest”. Der jeg sjokkerende nok skriver om bøker jeg har lest. Si i fra om dette høres ut som en god ide. Tenk nøye gjennom svaret. Dette er som the red pill/ blue pill- valget i Matrix.

To: Jeg leste nylig en artikkel kalt noe som “Gifts to give a writer”. Jeg husker den ikke helt, for jeg leste den før jul, så den kan ha hatt et annet navn. Jeg kunne ha lett etter den, men jeg er lat. Jeg leste den mest fordi jeg elsker gaver. Jeg elsker å gi gaver, jeg elsker å få gaver. Hovedpunktet i artikkelen var at man skulle gi en forfatter en review. Som er en god ide, i teorien. Det beste er å gi penger. Skriving er vanligvis ikke veldig lukrativt så om det du har å skrive om boken ikke er positivt så kan du heller gi penger.

Tre: Min venn Gresskar (namedrop) skal snart legge ut sin bok “Overmann” for lesing! Noe som er utrolig gøy og spennende! Jeg har gledet meg kjempelenge, helt fra jeg leste “Brente barn skyr ilden”. Derfor bestemte jeg meg for å gi Gresskar en anmeldelse av den første boken hennes. Jeg tror jeg heller skal kalle det for en review ettersom anmeldelse høres så kriminelt ut. Jeg hjalp nettopp søsteren min å skrive en romananalyse, så jeg kan liksågodt fortsette mens jeg er i ånden. Dette blir ikke en analyse, mest fordi analyse er teit. Ingen bryr seg om du tror at blå gardiner betyr et smertefullt indre, jeg mener det, lærere, INGEN BRYR SEG.

Jeg tenkte også at om jeg skriver om boken hennes nå, så har folk tid til å lese den før den neste! Dere må tilgi meg om det til tider skurrer litt på detaljene. Jeg leste boka i 2015, så jeg husker ikke alt 100%, men det går nok bra likevel.

Gresskar er en utrolig søt og flink forfatter, men hun er også en søt og flink venn. Jeg klager ofte til henne om mine prøvelser som skriver, og hun er alltid støttende, og motiverer meg videre. Ærligtalt så tror jeg at jeg hadde gitt opp flere ganger uten hennes råd, og jeg ville nok ikke skrevet halvparten av det jeg skrev i fjor uten noen av tipsene hennes.

Uansett, nok skryt, nå skal jeg være streng!

Stygt bilde, stygge gardiner, og flassende neglelakk- likevel er boka bra!

12494187_10154024786986677_1961281082_o

Brente barn skyr ilden av Maren Westlie Mathisen 

Boken ble utgitt i 2012 av forlaget:  Panthera Publishing Scandinavia AS

Jeg gledet meg veldig til å lese boken, og var kjempesjalu på en av de andre vennene mine som fikk boka og holdt på å lese den, så jeg kastet meg på nettet og bestilte min egen. Da jeg fikk den så hadde Maasen lest den ferdig, men det gjorde ikke noe for i løpet av de neste 24 timene så hadde også jeg lest den.  Maasen sendte meg noen meldinger mens jeg ventet på boka som sa noe som dette: “Duuu… du vet den boka til Gresskar…” “Eh… Gresskar altså…” “Gresskar er ganske sååå…” “JEG HADDE LYST TIL Å KASTE BOKA I VEGGEN OG SETTE FYR PÅ DEN!” “Jeg skjønner ikke helt at Gresskar som er så søt har skrevet en bok som dette.” (Jeg tror kanskje at Maasen også må beære Gresskar med en anmeldelse)

Handlingen utspiller seg i en fiktiv by. En litt shady fiktiv by. Den er hjemsøkt av kriminelle bander som er i konflikt med hverandre. Det skjer en rekke bilulykker med ungdommer. Vanlige mennesker lever livet sitt i stillhet, men hovedpersonen vår, Robin, er langt fra normal.  Hun tjener til livets opphold som lommetyv. Hun er ung, selvlært, isolert fra venner og familie, og trives med å gjøre en god jobb. Hun får i oppdrag å stjele en mobiltelefon og dette fører til at hun møter Ofelion Custordo, og the freak show.

Jeg elsker Ofelion. Jeg har en svakhet for det badguys, og selv om linjene er ikke er helt klare på hvem som er skurken i denne boka, så kan ikke noen påstå at Ofelion er en engel. Ofelion er smooth, han er smart, og han er manipulerende som pokker. Altså drømmemannen, i fiksjon selvfølgelig. I virkeligheten ville jeg vært skeptisk.

The Freak Show. Jeg vet at akkurat de tre ordene nå fikk deg til å tenke: “Oh hot damn, det er kult det.” Og ja, det er kult det! Ofelion har en litt merkelig hobby. Som Robin har han et ukonvensjonelt yrke. Han driver ganske enkelt et freak show. Tenk sirkus, men ikke helt. Det er en scifi-dystopisk-kirurgisk-twist på sirkus. Robin blir dratt inn i en verden hun ikke helt er kjent i, eller har kontroll på.

Stadig utover historien så kommer fortiden til Robin mer og mer til syne. Etterhvert så blir grunnen til bokas tittel: “Brente barn skyr ilden” klar.

Jeg beundrer måten Gresskar skriver på, og valgene hun tar. Hun var tross alt bare et barn da boka ble utgitt i 2012, okei, hun var 20, men det er ungt. Temaene, handlingen, karakterene er mørke og dystre, og det er herlig! Nesten alle karakterene kan bli sett på som “dårlige” mennesker. Det er sånn jeg liker det, karakterene er menneskelige. MEN jeg som akkurat som Maasen hadde øyeblikk der jeg ville denge boka i veggen og si noen nidord til kjære, søte Gresskar. Heldigvis så har jeg forståelse for at historier lever sitt eget liv, og at man ikke er en dårlig person selv om det man skriver noen ganger… ikke er helt bra.

Det som var så fint med boka var at jeg kunne sette meg ned med mine tanker på forhånd uten at det ødela den for meg. Jeg kan foreksempel ikke lese krim. Jeg har omtrent 98% av gangene jeg har lest en krimbok gjettet morderen og 90% av plottet i løpet av de første fire kapitlene, og det har gjort at jeg ikke klarer å lese krim. Kanskje burde jeg skrive krim, ettersom hjernen min tydeligvis ser sammenhengene så fort. Med denne boka derimot satt jeg meg ned og visste jo hva Maasen hadde sagt. Jeg hadde snakket en del med Gresskar på forhånd om boken, og likevel kom hvert kapittel litt overraskende på meg. Det var alltid noen uforutsette elementer der, og det gjorde det hele spennende. Det var også en bok uten det der klisset som jeg har blitt så vandt til i YA-bøker. Kjærlighetstull og seksualisering. Som er gøy til sin tid, men gud så forfriskende det var å ikke få det TRYKKET inn i fjeset. Her kunne jeg dikte mine egne forhold mellom karakterer og gjette hvem av de som hadde sex i lab’en til Ofelion. Okei, jeg skal ikke si at det ikke finnes drama i boka, for det gjør det, men det er en veldig fin balanse i boka, som vi alle kan lære noe av. Eller jeg kommer ikke til å lære så mye av det, for drama er det beste jeg vet, eller det er det beste jeg vet å skrive.

Synes jeg at du bør lese boka? Ja. Og er du min venn så skal du til og med få låne den av meg. Gleder jeg meg til å lese “Overmann”, gud ja. Det er tross alt en del år siden 2012. Det blir interessant å se hvordan Gresskar har utviklet seg som forfatter. Det er alltid sånn når man skriver selv at man leser en bok og så tenker man på forandringer man ville gjort, og hvordan man selv ville ha skrevet boken. Denne boka kunne ikke jeg ha skrevet. Derfor ble det så mye mer gøy å lese den. Du får selv si om du vil at jeg skal skrive om “Overmann” etter dette litt tullete innlegget så kan jeg absolutt forstå om du helst vil at ytringsfriheten skal bli trukket tilbake og at jeg ikke skal skrive noe om bøkene dine igjen.

Her kan du lese boka! 

Du ønskes et godt nyttår

2015 var en snegle. Den bodde inne i kroppen til en ung kvinne. Den snirklet seg rundt. Gjennom organene, nedover halsen, over brystene, gjennom tarmen. Ut navlen. Over hårete lår og armer. Gjennom føflekker og cellulitter. Den la seg over brillene hennes, og lot følehornene bli kjent med øyebrynene til kvinnene. Den snek seg rundt ørene hennes og hvisket nidord, som ble holdt ute av ørevoksen. Den presset seg gjennom og fløt gjennom tankene hennes. Gråt og hylte fordi sneglehuset hadde blitt igjen på utsiden. Den kjempet for å komme seg løs av sinnet. Kravlet ut gjennom nesen og fant seg sitt hus. Den inviterte så kvinnen opp på sin rygg og ut på en reise gjennom tolv måneder.

Så kom året til en ende. Kvinnen og sneglen så på hverandre. 

“Kanskje møtes vi igjen.”

“La oss ikke satse på det.”

Kvinnen ble stående igjen mens hun ventet på en ny følgesvenn som skulle ta henne med på tolv nye måneder,  sneglen krøp ned i en liten boks og visste at den hadde gjort det den skulle. Både i sorg og i glede.

12483705_10154024108186677_2124104663_n

Du har kanskje blitt oversvømt av godt nyttår-ønsker, både på facebook og diverse andre steder. Jeg skal også ønske deg godt nyttår. Litt fordi jeg ikke skrev et god jul-innlegg. Litt fordi jeg fikk en halvveis god oppdragelse.

Jeg må si at jeg er utrolig lettet for å ha skrittet over til en ny kalender. Et nytt år, nye muligheter og alt det der. Jeg følte at de siste ukene av Desember var et kaos. Ikke bare i mitt liv, men i andre liv. Jeg følte at alt jeg hørte om var kaotiske historier, og det var det nesten også. Heldigvis er jeg en positiv person og tenkte: “Dette kan brukes i skriving.”

Jeg satt en Desember-kveld og hørte på noen historier som foreldrene mine fortalte meg, og jeg har ofte tenkt når de forteller ting: “Hahaha, dette skal jeg bruke i en historie en gang i tiden”. Jeg lurer på om de kommer til å finne det ut…

Jeg håper virkelig at du har hatt en fin jul, og at du ser fram til et nytt år. For min del var 2015 veldig tung, men jeg føler denne vanlige lettelsen som kommer når man trer inn i Januar. NÅ SKAL ALT ENDRE SEG- følelsen. Selv om jeg ikke har noen ekstreme mål. Målet mitt er hovedsakelig å sette meg mål.

Jeg tror jeg skal skrive noen innlegg om mål og sånt senere, rett og slett fordi det blir for mye å gjøre akkurat nå. (OG jeg har ikke bestemt meg for alle målene mine enda)

En liten oppsummering av 2015: jeg skrev! Jeg fullførte noe! Jeg lærte masse! OG selv om det var et tøft år fysisk og psykisk så opplevde jeg viktige ting av verdi. Jeg gleder meg til å ta med disse erfaringene inn i dette året.

Dette var kanskje et litt tregt innlegg, jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville si. Jeg ville vel egentlig bare skrive et start-innlegg for 2016.

Jeg håper du likte sneglehistorien min på toppen, og den lille illustrasjonen min.

Å jul med din glede

Jeg tror ikke at jeg kommer til å blogge så mye før jul. Egentlig så tror jeg ikke at jeg kommer til å få skrevet så mye generelt sett. Det er ikke det at jeg har så fryktelig mye å gjøre. Jeg er bare litt skrivetørr. Jeg leser ikke så mye heller fortiden. Bare artikler som gjør meg sint og irritert. Det er ikke så hyggelig. Jeg skal derfor prøve å fokusere mer på julen.

Jeg har alltid elsket julen. Til de grader, men jeg vet ikke, noen år har jeg slitt litt med å komme i julestemning. I år plager det meg ikke egentlig at jeg ikke er helt der. Det blir hyggelig uansett. Jeg kommer til å gi folk kule gaver, og får sikkert noen bra tilbake også.

Så nå skal jeg høre på julemusikk, pakke inn gaver, og kanskje besøke favorittjulefortellingene mine.

Det er alltid veldig hyggelig.

Jeg må se noen julefilmer, finne noen julesanger, og litt sånt hyggelige greier.

Jeg pleier å se Love Actually hvert år. Jeg sympatiserer virkelig med Colin Firth i den scenen der han mister manuset til boka si. Det er en skrekkfilm det. Ellers så ser jeg vel Hjemme Alene. Kanskje jeg skal se Frozen. Jeg hadde en utrolig hyggelig opplevelse med den i fjor jul sammen med moren og søstrene mine. Så tror jeg at jeg skal se The Winter Witch som også er basert på H.C Andersens Snedronningen. Snedronningen var favorittfilmen min da jeg var liten. En sånn dansk tegnefilm som jeg så hver gang jeg feiret jul i Danmark, og det var fantastisk. Jeg skulle ønske jeg fikk se den igjen. Selv om det nå sikkert ville vært en traumatisk opplevelse. Så blir det de vanlige filmene på julaften. Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen.

Jeg føler jeg har glemt noen filmer så kom gjerne med tips.

Ellers så skal jeg høre julesanger. Da jeg gikk på dramalinjen sang vi Hallelujah fra Händels Messias så den varmer alltid mitt hjerte, og så elsker jeg også For unto us a child is born av Händel. Ellers så blir det de vanlige klassikerne også.

Kanskje skal jeg velge meg en sang og bruke den som prompt for å prøve og skrive en julehistorie. (Jeg har alltid drømt om å skrive en god julehistorie!)

Eller så kan man jo kose seg med noen som er skrevet:

Snekker Andersen av Alf Prøysen, er en av mine personlige favoritter.

A Christmas Carol av Dickens, jeg leste alltid Disney-versjonen av denne som barn og det var fantastisk.

Ta gjerne en tur gjennom Snedronningen av H.C Andersen om du får lyst.

Og om du heller vil ha noe litt mer hardcore så har man Jenta med svovelstikkene og “Karens jul”. Noe for enhver smak altså. Jeg skal ikke lese dem. Det var traumatisk nok som barn.

God jul, mine kjære venner, og så forhåpentligvis kommer skrivetrangen tilbake!

12386765_10153991090996677_787145091_n

Ja, jeg har blitt kunstblogger nå… Neida… eller… skriving er jo kunst… Dette er et bilde av et merkelig reinsdyr. Si hallo til det, og kom med forslag til navn.